La oss snakke om dysmorfofobi

Av Kjersti Dahle

Jeg har dysmorfofobi. Dysmorfofobi kan karakteriseres ved “overdreven opptatthet av en innbilt, eventuelt reell, men minimal defekt i pasientens utseende, som fører til betydelig ubehag” (trykk her hvis du vil lese mer).

Besettelsens mål - eller offer – har flyttet seg frem og tilbake, angrepet og brutt ned alle slags deler av meg – hender, hår, kroppslukt, rynker, asymmetri, overarmer – og jeg tror ikke jeg noengang vil bli kvitt den helt. Men med målrettet arbeid og en del eksponering+kognitiv “terapi”, som jeg har måttet lære om og bedrive på egenhånd og med hjelp fra venner ettersom jeg ikke har noen behandler, har det blitt mye bedre enn det var.

Jeg har ikke lenger med meg speil overalt. Det er to år siden jeg sist pirket i porene mine med nål. Jeg har klart å slutte med å sitte i timevis med leppestiften (påføre så perfekt som mulig for å fikse skjevheten, feile, angst og tårer, gni av med harde bevegelser, gjenta). Jeg blir ikke hjemme hvis lyset ute er “feil” og gjør meg stygg/avslører hvordan jeg egentlig ser ut. Jeg lar – stort sett – folk se begge øynene mine. Jeg grer ikke håret flere titalls ganger hver dag. Hvis noen sier “så vakker/pen/søt/fin du er” etter å ha sett et bilde av meg, svarer jeg ikke lenger med “det er ikke meg, det er bare en illusjon”. Jeg skyr ikke unna berøring fordi jeg synes jeg lukter ekkelt. Jeg har ikke lenger lister med alle de kosmetiske inngrepene jeg “trenger” og jeg sjekker ikke konstant før/etter-bilder på sider som reklamerer for botox. Jeg går ikke lenger med gensere i tredve varmegrader fordi jeg ikke tør vise frem armene mine. Jeg bruker ikke lenger tid på å spørre folk om de ser alle de groteske rynkene mine. Jeg gjemmer ikke lenger hendene mine for de som vil holde i dem.

Men jeg er ennå syk. Jeg kjenner trangen til å gjøre alle tingene som står ovenfor. Og jeg forstår ikke hvordan jeg ser ut. I det hele tatt. Det er som om jeg har syv ansikter, og jeg vet ikke hvilket som er meg. Så da jeg stod foran baderomsspeilet i natt, sminkeløs, naken og med håret vekk fra ansiktet og tenkte så vakker og sunn og sterk jeg er, måtte jeg ta et bilde. For jeg trenger å huske slike øyeblikk. Jeg trenger å huske at jeg kan se meg selv på den måten, uten å tilsløres av sminke, hår, skygger, sollys.

Jeg trenger også at fler forstår. Jeg trenger at du forstår. Eller, jeg trenger at du tror meg, at du godtar min virkelighetsoppfatning som relevant og ekte selv om den ikke reflekterer din virkelighet. Jeg trenger at du skjønner at dette, som så mange andre sykelige tanker, følelser og opplevelser, ikke er uvanlig, og at den hyppige forekomsten ikke gjør problemet mindre alvorlig. Det at noe er vanlig gjør det ikke sunt. Det at noe er utbredt betyr ikke at det bør føyses vekk.

Så. Hvis du møter eller kjenner noen som sitter klistret til et lommespeil, som hele tiden spør om en “defekt” de har, som virker, vel, besatte … Tenk deg grundig om før du stempler dem som selvopptatte og overfladiske. Tenk deg om før du antar at oppførselen deres “bare” kommer av litt lav selvtillit. Og når komplimentene og betryggelsen du prøver å gi aldri fester seg, aldri egentlig hjelper, tenk deg om før du gir etter for irritasjonen. Jeg vil ikke at du skal fikse noen, du kan ikke friskgjøre folk, men du kan forstå at det ikke er deres feil, du kan akseptere det de opplever som sykdom og du kan unngå å gjøre det verre. Og det er ofte det største og mest hjelpsomme du kan gjøre.

Nå skal jeg ut i verden, uten sminke og med håret bak ørene. Jeg øver meg fremdeles på være synlig, øver meg hver eneste dag.

Kjersti Dahle er psykisk syk på heltid. Drømmer om å få innvilget uføretrygd og å skrive bøker. Særskilt opptatt av selvverd, empati og åpenhet/aksept rundt psykiske lidelser og plager. Har også egen blogg: kjerstidahle.com