Mat

Av Lazulia

Jeg er omtrent seks år. Jeg har vært ute i mange timer, jeg husker ikke hvorfor, men jeg vet at jeg kan ikke gå hjem før jeg hører mamma rope på meg. Det er ingen andre unger ute i snøen, jeg går mellom husa på det lille byggefeltet og prøver å ikke legge merke til det varme lyset fra vinduene. Der inne sitter folk og gjør vanlige ting. 

Det blir skumring. Ingen roper. Kulda har fått tak i fingra mine, skoa mine er ikke varme lenger. Og magen verker. Men hjem kan jeg ikke gå ennå, for ingen har ropt.

Jeg går vekk fra byggefeltet og opp i skogen istedet. Finner et grantre med arma fulle av snø, hvor jeg kan krype sammen på den nesten bare flekken inntil stammen. Det er flaut å være den eneste som fortsatt er ute.

Det er trygt under grana, men magen vil ikke slutte å verke. Jeg burde ha spist for lenge sida. Jeg tenker gjennom mulighetene mine. Gå hjem? Umulig. Gå til et av de andre husa? Nei, det er for flaut, og det blir bare bråk av det hjemme.

Men en av naboene har fuglebrett. Og hun pleier å kaste ut loffeskiver til småfuglene. Så jeg går dit. Sjekker at naboen ikke sitter ved kjøkkenvinduet før jeg løper bort til fuglebrettet. Loffeskivene har frosset fast i bakken, men jeg klarer å få løs en, som jeg gjemmer i votten så den skal tine litt. Så løper jeg tilbake til treet mitt.

Frossent brød er bedre enn ikke noe. Det hjelper litt. Det tar ganske lang tid å spise den lille brødbiten, jeg må gnage skikkelig. Men jeg får den i meg. Fortsatt har ingen ropt. Skumringa pakker inn alt rundt meg, men jeg er vant til å være i skogen når det er mørkt. Det er trygt. 

Magen slutter  mase. Det var ikke så mye som skulle til. Men kulda tvinger meg opp og i bevegelse. Det er ingen som roper nå heller. 

Jeg går hjem.