MIN HISTORIE

Av Jonas Khan

Jeg starter med å gå litt tilbake i tid, når jeg startet på andre året på Ulsrud Videregående skole. Jeg husker fortsatt dagen hvor jeg begynte å slite litt psykisk. Jeg hadde nemlig sosial angst. Jeg husker hver gang jeg skulle inn til kantina hvor det var stappfullt med folk så begynte hjertet mitt å dunke i 1000, jeg kaldsvettet på fingrene og så ned i bakken for å ikke møtte blikkene til folkene som var der. Etterhvert som dagene går, begynte jeg å ta snarveier for å unngå å masse folk, det var helt jævlig! Videre, sakte, men sikkert merker jeg at jeg ble veldig deprimert. Jeg gråt uten å vite hvorfor, å hadde det helt jævlig. Jeg tok en tur til legen, det viste seg at jeg hadde sosial angst og var tungt deprimert. Dette pågår i flere år, hvor jeg sliter kraftig med både følelser, tanker osv! Det ble en stor utfordring, jeg turte ikke å søke jobber, jeg hadde så lav selvtillit!

Men en dag tok jeg meg sammen å dro på ett intervju hos DRS (Direct Response Services) – telefon salg! Første dagen fikk jeg 16 salg. Etter en uke ligger jeg på 25 salg om dagen. Jeg var rett og slett den beste selgeren 2 år på rad! Jeg var helt rå med andre ord, ingen på den annen siden av telefon turte å si nei til det produktet som de skulle ha. Videre møter jeg ei jente, som ble en veldig viktig del av livet mitt. Vi ble kjærester (2 og ett halvt år) og bestemte hos for å flytte sammen. Jeg jobbet fra 10:00 – 15:45, og når jeg var ferdig startet min X-kjære på jobb fra 16 – 21:00. Jeg taklet det veldig dårlig, med å sitte i leiligheten flere timer alene! Da begynte de skumle tankene å komme. Etter hvert som tiden går får jeg stadig sånne scenariotanker som: «Nå må jeg få masse salg, ellers så har vi ikke råd til å betale husleia», «Hvis vi ikke betaler blir vi kastet ut, å mister den koselige leiligheten og katta», for å nevne noen slike tanker. Slike tanker har jeg slitt litt med siden jeg var en liten guttunge. Jeg kunne for et eksempel gå inn på Kiwi, og når jeg gikk ut trodde jeg at jeg hadde stjålet noe (selv om jeg visste innerst inne at det ikke var sant, bare en syk tanke – haha). Så da snakker jeg med legen og han mente at jeg tror med på katastrofe tanker enn sunn fornuft.

Sakte men sikkert begynner jeg å drikke alkohol flere ganger i uka for å døyve disse tankene. Videre begynner jeg å blande alkohol med Rivotril, noe som gikk veldig dårlig og jeg fikk ofte «blackouts». Puttet i meg 15 Rivotril sammen med 7-8 øl. Jeg oppførte meg som en dust mot alle og min x-kjære. Videre er jeg så dum å prøver Amfetamin! Det tok ikke langt tid før jeg ble avhengig av det jævla apedopet. Jeg gikk flere netter våken, husker at jeg gikk 5 dager våken uten å sove. Det førte til at jeg havnet i psykose og så nakne damer med store pupper, og «gangstere» som skulle drepe meg. Men det var ikke virkelig, var bare jeg som hadde kjørt hodet proppfullt med kjemikaler. Jeg begynte etterhvert å bli paranoid, turte aldri å ta tlf. osv.. Etter noen mnd. med amfetamin begynner jeg å få nedturer, og da er jeg så dum å prøver noe jeg aldri skulle tro jeg kunne finne på i hele mitt liv. Jeg møter min Herre, min elsker: Heroin! Jeg har aldri brukt sprøyte. Jeg elsket å sniffe pulveret i nesa. Hvis jeg hadde sånne «katastrofetanker», depresjon, angst osv., så puttet jeg heroin i nesa. Etter 5 minutter kommer virkningen. Den er farlig god. All depresjon, all angst går bort med en gang. Du får en helt ubeskrivelig indre sinnsro i kroppen, med andre ord. Så jeg rusa meg på det flere ganger i uken, for å flykte fra virkeligheten. Jeg trodde jeg hadde kontroll på førsten, men det snudde ganske fort.

Atferden min endret seg totalt, Jonas Khan «døde» og djevelen tok og styrte sjela mi. Jeg begynte å banke dealere for å få tak i dopet, jeg manipulerte, jeg løy, og gjorde alt for å få det slik som jeg ville. – Jeg ble en følelsesløs jævel! Jeg dreit i hele familien og x-kjæresten. Det eneste som betydde noe for meg var heroinen! Jeg ble rett og slett maktesløs for dopet, og alle andre rundt meg ble maktesløs ovenfor meg. Så skjer det noe veldig drøyt, jeg våkner en dag å ikke har noe penger. Jeg vurderte å selge bunaden til søstra mi for 40 tusen, slik at jeg kunne kjøpe meg dop. Men da ba jeg mutter`n låse den inn. Så den dagen jeg ikke får i meg heroin, så skjer det noe med kroppen min.

Jeg våkner helt våt, og fryser som faen, nesa renner og jeg fikk influensa. Ikke nok med det, var jeg så langt nede at jeg ikke ville leve. Så jeg ringer til Kildevangen (avrusning) og sier at jeg vil bli lagt inn. Men, før det så SKULLE jeg ha min siste stripe med heroin. Jeg er så uforskammet å dukker opp på jobben til mamma, og sier først den gode nyheten – «Ja, jeg må dra på rehab nå idag», og mamma blir glad. Men så sier jeg – «på en betingelse mamma.» – «Gi meg 200kr, slik at jeg kan kjøpe min siste dose!» Stakkars mamma – hun gir meg de 200 kr og 5 min senere har jeg dopet i lomma. Jeg løp til den nærmeste doen å tok fram bankkortet å hakket dopet til det ble pulver, så sniffet jeg pulveret. Jeg ble frisk på 5 min. Depresjonen ble til glede, angsten ble borte og jeg fikk baller til å dra til Kildevangen. Men ikke nok med det, imens mamma pakker baggen min med klær så står jeg faen meg foran henne å sniffer dop. Helt sykt uforskammet! Men som sagt, det var ikke Jonas, jeg fantes ikke da!

Første uka på Kildevangen, var en helvetes uke. Jeg banka meg sjøl flere ganger å endte med 2 svære blåveiser i trynet. Jeg hatet meg sjøl og alle andre. Etterhvert som tiden går begynner jeg å bli meg selv, når dopet gikk ut av systemet. Jeg begynner å jobbe med meg selv, mentalt hver eneste dag! Jeg står i de vonde følelsene uten å ruse meg. Jeg kriget som en ekte soldat mot alle katastrofe tanker osv.! Videre begynner jeg å jobbe mer intens med meg sjøl, jeg prøvde å finne ut hva jeg egentlig sliter med å det viste seg å være «frykt for å miste noen jeg er glad i», «kjedsomhet», «angst», «depresjon» og «katastrofetanker», for å nevne noen.

Men sakte men sikkert klarer jeg å jobbe med disse svakhetene, og nå idag har det blitt til mine styrker. Jeg har ikke hatt verken tvangstanker, katastrofetanker, negative tanker, angst, depresjon nå på over 2 uker. For hver dag som går blir jeg bare sterkere psykisk. Jeg smiler, ler, hjelper andre som sitter i samme båt, og har forandret meg totalt. Jeg ser nå fremover, jeg har ordnet meg min egen leilighet, jeg har begynt å ta sol, ordnet håret, si ifra hvis jeg mener noe som er urett. Jeg har klippet i stykker alle bankkortene jeg brukte for å sniffe, jeg har slettet den gamle Facebook`n, og alle bildene jeg tok i ruset tilstand. Jeg er tilbake, helt frisk og mye mye sterkere enn før. Ingen «fuckere» kan dra meg ned, ingen kan påvirke meg med negativ innflytelse.

Jeg SKAL aldri røre mer dop i mitt liv! Jeg er fortsatt her på Kildevangen, og skal begynne helt på nytt, med blanke ark og STORE muligheter! På fredag er det 1 uke til jeg skal tilbake til Oslo. Jeg har til og med kuttet ut alle venner som driver med rus. Jeg føler meg litt alene, men jeg er så heldig som har andre folk rundt meg som viser støtte og det setter jeg veldig stor pris på. Dere vet hvem!

Så var det min avkjed da: Jeg heter Jonas, jeg er Heroinist!

- Hei min elsker, Heroin!

- Du har alltid vært der for meg – å godt og vondt!

- Du har alltid støttet meg, og vil alltid være min venn!
- Du gjorde tårer til glede, sorg til lettelse, nedturer til oppturer, fra hat til kjærlighet

MEN, etterhvert som tiden går, begynner du sakte men sikkert å ødelegge meg psykisk! Du gir ikke masse kjærlighet som du en gang gjorde! Du prøver stadig å ødelegge meg, og alle rundt! Du får meg til å gjøre ting jeg egentlig vil gjøre! Du begynner å styre meg til den negative retningen! Ikke nok med det, de dagene uten deg så blir jeg syk! Etter flere måneders kjennskap får jeg nok, og vil slutte. Så jeg velger å dra på rehab.

Jeg har endret meg totalt, og vil aldri møte deg igjen, selv om jeg vet at du alltid vil sitte på skuldrene mine. Du vil rope på meg når jeg trenger hjelp, men fra nå av skal jeg takle livet uten din hjelp. Min svakheter skal jeg gjøre til min styrker – jeg gjentar – uten hjelp fra deg! Du var en god venn, men nå er det på tide å si farvel. Jeg vil aldri ha noe med deg å gjøre, uansett om jeg er trist eller glad. Jeg vet at du vil ha meg rundt lillefingeren hele tiden, men det er slutt nå! Du er ikke lenger min venn, du er bare en gammel x, som jeg aldri aldri aldri skal se igjen, farvel!