Komplisert sorg
Miriam Neegaard: Sorg må bearbeides, og forsvinner ikke med medisiner. Legemidler demper reaksjoner, bedøver følelser og kan gjøre bearbeidingen av sorgen enda mer komplisert.
De aller fleste opplever å miste en nær person i løpet av livet. Sorg er en normal reaksjon på tap, men den enkeltes sorgprosess er like forskjellig som det mennesker er. For bare tredve år siden ble sorg oppfattet som noe forbausende ensartet. I dag vet vi at det ikke finnes noen riktig måte å sørge på, og at mange går igjennom en form for komplisert sorg.
I forbindelse med revisjon av diagnosemanualen ICD-10, som forvaltes av Verdens helseorganisasjon, vurderes en egen diagnose for komplisert sorg innført. Forslaget har møtt betydelig motstand, blant annet fordi man frykter at sorg, som er en naturlig reaksjon, vil sykeliggjøres.
I dag får mennesker med kompliserte sorgreaksjoner ofte en feilaktig psykiatrisk diagnose i møte med behandlingsapparatet. Hvert år er det fra 30 000 til 45 000 mennesker i Norge som sliter med kompliserte sorgreaksjoner. Mange får diagnosen depresjon. Dette er svært uheldig da komplisert sorg er forskjellig fra depresjon, og krever andre behandlingstiltak. En depresjonsdiagnose vil i tillegg øke sannsynligheten for å få forskrevet antidepressive medisiner.
Sorg må bearbeides, og forsvinner ikke med medisiner. Sorg er naturlig, men mange har likevel behov for profesjonell hjelp. Spesielt vil dette være viktig når noen dør plutselig og uventet. I tillegg til sorg sitter etterlatte igjen med et sjokk, et savn og et traume. Man har ikke blitt gitt tid til forberedelse. Man har ikke forståelse for det som har skjedd. For de fleste er det en fordel å klare seg uten antidepressive og beroligende legemidler i sorgen.
Legemidler demper reaksjoner, bedøver følelser og kan gjøre bearbeidingen av sorgen enda mer komplisert. Inntak av denne type legemidler utsetter dermed sorgprosessen, snarere enn å bearbeide den. Ubehandlet komplisert sorg kan utvikle seg til sekundær depresjon. Det er derfor helt nødvendig å prøve å bearbeide traumet (tapsreaksjonen) først. I en tid der Norge ligger på Europa-toppen i forbruk av antidepressive legemidler, og trenden ser ut til å øke for hvert år, er både behandlingsansvarlige og myndigheter nødt til å ta innover seg problemene med dagens forskrivningspraksis.
Å oppleve en komplisert sorg er ikke nødvendigvis mindre altoppslukende enn en depresjon, men det er annerledes. Man trenger hjelp til å bearbeide det som har skjedd, og man trenger tid på å forsone seg med det som har skjedd. Mange trenger hjelp til å håndtere sterkt påtrengende minner og mareritt. For mange har sorgterapi influert av PTSD-terapi hatt god effekt, men det er fortsatt få klinikere som drar nytte av denne type terapi i dag. I den mest akutte fasen vil mange ha god hjelp av å bli møtt av et kriseteam. Det er kun et fåtall av etterlatte som i det hele tatt blir møtt av et kriseteam i dag.
Det er ikke slik at diagnosesystemet i realiteten skiller mellom normalitet og avvik. Det er mer normalt å oppleve nedstemthet og angst i perioder av livet, enn å ikke gjøre det. Mange med diagnosene angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse har fått dette som normale reaksjoner på belastende hendelser. Skal vi diskutere sykeliggjøring av det normale må hele diagnosemanualen tas opp til debatt, og ikke bare komplisert sorg.
Det er mye å si om vår tids diagnosetenkning og opptatthet av psykiske symptomer, men det er ingenting som er mer sykeliggjørende enn feildiagnostisering, feilbehandling og hjelpebehov som blir usynliggjort. Det er bedre å gi komplisert sorg en diagnose og behandle tilstanden for det den er, enn å kamuflere den bak andre psykiske lidelser.
Innføring av sorgmelding og utvikling av behandlingstilbud ved akutte sorgreaksjoner vil kunne bidra til at langt flere får den hjelpen de trenger på et tidlig stadium, og at færre blir sittende fast i den kompliserte sorgen. Men for de som ikke klarer å bearbeide sorgen, og som på grunn av dette strever med fysiske og psykiske plager i hverdagen, vil en diagnose kunne sikre dem de rettighetene og den behandlingen de trenger.
Miriam Neegaard er forfatter, sosiolog og samfunnsdebattant. Hun har på bakgrunn av sin brors dødsfall skrevet romanen Stormen og stillheten som handler om det å håndtere et uventet dødsfall og om svikt i psykiatrien. Pådriverarbeidet og forfatterskapet hennes kan følges på forfattersiden hennes.