Menneskifisering

Av Schou og Skaun

Folkehelsearbeid handler for meg om å synliggjøre hvilke kulturelle drivere og ideer som lever i vår moderne kultur. Jeg er av den tro at en snuoperasjon og positiv utvikling i vår mentale folkehelse vil måtte handle om hva vi opplever som meningen med livet og hva vi streker oss etter.

Den materielle veksten og dermed effektivitetsbehovet i vårt moderne samfunn er ikke nødvendigvis bare helsefremmende lenger. Antall mennesker på NAV i Norge er over 550 000 og psykiske plager er en økende begrunnelse for uføre. Hva kan vi gjøre?

Tiden er inne for å vokse som menneske. Jeg snakker her om en type vekst som på sikt kan gjøre deg tilfreds med det du har, den du er, og det du får til. Jeg snakker om en type menneskelig vekst som gjør at du ser rett igjennom ideen om at du burde bli bedre, at du burde ha mer, mer, mer og enda mer lån på kortest mulig tid (evt. finere bil).

Det er en type personlig vekst hvor du fokuserer på deg som menneske og hvor du forstår at du allerede er bra. Denne type utvikling fører til at du roer ned, hviler nok og gjør mer av det som fyller deg med noe større enn pengebekymringer eller bekymringer om du er bra nok eller pen nok.

Se ut i universet. Det er langt ut til stjernene. Kosmos er uendelig stort, og det utvider seg med lysets hastighet, er jeg blitt forklart. Umulig å forstå. Imidlertid kan en del bekymringer bli små i denne ufattelig store sammenheng. Keiseren i et land, sjefen, professoren eller en eller annen materiell bekymring blir liksom ikke så stor lenger i den sammenhengen. Det er fint å tenke på, synes jeg. Da drømmer jeg om både det ene og det andre.

Man kan ha det veldig bra når hodet er stille og man sitter i skogen og kjenner sin tilhørighet til naturen.

Har du opplevd at hodet koker? At hodet er det motsatte av stille. At det har gått varmt og at det ikke er mulig å få kjølt det ned. Har du opplevd det?

Sånn kan det være når det er bekymringene som regjerer.

På dagen holdes hodet ditt kanskje varmt fordi indre uro døyves ved at suget mot de mange stimuli som Facebook, instagram, twitter og andre usosiale, sosiale medier er det som fyller oppmerksomheten.

Norge er antakelig fullt av hoder som koker.

Sånn kan det også være om natten når redde tanker eller tristhet gjør det umulig og sovne.

Som psykolog har jeg den største respekt for Helse-Norge og mine kolleger, jeg har selv i en periode fått livsnødvendig hjelp, men jeg har selvfølgelig mye på hjertet når det gjelder diagnostisering, behandling, folkehelsearbeid og personlig vekst i retning av det å få det bedre.

Noen ganger synes jeg for eksempel diagnostisering er et eksempel på systemets avmakt i forhold til de som sliter. Han eller hun får den ene mer alvorlige diagnosen enn den andre. Både du og jeg vet at mange søker hjelpesystemet for å få hjelp, ikke for å få en merkelapp (diagnose) som forklarer at man ikke kan forvente å bli helt bra.

Jeg forstår selvfølgelig viktigheten av en del av våre rammer, og for å behandle på en måte det finnes systematisert erfaring i forhold til om det hjelper eller ikke. Det at helsemessig effekt av behandlingsmetoden er testet ut gjennom forskning og at behandlingen foregår innenfor en evidensbasert ramme, kan være meget viktig. Imidlertid synes jeg en del fagdiskusjoner kan komme til å fremmedgjøre menneskene vi skal hjelpe.

Man må ikke glemme hvor vondt psykiske plager kan være.

Noen ganger leser jeg ord og setninger om at man kan velge oppmerksomhetsfokus og både det ene og det annet. For meg virker det som om dette er setninger som er uttalt i ren forglemmelse eller i mangel av kunnskap om hvor vondt det vi i dag kaller psykisk smerte, kan være. For meg virker det som om en slik uttalelse mangler forståelsen for hva kaos, frykt, tristhet eller ekstrem psykisk drevet kroppslig smerte er?

Den dagen man har et valg, da har man et valg. Før den tid har man ikke det valget. Det er fort gjort å glemme hvor vanskelig det er å ha det vanskelig. Jeg er ikke motstander av at man skal jobbe mot å komme til å kunne ta viktige valg for seg selv og sitt velvære. Imidlertid er det problematisk å være skråsikker her.

Her om dagen fikk jeg vite at et menneske som overlevde en katastrofe skammet seg fordi vedkommende ikke kunne dra nytte av de kognitive teknikker denne var blitt introdusert for til å lindre sin paniske angst, selvskading, tvangspregede matvelde og sorg. Akkurat på grunn av slike historier er jeg opptatt av at man som hjelper må ha med seg ydmykhet for andres smerte. I slike sammenhenger ser det også ut til at vårt terapeutiske verktøy kan komme til å «glemme» et menneskes biografi og livserfaringer.

Jeg er selv trent i kognitiv terapi. Dette er en terapiform som ofte er til hjelp og lindring for de vi prøver å hjelpe. Imidlertid viser vel forskingen i klart språk at kognitiv terapi hjelper for mange. Men ikke alle.

Jeg opplever at menneskesynet som regjerer samtiden er noe instrumentell eller mekanisk og produksjonsorientert. Dette gjelder for arbeidsliv og det gjelder for Helse-Norge. For eksempel er tid til disposisjon for de som får tilgang hos en psykologspesialist eller psykiater ca. 45 minutter i uken.

45 minutter. Eller 10-15 minutter hos fastlegen. Etter «7 dager ganger 24 timer» med angst, tristhet, søvnløshet og bekymringskjør fra helvete så gleder du deg til dine 45 minutter per uke.

Hoder som koker og 45 minutter. Jeg synes det er for kort tid.

Da jeg selv hadde det vanskelig i mitt liv, levde jeg i flere år med en tilstand som på det verste, og i lange perioder, var så ille at det egentlig ikke er mulig å overleve den frykten eller tristheten i 10 sekunder en gang.

Nå er det bedre. Jeg lover deg kjære leser. Det blir bedre.

Dager kommer og dager går

Sol står opp og sol går ned

Finnes det en morgendag så finnes det også muligheter
Jeg våknet opp en dag og fikk akkurat det

Et liv med litt mer fred.

(Fritt etter Terje Nilsen)

Hoder som koker og 45 minutter. Jeg synes det er for kort tid.

Effektivitetsfokuset i vår kultur gjør at man kan komme til å bli mer opptatt av hvor mange pasienter man får igjennom på en dag enn kvaliteten på arbeidet med det enkelte menneske. Som har gått seg vill i sin egen livshistorie og som for tiden er preget av smerte.

Nå når antall mennesker på NAV i Norge er over 550 000 og psykiske plager er en økende begrunnelse for uføre bør vi som en nasjon med smarte individer snart våkne opp.

Individene som skal våkne opp er meg og deg.

Tempo, tempo, tempo, suksess, suksess, suksess, rente opp, boligpriser opp/ned, reality-tv med halvnakne kropper og antydning til sex, filmer om vampyrer, zombier og annen fantasy som fjerner de unge fra virkeligheten. Budskap i media om at det er lurt å være litt redd samt noe konserverende diskusjoner mellom politikere i den tabloide presse ser ut til være det vi får og også det vi vil ha.

Det er en sang av Pink Floyd som heter Comfortably Numb. Det er deres fantastiske testamente til menneskene. Dobbeltalbumet heter The Wall. Pink Floyd The Wall.

Jeg leste på forsiden i en avis her om dagen. «Sånn kan du bli mer effektiv», sto det med fete typer der. Jeg tror ikke effektivisering er det vi trenger å presse på videre med. Vi trenger noe som antakelig er gammelt men allikevel helt nytt.

The really old school is an important part of the new, smart school.

Det vi trenger er menneskifisering.

Menneskifisering!

Hoder som koker og 45 minutter i uken i terapi. Jeg synes det er kort tid.

Imidlertid så forstår jeg ressursproblemet. Det er det vi har muligheten til i dagens system med budsjetter og penger som byttemiddel. Det er kanskje 45 minutter som er den best mulige prioritering med de rammene vi har å forholde oss til. Det er mange flinke folk med gode hjerter og godt hode som jobber med dette. Det kan vi huske på. Vi gjør alle så godt vi kan med den utsikten og innsikten vi har.

Innenfor denne rammen opplever jeg menneskifisering  som enda viktigere. Det at du prøver å være menneskelig i møte med deg selv, hver eneste dag, er kanskje det viktigste løftet vi kan gjøre for landets folkehelse.

Menneskifisering.

Jeg er ok. Du er ok.

Menneskifisering.

Du er ok.

Gode ting, helt gratis.

Jon Schau er stand-up komiker og forfatter, mens Egil Arne Skaun Knutsen er psykolog og har en egen blogg:  Psykogrubbel