Kunnskap og egne valg

Av Hans-Erik Dyvik Husby

Religionen min og fortiden min gjør det lett å fargelegge meg: Jeg er en religiøs fanatiker. En hjernevasket mann styrt av Science Fiction-ideologi.

Jeg er ekstrem, sies det. Jeg er samtidig ikke troverdig på grunn av min fortid som narkoman. Derfor bør jeg ikke lyttes til, samtidig som jeg er destruktiv og farlig. Som jeg leste på en Facebook-diskusjon: «Vi vet jo alle hvor Huseby og Schientologene står». Ja, jeg tok med skrivefeilene med vilje. De er ganske så megetsigende i mine øyne.

Likevel får jeg utallige henvendelser. Mange er fortvilte mennesker som sitter fast i livene sine. De blir utsatt for tvang og undertrykkelse. De går på sterke stoffer, som ødelegger dem. De har tillatt det offentlige å gi barna deres psykofarmaka, under trussel om omsorgsovertakelse av barnevernet. Mørke historier. Stygge historier. Historier om offentlige overgrep, og brudd på menneskerettighetene.

Men jeg får også en rekke henvendelser fra folk som går på psykofarmaka, eller gir sine barn psykofarmaka. De har positive opplevelser fra sin behandling, og synes jeg virker for kategorisk og ensporet i min kritikk. Mange vil også ha en slags tillatelse fra meg til å bruke psykofarmaka eller narkotiske medikamenter. Jeg må forstå at deres situasjon er spesiell, og at i dette tilfellet er det reell sykdom det er snakk om, og at alt annet har vært prøvd. De vil altså utfordre meg på min rolle i debatten om rus og psykiatri. Dette er prisverdig, synes jeg.

Jeg føler også at jeg må få svare på dette.

Det er et ordtak som sier: «Ikke se på fingeren. Se hvor den peker.» Jeg synes det passer i denne sammenhengen. Jeg prøver å spre en kunnskap til folk flest. Legemiddelindustrien er en mektig gigant i samfunnet vårt. De har gode forbindelser inn i legestanden og i politikken. Jeg har observert et system som er ganske tvilsomt.
Det er ikke dermed sagt at jeg fordømmer enkeltindivider og familier som bruker legemiddelindustriens produkter, enten det er lykkepiller, amfetamin eller hodepinetabletter. Jeg er ikke en anti-lege. Jeg er ikke en anti-pasient. Jeg ønsker bare at folk skal få litt mer kunnskap selv, enn den legen innehar. Jeg ønsker også en legestand som tør tvile på sin egen medisin, og som ikke så lett lar seg overbevise av sine foredragsholdere og salgskonsulenter. Dette er ikke ment som en fordømmelse av legeyrket, men som en oppfordring til legene om å være mer selvkritiske.

Jeg vil ikke noen noe vondt med mine kritiske innspill. Jeg vil ikke engang legemiddelindustrien vondt. Jeg vil bare bidra til at de skjerper seg, og oppfører seg etisk og fornuftig. Sunn fornuft har en lei tendens til å drukne i vitenskapelig vrøvl. En teori som ikke fungerer i praksis, er bare ikke fornuftig. Hvis vitenskapsmenn da insisterer på sin teori, og ikke lytter til fornuft, har vi et problem. Da kan liv gå tapt. Slik som i Siljes tilfelle (Les mer hos Silje Benedikte-Stiftelsen).

Kjære pappa, som sendte meg en melding om at dere til slutt bestemte dere for å gi barnet deres ADHD-medisiner: Jeg håper det går bra, og for Guds skyld; Dere bestemmer selv hva som er best for deres barn. Bare vit hva risikoen er. Ut over det, dømmer jeg ingen.

Kjære pappaen til Silje. Kjære Espen. Du fikk det svaret du trengte å høre. Medisinene og psykiaternes udugelighet var med på å drive din datter inn i døden. Du visste ikke hvor risikabel behandlingen hennes var. Ingen fortalte deg det. Men nå kan vi fortelle det til så mange flere. Nå kan vi forhindre at det skjer igjen.

Jeg får mange henvendelser. På godt og vondt. Jeg håper bare jeg kan være en motvekt til all ensidig informasjon, og gi folk en mulighet til å ta sine egne valg.

Teksten ble opprinnelig publisert hos kjentfolk.no