Kjære storebror!

Av Kimelimm

Jeg har tenkt mye, du er med meg over alt, hver time, minutt og sekund. Sku ønske jeg følte det på en annen måte, at det jeg bærer med meg, av deg, var noe godt og ikke slik som nå.

Husker du da vi var små, når jeg var så liten at jeg enda gikk i barnehagen? Den gangen før du fylte meg med så mange åpne sår? Du forgudet oss små, både meg og våres andre søsken. Du passet på oss og dro oss med der alle andre syns vi ble for små til å være med. Men du var stolt av oss, forsvarte oss og sa ”Dette er mine småsøsken, de skal få leke sammen med oss, jeg skal passe på dem og lære de alt jeg kan. De er små nå, men de blir også like stor som oss”

Når de andre store barna, som egentlig var litt skummel for oss som var små, når de ville stenge oss ute, tok du rundt oss og sa ”at dette skal gå bra, jeg passer på”. Jeg kjenner jeg vil gråte og du vet hvorfor hvis du også tørr å se tilbake. Jeg trengte deg, jeg vet ikke om du forstår. Jeg trengte den storebroren min som passet på meg, inkluderte meg, hørte på meg og sa at ingen skulle få gjøre meg noe vondt.

Den storebroren betydde mer for meg enn mange kan forstå. Jo, jeg var liten og livet vårt hadde noen utfordringer, men jeg visste at når ingen andre så at jeg trengte en, noen som forsto, så var du der å sa ”jeg ser for jeg har også opplevd de problemene du ikke forstår nå”. Du var min storebror, en jeg så opp til, en trygghet, min mentor og min bestevenn, selv om jeg bare var bare 4-5 år og du snart skulle begynne på ungdomsskolen.

Jeg var så glad i deg!

Unnskyld, men jeg må ta pause. Tårene kommer og alt gjør så vondt.

… Nå kan jeg fortsette. Det er mer jeg ønsker å si, noe jeg vet du ikke liker at jeg blir å fortelle. Men jeg må, for det har ødelagt så mye av mitt liv. Noe skremmende som aldri blir borte uansett hvor mye jeg skriver og forteller om det, så er det noe ved deg som har ødelagt meg.

Kanskje du blir sint for at jeg forteller om dette, for at jeg anmeldte deg og vitner mot deg i rettssaker ang det som har skjedd, fordi du egentlig er redd for å innse hva du selv har gjort?

At du ikke vil at noen skal vite hvem du er, noe jeg kan forstå på et vis. For jeg ville ikke selv kunne levd med å ha påført noen andre det du har påført meg. Kanskje du er redd for konsekvensene du vil få når det kommer frem hva du har gjort?

Eller kanskje du rett og slett er så skadet selv at du ikke forstår at dine handlinger kan ødelegge, skade, påføre usynlige, åpne sår som alltid vil være der å skape uro, mareritt, angst og følelsen av å rett og slett miste seg selv?

Har du noen gang følt at du har vært så langt borte fra deg selv at du føler at sjelen din er dø, at du ikke lenger er noe, at du bare svever i et mørke der du pines ved å se at det som en gang var din kropp, fortsetter å eksistere i et tomt skall?

Vet du hvor j***** den følelsen er? Jeg har kjent på det i flere år, fra jeg bare var en liten jente på 5 år som drømte om å bli noe. Jeg hadde drømmer bror, drømmer om å bli politi slik at jeg kunne fange tyvene, så de skulle lære å bli snill. For det hadde bestefar sagt at når tyvene ble fanget og satt i fengsel, så ville de lære å bli snill. Husker du det?

Husker du hvor fasinert jeg var av apekatter? Hvor godt jeg likte å være ute å klatre, slik apekattene gjorde, og at når jeg ble stor så skulle jeg adoptere en ape, slik Pippi Langstrømpe hadde gjort. Husker du det?

Husker du hvor fasinert jeg var over verden, alt jeg funderte på og ville finne ut av. Jeg ville lære alt om alt i hele verden, hvordan ting var bygd opp, hvordan ting fungerte og hva som gjorde at de ulike tingene fungerte som de gjorde. Husker du det, hvor nysgjerrig jeg var på alt?

Og husker du hvor mange spørsmål jeg stilte deg, for du var så mye større enn meg og visste alt. Husker du at det var du som lærte meg de første ordene jeg kunne på engelsk, at det var du som lærte meg å sykle, at du lærte meg å spille basket og Nintendo?

Jeg vet ikke om du husker, men jeg vil at du skal vite at jeg husker selv om ting ble som de ble. 

Bror, du sa at du skulle passe på meg, at ingen skulle få gjøre meg noe vondt. De ordende holdt du helt til jeg ble 5 år, rett før jeg skulle begynne på skolen, i 1. klasse. Du kan godt sitte på avhør og i rettssaker å si at du ikke husker, men jeg vet. Du husker!

Du trenger ikke innrømme noe som helst, for vet du hva, jeg husker og jeg vet. Jeg var liten da, du klarte å skremme meg til å ikke fortelle til noen, men jeg husker.

Nå er jeg blitt stor og du kan ikke lenger skremme meg, tvinge meg eller få meg til å ikke fortelle om det som egentlig er tabu, det ingen skal vite. 

Jeg skal fortelle deg noe. Jeg blir å fortelle til alle som vil høre at du en gang misbrukte meg. Men pust rolig, i offentlighet så blir jeg ikke å bruke ditt navn. Jeg vet du enda vil jeg skal holde det for meg selv, men det er stopp på det. Jeg må få fortelle min historie. Hva det du gjorde med meg har ødelagt. Hvordan det føles for meg. Hvor skremmende det var og hvordan det vil påvirke meg resten av mitt liv.

Husker du den lille, usikre jenta som var avhengig av Mikke Mus bamsen sin. Husker du at hun, eller meg, måtte ha med seg Mikke Mus over alt. Husker du første gangen du satte på den pornofilmen for meg? Jeg var enda så liten da at Mikke Mus måtte være med meg uansett hvor jeg var, jeg kunne ikke være borte fra han i det hele tatt. Jeg var bare et lite barnehagebarn, jeg var rosaruss det året, husker du det?

Du som var mye av min trygghet, som skulle beskytte meg, men det viste seg at du ville bli et av mine største mareritt. Husker du at du tvang meg til å gjøre noe av de samme tingene de gjorde i filmen? At hvis jeg nektet så truet du meg. Det var til og med enkelte episoder der du holdt meg for munn så det ble vanskelig å puste. Du gjorde det for at du ville ikke at noen skulle høre meg gråte, rope etter hjelp… Jeg kunne kanskje klart å hyle, men ord ble for vondt til å klare å få frem. 

Du sa at det var bra for meg.

Jeg kan kanskje ikke huske alle episodene i detalj, men det jeg husker er mer enn jeg vil huske. Vil du høre mer, eller er det nok? Ekkelt, ikke sant, vondt å lese?

Jeg vet, men jeg må leve med det 24 timer i døgnet året rundt. Det er du som slipper unna og jeg som må leve med det. Det gjør vondt å skrive dette, men tåran er borte.

Vet du hva som er kommet nå, vet du hva jeg føler nå mens jeg sitter å skriver?

Jeg føler sinne, avsky, kvalme og vilje til å vise at du ikke lenger kan skade meg.

Jeg er sint for at jeg må leve med dette og du slipper unna, jeg er sint for at du får støtte og ikke jeg, jeg er sint for at du kunne gjøre noe sånt mot meg og på toppen av alt prøve å ta fra meg retten til å få hjelp, jeg er sint for at du sa at det var bra for meg og jeg er sint for hvordan det har ødelagt meg. Jeg blir kvalm og føler avsky over det du gjorde, måten du skadet meg på for å oppnå hva?

Hvorfor gjorde du dette?

Var det for å fylle egne behov, få en følelse av kontroll, hva ga det deg egentlig å gi meg så mye fysisk og psykisk smerte? Det er noe jeg aldri vil få svar på, men jeg har spurt meg selv om det så mange ganger mer enn jeg kan huske.

Kjære bror, du kunne vise meg pornofilmer, tvinge meg til å gjøre det samme som de på filmen, du kunne skremme meg, true meg, legge skylden over på meg, holde meg fast så det gjorde vondt og du kunne til å med få meg til å gå med på det frivillig så du skulle holde deg unna våres lillesøster som var 2 år yngre enn meg. For det som skremte meg mer enn noe annet, til og med det du gjorde mot meg, var at du skulle utsette lillesøster for det samme. Du kunne det da, du kunne det til og med i 4-5 år før jeg måtte fortelle det, før jeg ikke lenger klarte å holde det for meg selv.

Jeg var bare en liten jente da, første gangen bare 5 år. Men da det kom frem det som hadde skjedd, så var jeg ikke klar til å prate om det. Jeg trudde jeg var gravid, for det hadde du sagt at jeg kunne være, du sa at det du gjorde mot meg kunne føre til at man fikk baby i magen. Det var det som måtte til for at jeg skulle klare å fortelle det til noen. Jeg måtte tvinge det ut av meg. Tenk det, nesten 10 år og så gå rundt å være redd for at man hadde baby i magen, hvordan trur du det føltes? Det gjorde mer vondt enn du noen gang vil forstå.

Andre lærer om hvordan barn blir til på skolen i undervisning eller en prat med foreldrene. Jeg måtte lære det igjennom deg, på den harde måten. Det viste seg at jeg ikke var gravid, jeg var ikke utviklet nok, men uansett bror. Hvordan kunne du utsette meg for det?

Det gjør meg sint, men også lei meg. Jeg vil forstå det, men jeg kan ikke. Jeg vil unnskylde deg på et vis, jeg vet ikke hvorfor, kanskje for at jeg enda er glad i deg til tross for dette, samtidig så finnes det ingen unnskyldning for det du gjorde mot meg.

Ikke en gang det at du selv har vært utsatt for misbruk er unnskyldning nok.

Ja bror, jeg er glad i deg, men jeg hater det du gjorde. Jeg vil du skal få hjelp, men blir å gjøre alt jeg kan for at du ikke skal få muligheten til å utsette andre for det du gjorde mot meg.

Jeg er ikke liten lenger, jeg vokste opp jeg også, slik du sa til de store barna at jeg ville. Jeg har arr som aldri gror, både de som vises på kroppen min og de ingen kan se, jeg har hatt spiseforstyrrelser, angst, depresjoner, selvmordstanker og forsøk, jeg har hatet meg selv og ikke deg, jeg har følt skam, følt meg skitten, verdiløs, ekkel og vet du hva, du har gjort det sånn at jeg mest sannsynlig aldri vil klare å få et vanlig parforhold til noen, vet du hvorfor?

Fordi sex, berøring og for nære relasjoner til noen skremmer meg. Det gjør meg redd, men jeg vet hvorfor. Jeg må jobbe med det, men vet ikke om jeg vil klare det. Det eneste jeg vet er at dette aldri vil bli borte.

Du har ødelagt meg på mange måter, mye står du for alene, men ikke alt er bare din feil. Det er andre også som har gjort meg vondt etter deg. 

Jeg er enda ung, bare 22 år, men jeg er blitt stor, stor nok til å kunne fortelle deg:

Kjære storebror, jeg er glad i deg, men vil aldri mer se deg igjen fordi jeg hater det du gjorde. Bror, du vil aldri mer kunne skade meg mer enn du har gjort, det kan ingen gjøre for jeg har allerede vært utsatt for mine verste mareritt av deg og det er umulig å påføre noen, meg, noe mer vondt enn det du har allerede gjort.

Uavhengig av hva du mener så skal jeg fortelle, fortelle alt til de som vil høre. For ingen, ikke du en gang kan få meg til å fortsette å holde det hemmelig mer. Jeg er liten, men stor nok til å ikke være redd deg mer.

Teksten er tidligere publisert i gatemagasinet Virkelig. Forfatteren Kimelimm har gitt ut boka «De andre først», som handler om hennes oppvekst.