La oss snakke om psykisk helse!

Av Charlene Nedrum

Det er ingen hemmelighet at jeg brenner for både psykisk helse og menneskerettigheter. Og noe av det jeg kanskje synes er kjempe viktig når det kommer til Psykisk Helse, er åpenhet! Det at vi har en egen dag som markerer nettopp dette, og setter fokus på å “snakke” om både tabuer innen psykisk helse og ikke minst fokus på mestring av egen psykisk helse, synes jeg utrolig flott. I Norge er det organisasjonen  Mental Helse som har siden 2003 koordinert arbeidet med Verdensdagen, i samarbeid med Helsedirektoratet. Jeg er selv medlem av  Mental Helse Ungdom, en organisasjon jeg har støttet helt siden jeg selv ble diagnotisert som Bipolar.

Litt om bakgrunnen for verdensdagen fra deres hjemmeside:

Verdensdagen for psykisk helse begynte i 1992 da   World Federation for Mental Health (WFMH) satte den 10. oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse over hele kloden.

Mental Helse har siden 2003 koordinert arbeidet med Verdensdagen i Norge på oppdrag fra  Helsedirektoratet. Her i landet er det alle de iherdige frivillige, og over halvparten av landets kommuner, som har hjulpet å dra lasset for større åpenhet om psykisk helse med flotte og inspirerende arrangementer år etter år. I år var det ny rekort, med over 900 arrangementer på landsbasis."

I år er Temaet: Noe å glede seg over. Dette er et tema som engasjerer meg veldig. For jo, jeg har selv “vært der”, helt på bunnen, men har funnet mine “indre gleder”, som har hjulpet meg en vei, nemlig opp!

Jeg har tidligere nevnt og lovet at dere skulle få bli bedre kjent med meg bak bloggen, så nå skal jeg forteller dere hvorfor jeg nettopp startet å blogge. Noen av dere blir kanskje overrasket når jeg sier at jeg startet å blogge fra sykehussengen innlagt på psykiatrisk!

Hadde du trodd det?

Hva om jeg forteller deg at i mine tyngste øyeblikk i livet, var innlagt på psyk, var heftig medisinert, jeg hadde flere diagnoser (både fysisk og psykisk), hjemme hadde vi en mor som var alvorlig kreftsyk og en morfar med ALS, samtidig som jeg gikk igjennom noe av det mest traumatiske jeg noen gang har opplevd i livet. Jeg var innlagt og maktesløs. Desperat etter hjelp, da nesten ti år av livet allerede hadde vært turbulent på grunn av mobbing, sykdom, og alvorlige livshendelser.

Hva om jeg forteller deg, at det var her på “bunnen”, jeg virkelig fant “gleden”?

Jeg begynte å kjenne på mindre gleder. For det var det jeg hadde! Jeg måtte, for å overleve. Det kunne være så enkelt som å glede seg over fuglene som kvitret på morgen kvisten. Himmelen når solen gikk ned. Barna som lekte på lekeplassen. Og at jeg hadde en god dag. 

Jeg begynte å sette pris på de aller minste ting. Alle øyeblikk som var positive rundt meg, suget jeg til meg som et stoff. Det var så viktig. for jeg visste at jeg ville trenge disse øyeblikkene når alt ble mørkt. Og flere mørke dager ble det, for man blir ikke “frisk” over natten! Og livet er jo hele tiden en prossess.

For 4 år siden opplevde jeg å miste min mor. Et halvt år etter, min morfar. Det stoppet ikke der, men for å gjøre en lang historie kort, var det gjennom disse opplevelsene jeg vokste som menneske og ble enda mer opptatt av å ta vare på de gode øyeblikkene og de “små” gledene.

Det er nå ti år siden jeg fikk diagnosen Bipolar.

Jeg skal være åpen og si at det ikke er den eneste diagnosen jeg har slitt med. Jeg har hatt mange søvnløse netter, angst og panikkanfall i full offentlighet. Katastrofetanker som at lampen i taket kommer til å ta knekken på meg om jeg lukker øynene. Post-traumatisk stress og utmattelse er noe dritt! I tillegg har jeg den fysiske delen som enda er med meg. På “papiret” har jeg vært igjennom både kreft i blindtarmen, fjernet galleblære, endometriose og celleforandringer, for å nevne noe. Livet er ingen dans på roser, i hvert fall ikke når helsen jobber deg i mot… 

Å være kronisk syk er ikke alltid like enkelt, men jeg har funnet min måte å leve med det på. Jeg tilrettelegger kanskje mine dager annerledes, og jeg prioriterer kanskje kreftene min annerledes. Men det viktigste er at jeg lever og finner mening med livet. Og heldigvis, er jeg på en helt annen plass i livet i dag enn jeg var for ti år siden… 

Jeg tror det er så utrolig viktig, enten man er frisk eller syk, men spesielt om man sliter psykisk, å finne sin egen “greie”.  Det kan være en hobby, en jobb, om det er trening, eller det å være sosial, og at man prøver å holde fast ved disse tingene som noe positivt i sitt eget liv. I mitt tilfelle ble det å fokusere på utdanning, hobby og ikke minst familien.

Idag er jeg er sikker på at det er denne tankegangen, om å sette pris på de små tingene, finne de små gledene i livet, men å allikevel tillate seg å ha dårlige dager, som har hjulpet meg best, på veien til å bli frisk.

Med dette innlegget ønsker jeg å vise åpenhet om psykisk helse, og det er nettopp derfor jeg forteller dere en del av min historie. Så vær så snill, er du en som sliter fysisk eller psykisk, ikke gi opp, det finnes håp! og husk å ta vare på de små gledene i livet!

Charlene Nedrum har sin egen blog.