Livsdyktig

Av Marionica Solberg

Jeg hadde en fantastisk allmennlege i mange år. Hun hadde vært min samtalepartner gjennom noen tøffe tak i livet, lenge før jeg kom i kontakt med psykiatrien. Hun fulgte meg tett gjennom store deler av min behandling  Ironisk nok, besluttet jeg å bytte lege fordi jeg ble utmattet i flere dager etter en legetime, som tok meg nesten en halv dag å gjennomføre. Men det var et sunnhetstegn, jeg tok min egen kropp på alvor. Tok vare på meg selv og den lille energien jeg hadde til rådighet.

Noe jeg bærer med meg videre, er hva hun sa til meg. Det var etter at en veldig utmattelse hadde slått rot i systemet mitt, og jeg så veldig svart på fremtiden. Hun sa at hvis jeg var sliten så var det jo bare å hvile. Hver gang jeg trengte det, og så lenge jeg trengte det. Hun syntes ikke det var det minste rart at jeg var utslitt, etter det livet jeg har levd. Kropp og sjel er ett og det samme, sa hun. Videre sa hun at hun ikke var opptatt av å få meg arbeidsdyktig først og fremst, men livsdyktig.

Livsdyktig. Smak på det ordet. Å være dyktig til å leve. Dyktig; flink; dugende; som er i stand til å gjøre et arbeid med godt resultat. Eller som her; i stand til å leve med et godt resultat. Den legen hadde et veldig godt poeng. Hun så meg også bedre på noen viktige områder enn jeg så meg selv på det tidspunktet.

Hva gjelder det første hun sa, så ble jeg først bare mer frustrert. Bare å hvile når jeg trengte det? Hæ? Hun kunne like gjerne ha snakket gresk (som jeg ikke kan). For jeg kjempet imot min egen kropp av alle krefter. Rett nok lå jeg store deler av dagen, men bare fordi jeg ikke klarte noe annet. Men mye av det jeg gjorde da, ser jeg på som ren galskap i dag. Som å sette på vekkeklokka tidlig når jeg ikke skulle være noen andre steder enn hjemme, og stå opp, selv om det gjorde vondt over alt og det føltes som jeg ikke hadde sovet i det hele tatt, og jeg måtte sitte på en stol i dusjen for å ikke besvime.

Og måtte legge meg å sove på sofaen etter frokost, helt utslitt av å dusje, kle på meg og spise frokost. Eller som å legge opp til en times gåtur, selv om jeg den siste halvtimen ofte lurte på om jeg klarte å gå helt hjem, og det suste i ørene og alt jeg klarte var å fokusere på ett skritt, ett pust om gangen. Og så kollapset jeg på sofaen når jeg kom hjem og gled ut og inn av søvnen to-tre timer igjen, mens kroppen verket som om jeg skulle ha løpt et maratonløp Ikke veldig livsdyktig jeg da nei.

Jeg er nemlig ikke spesielt livsdyktig når hodet ikke har skikkelig forbindelse med følelser og kroppen. Når jeg lever livet, som kan sammenlignes med et maratonløp, som om det var en sprint. Når jeg tar meg helt ut, gir alt jeg har, hele tiden. Når jeg strekker meg og strekker meg, i alle retninger, overalt, psykisk, emosjonelt og fysisk. Når jeg lever livet som om jeg ikke har noen grenser. Som om jeg ikke betyr noen ting. For det er det jeg har lært fra jeg var bitteliten.

Når den som skulle se og støtte meg, vise meg omsorg og beskytte meg, bekrefte at jeg er jeg, et eget individ, med integritet og verdi akkurat som jeg er, ikke gjorde noen av disse tingene. Når moren min skrek i vilt raseri at jeg var en trollunge og at hun skulle ønske jeg aldri var født, og fem minutter senere kvitrende lurte på hvorfor jeg gråt. Og jeg tvang meg selv til å stoppe, for hun sa at jeg ikke hadde noen grunn til å gråte, at jeg måtte stoppe, og at hun var glad i meg. Jeg stoppet å gråte fordi jeg var redd for at hun skulle bli sint igjen. For jeg visste aldri når eller hvorfor hun ble sint, bare at det skjedde, ofte.

Og noen ganger veivet hun med kjøkkenkniven opp i ansiktet på meg, mens hun rasende anklaget meg for å ha stjålet, eller gjemt noe hun ikke fant. Og noen ganger slo hun, eller lugget, mens øynene hennes så svarte og skremmende ut og jeg ble våt i ansiktet av spyttet som sprutet ut med de vonde ordene. Når hun nesten aldri så meg, eller snakket til meg ellers, men satt og snakket med noen jeg ikke kunne se. Og jeg lurte på hvorfor jeg ikke så dem, men jeg trodde de var der også, siden moren min fulgte dem med øynene og pratet og lo. Og det var som om jeg ikke eksisterte, for selv når hun så på meg, så var det som om hun så gjennom meg, som om jeg ikke var der.

Men når det var andre mennesker i nærheten, så kvitret og pludret hun og så meg litt, og kanskje var jeg til likevel, men bare kanskje. Og sånn var det så langt tilbake jeg kan huske. Da skjedde det noe med meg. Noe gikk i stykker. Noe som var forbindelsen mellom hode, følelser og kropp. Det har vært som en kløft i meg som gjorde at jeg ikke klarte å føle følelser. Ikke vet jeg hvordan det skjer, for det skjer iblant enda, det bare skjer uten at jeg har kontroll over det. Og akkurat det har skapt mye faenskap for meg i livet, når jeg har tatt valg uten at jeg er i kontakt med følelsene rundt valget. Men det hjalp meg når jeg var barn.

Men arbeidsdyktig har jeg vært fra jeg var 13 år. Da fikk jeg meg sommerjobb på et vaskeri. Hardt, tungt fysisk arbeid. Kroppen min var ung og sterk. Det mestret jeg fint. Senere begynte jeg å gå med avisen, etter skolen. Skolen ja. Jeg var skoleflink. Jeg var ikke noe flink til å skaffe meg venner, kanskje ikke så rart, siden jeg nesten aldri turte å snakke. Men skolearbeidet mestret jeg veldig bra. Jeg syntes det var enkelt, forståelig, ikke forvirrende og uforståelig som livet mitt hjemme. Lærte å lese raskt og oppdaget bøker. De ble min redning også. Da kunne jeg virkelig stenge av, og lese om at det fantes andre mennesker som levde helt annerledes liv enn det jeg opplevde i mitt hjem. Jeg kunne flykte inn i hodet mitt, inn i fantasien, selv om kroppen min fortsatt var på jente rommet .

Når jeg ble litt eldre, flyktet jeg fysisk også. Var hjemme så lite som mulig. Sluttet å komme hjem om nettene i helgene. Hun som var der lot likevel ikke til å bry seg om hva jeg gjorde eller hvor jeg var, akkurat som hun aldri lot til å bry seg om hva jeg tenkte eller hva jeg følte om jeg var hjemme, siden hun stadig brukte meg som søppelbøtte for raseriet sitt. Så jeg gjorde akkurat som jeg ville. Det var omtrent samtidig som jeg begynte å jobbe. Prøvde å leve så godt jeg kunne, men spesielt dyktig var jeg ikke. Begynte å reke gatelangs. Begynte å røyke. Begynte å drikke. Mye. Oppdagelsen av alkoholens virkning var en gledens dag for meg. Jeg følte meg bra når jeg drakk. Jeg følte faktisk. Alkoholen lot meg føle igjen. Men en snydens full 13 åring ble et lett bytte for byens rovdyr. For de finnes. Jeg har møtt for mange.

Det er bare det at når en voksen mann krenket kroppen min mot min vilje når jeg var 13 år og hadde blitt krenket emosjonelt og psykisk hele livet var det liksom bare sånn det skulle være det. Jeg sa det ikke til noen. Jeg var ikke verdt noe likevel, sånn i meg selv. Bare de andre var viktige. Andres ord. Andres følelser. Andres behov. De kunne fritt trampe over mine akkurat som de ville. Det var sånn livet skulle være. Det er det som hadde blitt prentet inn i kropp, sinn og sjel hele mitt korte liv. Og sånn fortsatte det. Jeg lot folk bruke meg som de ville. En negativ spiral som spant fortere og fortere.

Men tross alt ser jeg på meg som heldig, midt oppe i det hele. Denne kløften jeg hadde i meg, som stengte av de vonde følelsene, den muliggjorde noe friskt og sterkt å vokse frem. Den skoleflinke, den lesende og den arbeidsomme. Og når jeg flyttet hjemmefra som 16 åring, og begynte å jobbe, så klarte jeg å glemme, å fortrenge det som lå bak meg. Rustrangen avtok, jeg møtte en god mann, og jeg ble gravid. Fikk barn. Ble mor. Og jeg tenkte ikke engang på å ruse meg de første gylne årene av mine barns liv. Livet mitt ble fylt av gode følelser. De ga meg så mye glede, og jeg ga dem all den kjærligheten og omsorgen jeg hadde savnet selv som barn. Det var de lykkeligste årene i mitt liv. Så ble jeg skilt, og barna forlot meg jevnlig for å være med sin far. Og noe raknet i meg når de var borte, og jeg satt der alene. Jeg taklet det ikke, klarte ikke å være med de følelsene som kom opp i meg da, og begynte å drikke igjen. Hver gang de var borte. Mye. Ofte husket jeg ikke hvordan jeg kom meg i seng.

På den ene siden ble jeg mer og mer arbeidsdyktig, steg i gradene, var aldri borte fra jobb. Tok meg av barna, hjem og fritidsaktiviteter. På den andre siden akselererte rusmisbruket etter at jeg fikk meg en kjæreste som hadde et enda tyngre misbruk enn meg, og som ikke behandlet meg spesielt pent. Men jeg klarte ikke å se det. Tross alt var jeg vokst opp med opplevelsen av at jeg måtte tåle å bli såret for å få noen stunder av hva jeg trodde var kjærlighet. Og han var jo ikke bare slem mot meg.

Det føltes som to adskilte liv. På jobb og med barna virket det andre livet fjernt, alt det vanskelige og vonde som etterhvert skjedde der, den jeg var der, føltes ikke som meg, min identitet var knyttet til barna mine, og jobben min. Jeg strakk meg alt jeg kunne for å få til å gjøre en god jobb og være en god mor. Men hver gang barna forlot meg, steg uroen i meg, og jeg vendte tilbake til rusen og han som forsynte meg med det jeg trengte, gang på gang, selv om han såret meg nesten hver gang jeg så han. Inntil den dagen jeg prøvde å lage ett liv av de to, og tankeløst flyttet inn til kjæresten min. Og veldig snart gikk han for langt, i nærvær av barna mine- og det vekket meg, rystet meg så kraftig at alt jeg hadde fortrengt hele livet begynte å velte frem. Da var jeg 33 år.

Allmennlegen min var det aller første mennesket jeg begynte å åpne meg til om alt jeg hadde opplevd i mitt liv. Og hun møtte meg med åpne øyne og ører og åpent sinn, som et medmenneske i nød. At jeg beholdt henne som samtalepartner, er jeg overbevist om har hjulpet meg til å komme så langt i å bli hel igjen, som jeg har i dag. Det, og de ressursene jeg tross alt har. Jeg har lest og lest alt jeg har kommet over, for å bedre forstå min egen situasjon, og jeg har anvendt min arbeidsmoral og jobbet omtrent alle mine våkne timer de siste tre åra, med å snu tankemønstre, med å lære å føle mine følelser, med å opprette kontakt med kroppen min igjen.

Og det har føltes blodig urettferdig. Særlig siden jeg ikke føler at det psykiatriske tilbudet jeg har fått, har hjulpet noe særlig. Og jeg kunne ha skrevet mer om det, men hele veien har jeg innsett at uansett tilbud, er det jeg som må gjøre jobben. Ingen kan gjøre det for meg, og jeg har funnet verktøy andre steder, ved å lete. Og de bruker jeg når prøver å oppdra meg selv på nytt, destruere det meste jeg har lært og lære meg nye måter å tenke på, handle på og nye måter å forholde meg til følelser. At kroppen min sviktet meg på toppen av alt, føles enda mer urettferdig. Men sånn er det bare. Livet er ikke rettferdig. Du må ta det du har og gjøre det beste ut av det. Det har jeg måttet lære meg å akseptere. Det har ikke vært enkelt. Jeg har holdt på å prøve å fikse meg selv i over 10 år, og har nok et stykke å gå enda. Det har vært mange tilbakefall underveis. Men jeg er på god vei.

En stor motivasjonsfaktor har vært å bli så bra at jeg kan fortelle om mine erfaringer. Sånn at folk får en ide om hva det kan gjøre med et menneskes hele liv å bli utsatt for omsorgssvikt. Det er det som får meg til å utlevere detaljer  jeg helst skulle ha utelatt, for egen verdighets skyld. Men det var sånn det var, jeg får ikke gjort noe med det nå, annet enn å prøve å bli mer livsdyktig, hvilket jeg gjør, hele tiden. Jeg kan aldri igjen tillate meg å glemme hvor jeg kommer fra. Jeg vil ikke glemme. Og jeg vil at folk skal vite, og huske om de mistenker at barn ikke har det bra. Og også huske, at jeg er en av de heldige. Det er mange, mange, som har hatt det verre, og levd verre enn meg.

Marionica Solberg er trebarnsmor, tidligere hotellsjef og butikksjef. For tiden ute av arbeidslivet pga psyko-somatisk sykdom.