Kjære Sterk

Av Sara Gerhardsen Vikestad 

Jeg vil skrive til deg som har blitt voldtatt, nylig eller for lenge siden. Mest til deg som har blitt voldtatt nylig. Jeg kjenner deg ikke, men sannsynligvis er du kvinne. Jeg velger å kalle deg Sterk. Sterk kan være ung eller voksen, liten eller stor, lys eller mørk, tøff eller svak, bruke mye klær eller lite klær – Sterk kan være hvem som helst, og naturligvis kan Sterk også være en mann. 

Kjære Sterk. Du har nå blitt utsatt for den verste forbrytelse. Du har nå overlevd den verste forbrytelse. Du er overlevende etter en voldtekt.

Jeg har vært stille for lenge. Jeg har gjemt meg bort og skammet meg og ikke klart å bidra med noen ting. Sannheten er at jeg vet hva du går gjennom. Jeg har også blitt utsatt for den verste forbrytelse. Første gang jeg ble voldtatt, var jeg 16 år. Gang nummer to var jeg 19. Nå er jeg 22. Sånn sett er jeg litt av en ekspert på området, en ufrivillig ekspert som skulle gjort hva som helst for å slette minnene, men like fullt en ekspert i å bearbeide voldtekt. Jeg er ferdig med å gjemme meg nå, ferdig med å skamme meg. Jeg gjorde ikke noe galt, jeg har ingenting å skamme meg over og jeg skal ikke gjemme meg mer. Jeg skal komme ut fra gjemmestedet mitt for å holde deg i hånden gjennom det tøffeste du skal gjennom.  

Håpet mitt er at du ikke skal være redd for å reagere. Alle reaksjoner er riktige reaksjoner, og du skal aldri være redd for at du må føle noe annet, tenke på en viss måte eller oppføre deg etter boka. Alt er lov og alt er riktig. Jeg slettet alle følelser, tillot ikke meg selv å føle på noen ting fordi jeg var redd for de vonde følelsene. Redd for at kroppen min ikke skulle takle å stå i det, redd for at det aldri skulle gå over. Kjære Sterk, jeg kan love deg at kroppen din klarer å stå i det, og at følelsene som er vonde kommer til å gå over. Kroppen er laget for å regulere følelser, de kommer og går – ingen følelser blir der for alltid. Jeg lover. 

Håpet mitt er at du skal bli møtt av politi og rettsvesen på en bedre måte enn jeg ble. Jeg anmeldte fordi det er min plikt som borger når noe ulovlig skjer, og i min naivitet så trodde jeg at rettsvesen og politi da skulle gjøre sin plikt og gi overgriperen min en dom. Skumle politimenn avhørte meg i time etter time, jeg fikk en bistandsadvokat og saken ble til slutt henlagt – i likhet med 80% av anmeldte voldtektssaker. Fordi jeg hadde mistet motet og troen, anmeldte jeg ikke voldtekt nummer to. Kjære Sterk, jeg håper at du ikke gir deg, at du ikke lar deg skremme. Samtidig så håper jeg du er klar for å takle prosessen når du bestemmer deg for å anmelde. 

Håpet mitt er at du skal slippe angst. Angst er det som skjer når hjertet banker altfor fort og hardt, når hendene blir klamme, svetten renner, tankene spinner så fort at du ikke rekker å høre dem. Det er det som skjer når du skjelver og alle muskler spenner seg. Når du blir redd for ting og situasjoner du vanligvis ikke er redd for. Dersom du opplever angst, håper jeg at du ikke isolerer deg og unngår angstsituasjoner. Jeg vet hvor vondt det er, jeg kjenner til den brennende smerten, at det kjennes ut som om du skal dø. Men kjære Sterk, for hver gang du møter situasjonen og det går bra, så blir det litt lettere neste gang. Det vil gå i rykk og napp, men det blir gradvis bedre. Jeg lover deg det. 

Håpet mitt er at du ikke skal skade deg selv. Om du førsøker å ta tilbake kontrollen over livet ditt ved å kontrollere maten, ved å skjære i deg selv eller om du flykter fra verden med rus – kjære Sterk, jeg lover deg at det ikke er verdt det. Både spiseforstyrrelser, selvskading og rus er like avhengighetsskapende. Det holder at du må bearbeide voldtekten, ikke lag deg enda en krig å bekjempe. Jeg skar i meg selv i ren desperasjon for å få det til å gå over, for å lindre smerten bare litt. Kjære Sterk, jeg kan love deg at du ikke vil dit. 

Håpet mitt er at du ikke skal bli en vi mister på veien. At voldtekt ikke får ta enda et liv. Uansett hvor vondt det er, så vil du ikke dø. Det er forskjell på å ville dø, og på å ikke ville leve livet ditt slik det er nå. Vel, jeg er her for å fortelle deg at livet ditt ikke kommer til å være så vondt for alltid. Jeg har flere ganger våknet på sykehuset etter å ha prøvd å dø, og aldri har jeg vært mer glad for å være i live. Kjære Sterk, jeg lover deg at det blir bedre. Livet begynner å smake godt, å føles godt. Jeg prøver ikke lenger å dø. Det er vanskelig å tro på meg, men jeg lover deg at det blir bedre. 

Håpet mitt er at du, når du føler deg klar for det, skal slå deg sammen med meg i kampen mot voldtekt og for voldtektsofre. Vi er små, men det er på individnivå vi virkelig kan hjelpe hverandre. Voldtekt er ikke noe å skamme seg over. Voldtekt er noe som skjer med deg, mot din vilje. Voldtekt er når en ond person bruker et menneskeliv for å få tilfredsstilt et sykt behov for makt og kontroll, og ødelegger et liv for noen minutter med nytelse. Kjære Sterk, la meg fortelle deg at livet ditt ikke er ødelagt. Ikke permanent. Dessverre er det du som må lime sammen bitene av livet ditt igjen etter at noen knuste det – men jeg lover deg at du er sterk nok til å klare det. Bruk de rundt deg, for de vil hjelpe deg. Sammen skal dere lime sammen bitene av livet ditt, sammen skal dere løfte deg fram igjen og sammen skal dere stå seirende i mål. Kjære Sterk, jeg lover deg det. 

Kjære samfunn, politi, rettsvesen, politikere – hvem som helst med makt til å hjelpe meg og mine medofre. Vi må utrydde voldtekt. Vi må gjøre det sammen. Jeg kan ikke lenger oppholde meg på mitt gjemmested og se at løfter om forandring brytes. Det som er blitt gjort til nå, virker ikke. Vi må gjøre noe annet. Vi som har overlevd voldtekt kjemper allerede en krig, vi kan ikke krige mot rettsvesenet også. Kjære samfunn, vi trenger dere på vårt lag, mot overgriperen. 

Kjære verden. La oss krysse fingrene for at neste Sterk har ressurser rundt seg. Har en familie, venner, nærhet, trygghet og stabilitet. La oss håpe at neste Sterk klarer å finne kampviljen og fighteren i seg, og at dersom Sterk sliter med å finne denne – at Sterk kan kjempe krigen sammen med noen slik jeg gjorde. La oss gi Sterk vår rustning, vårt skjold og vårt spyd, for Sterk kommer til å trenge det. Sterk skal i krigen, og Sterk trenger å ha oss; verden, samfunnet, rettsvesen, politi, helsevesen og medmennesker i ryggen for å klare det. La oss kjempe side om side med Sterk, alle sammen. Og du, kjære Sterk – all lykke til på veien. Du er sterk nok til å klare det, jeg lover deg det. Jeg er her. Jeg er ferdig med å gjemme meg og skamme meg. Jeg er her nå.