Menneskelig

Av Silje Klakegg

Jeg er et menneske. Hverken mer eller mindre.

Jeg bærer med meg en ryggsekk fylt med erfaringer, og en magesekk full av kameler. Heldigvis er jeg et menneske, og det innebærer blant annet at jeg er i stand til å tenke årsak-virkning, og jeg kan derfor lære av feilene jeg gjør. Blant annet har jeg lært at menneskelig ikke er det samme som perfekt, og at perfekt sannsynligvis ikke finnes. Og det er helt greit.

Å leve med en spiseforstyrrelse er ikke menneskelig. Når maten tar kontrollen over deg, slutter du å tenke på verden i farger. Plutselig er alt bare svart-hvitt. Du er enten perfekt eller bortkastet. Og siden perfekt ikke finnes, er du ille ute. Du er dømt til et liv som mislykket.

Du ønsker bare å være som alle andre, men framtiden ligger gjemt under tåke, og siden du ikke vet hva som finnes der framme, blir spiseforstyrrelsen et mål for selvrealisering. Du trenger noe å jobbe mot. “Et bedre menneske”, “snill” eller “god nok” er for vanskelig å sette kriterier for, så du kan ikke sette dette som mål. Vekta gir deg i det minste verdi i form av et tall, og dette tallet er lett å manipulere. Når vekta går ned, går selvverdet opp, og motsatt. Du får kontroll over din egen verdi ved å kontrollere vekta. Det er bare fryktelig synd at denne formen for selvrealisering går på bekostning av behovet for næring, som er et av våre primære behov. Får kroppen din for lite næring, vil de kognitive evnene svekkes, for kroppen må utnytte det lille den har av krefter til å holde deg i live. Og hjernen din begynner å tro at det er viktig å veie lite.

Menneskelig verdi er ikke en objektiv størrelse. Jeg pleide å tro at den var det. Jeg trodde at jeg kom til å få større verdi om jeg bare tjente litt mer, tok noen flere studiepoeng, eller jobbet flere timer. Når jeg ikke kunne jobbe flere timer, prøvde jeg å øke verdien min ved å fylle mer innhold i de timene jeg hadde til rådighet. Og jeg var veldig opptatt av at alt jeg gjorde skulle være verdiskapende. Altså måtte det gå galt til slutt. Heldigvis gikk det galt. Det var da jeg møtte veggen jeg innså at jeg er et menneske, og ikke en maskin. Jeg er også et hyggeligere menneske når jeg klarer å slappe av. Altså skapes mellommenneskelig verdi lettere ved at jeg prøver mindre å være en robot. 

Så hva innebærer det å være et menneske? Lev. Tenk. Pust. Vær. Så får det gå som det går.