Kjære psykiatriske hjelper, har du sett deg selv i speilet

Av Nina Knagenhjelm

Jeg sitter nemlig her og lurer på en ting. Jeg lurer på hvorfor det er jeg som pasient som tilsynelatende ofte får «skylda» for at jeg ikke blir frisk, ikke har effekt av behandling, ikke følger oppleste regler og normer for hvordan jeg burde respondere på behandling og ikke minst hvor fort det burde gå? Det går vel igjen paralleller tilbake til det at «psykisk sykdom kan man faktisk velge å bli bedre av». Ja og nei. Men skal ikke gå den runden igjen akkurat her. Legger ved link til innlegg der det nevnes i stedet ;)

Aller først har jeg lyst til å se litt på begrepet «behandlingsresistent». Velkjent for mange i disse dager når vi ser at stadig flere bakterier blir nettopp resistente, altså motstandsdyktige, mot behandling, mot antibiotika. Jeg er blitt stempla som behandlingsresistent. Det er også flere jeg kjenner. At vi ikke er blitt friske eller bedre med en gitt behandling innen en viss tid betyr altså at vi er behandlingsresistente. Jeg undrer meg litt over den konklusjonen. En psykiatrisk pasient er ikke en resistent bakterie liksom… Bare ordet i seg selv er jo grotesk. Og legger man til fortavelsen «multi» så sier det jo rett ut at ytterst få eller ingen behandling kan hjelpe pasienten. Det er ergo ikke bare umulig å bli frisk, men heller ikke bedre. Resistent betyr motstandsdyktig. En bakterie ønsker å bli så motstandsdyktig som mulig. Det gjør det neste enda verre. For da insinuerer man jo egentlig at problemet er at pasienten bevisst har evnen til å yte så sterk motstand mot behandlingen at behandlingen ikke fungerer. Dette blir for enkelt for meg altså. Så altfor enkelt. Men klart, det er lettere å legge skylda på pasienten i stedet for å gå egne opplegg etter i sømmene, vurdere hva som er korrekt for pasienten, stille spørsmålstegn ved hvilke parametere som brukes for å måle effekt av behandlingen eller gruble litt videre. Det er da særlig to punkter jeg ønsker å påpeke hardt og grundig. Gjerne inn med teskje muligens. Eller sleiv som ei venninne sier…

Punkt 1)

 Er det noe i historien til pasienten som kan forklare dette? Livet eller tidligere behandling? Hva er med i bagasjen? Er det andre diagnoser/tilstander som spiller inn?

 Min psykolog sa som følger til meg tidligere i høst:

«Om du blir sint på meg, ja da er det en grunn for det som vi sammen må prøve å finne ut av. Eller lei deg. Eller frustrert. Eller mistror meg.  Om du stikker er det en grunn til det. Da må vi finne ut hva det handler om.»

 Og her kommer nøkkelspørsmålet inn for mange av oss i pasientgruppen «psykiatriske pasienter»:

 Hva handler dette EGENTLIG om? Hva er atferden og tankegangen en erstatning og mestringsstrategi for? Hva har gjort at hjerne og kropp går i så feil baner?

 Mange psykiatriske lidelser, i mitt tilfelle da særlig spiseforstyrrelser og dissosiasjon, kan ha en bakenforliggende årsak. Det handler i bunn og grunn ikke om mat, vekt og kropp. Det sier dere jo selv. Det handler heller ikke nødvendigvis om å være unnvikende og ømfintlig på generell basis, og at man, eller jeg da, derfor skyr alt som heter konflikter og vonde følelser. Jeg har jo aldri vært redd for andre som har det vanskelig. Jeg har i voksen alder ytterst sjelden veket unna konflikter i forbindelse med jobb og skole. At jeg kobler ut, det handler om spesifikke situasjoner, tankerekker etc som trigges av gamle minner som sitter fast i kroppen, noe som setter forsterker på følelsene som utløses og gjør dem mange ganger sterkere enn de egentlig er. Da må hjernen beskytte seg selv, hvis ikke kortslutter det….

Når hovedfokus er å endre atferd så hjelper det ikke bare å angripe atferden og sette inn ytre tiltak som skal bidra til å endre den og skape nye vaner. Ei heller å skape nye tanker i forbindelse med kun mat og vekt og kropp. Med det fokuset er det mye mindre sannsynlig at atferdsendringer blir langvarige i mitt lille hode.

Jeg har jo oppført meg til punkt og prikke hva gjelder mat og vektoppgang hver eneste innleggelse nordpå. Hver eneste en. Atferdsendringen i forhold til matinntak og vektnedgang og undervekt var åpenbar og tydelig. Alle piler pekte oppover som de skulle. Men så fort jeg kom hjem så falt jeg tilbake. For det som lå bak, det behovet som spiseforstyrrelsen dekket, det var jo fortsatt der som før. Og ofte også i enda kraftigere styrke etter 3 måneder eller slik med mat og vektoppgang og høyere vekt enn hodet og følelsene mine fiksa. Jeg, og mine medfeller i psykiatrien, vi er ikke hunder som skal dresseres… beklager å måtte si det…. Og om du som behandler eller personale kun fokuserer på ytre atferdsendring og måler bedring etter det… da er det kanskje egentlig du som bør skamme deg. Skamme deg om du stempler pasienten som behandlingsresistent.. For det gjør ikke bare pasienten vondt der og da. Men det får følgefeil på følgefeil videre. Fordi andre fort vil avvise pasienten ved forsøk på å søke vedkommende inn til ny behandling. Tidligere opplysninger og andres vurderinger veier fort tungt. Få med medisinsk kunnskap gir en ny antibiotikakur av samme type til en resistent bakterie når andre har prøvd, og dyrkning og testing viser resistens mot den type antibiotika. Det vil imidlertid være betimelig å se på om behandlingen er gitt på korrekt måte og med adekvat varighet. Og man vil prøve å se på om andre typer antibiotika kan være effektive. Det er dessverre langt fra alltid tilfelle i psykiatrien… 

Jeg blir altså stemplet som en fiendtlig bakterie som ved å få gjentatt behandling har utviklet flere og flere nye forsvarsmekanismer for å omgå å ha effekt av behandlingen, omgå å bli bedre. Og kanskje ikke bare én behandling, men flere. Slik en multiresistent bakterie i praksis gjør. Den har endret på sitt uttrykk og forsvar og angrepspunkter etterhvert for å overleve og kunne fortsette å skape problemer og faenskap for menneskeheten. Er det sånn dere ser på meg? Som en som prøver å skape problemer for alle rundt meg og gjøre livet vanskelig og jævlig for andre?! Som en som motarbeider behandlingen aktivt og søker nye veier for ikke å ha effekt av den? Og samtidig har null interesse av å bli bedre, tvert imot? Takk skal du ha, sier jeg bare….

Punkt 2)

 Har dere sett dere selv i speilet? Har dere noen gang stilt dere følgende spørsmål:

«Er det noe jeg gjør feil? Er det noe jeg kan gjøre annerledes? Har jeg tenkt feil? Hvorfor når ikke jeg fram til denne pasienten? Hvorfor kommer vi ikke videre? Hva er det JEG ikke har skjønt?!»

 Hvorfor er det så vanskelig å rette et kritisk blikk mot seg selv også? Ikke bare pasienten, eller til nød behandlingsopplegget. Hvorfor kan ikke dere innse at dere er vanlige mennesker som alle andre som ikke kan alt, vet alt eller forstår alt automatisk, og som alle andre mennesker gjør feil, misforstår, har dårlige dager, eller ganske enkelt kanskje ikke har den rette forståelsen og kunnskapen til å nå inn til akkurat denne pasienten?! Hvorfor er det enklere å konferere med kollegiet og fatte konklusjoner på observasjonsgrunnlag enn å sette seg ned med pasienten og spørre hvordan hun opplever behandlingen. Hvorfor hun tror hun ikke blir bedre. Og ikke minst hvordan hun opplever deg som behandler og relasjonen dere imellom. Og om det er noe du sier eller gjør som fører til at det låser seg. Om det er noe du kan si eller gjøre annerledes. Spørre hva pasienten selv opplever hun har behov for. Og som sagt før: det er IKKE det samme som å la pasienten få vilja si. Det er å SE pasienten… 

Det er nå en gang sånn at selv om psykiatrien er en del av skolemedisinen, så er ikke psykiatri eksakt vitenskap. «Sorry Mac!», som vi sier i Grenland. Når dere tilnærmer dere oss pasienter som om den faktisk er det, da kan det i verste fall gå fryktelig galt. Det er langt fra alltid mulig å sette to streker under svaret i psykiatrien, og i alle fall ikke det første svaret. Og er det noe mål i seg selv? Hvem hjelper det mest? Er ikke det av størst interesse for behandler og systemet, det å kunne sette en merkelapp og forholde seg til oppleste fakta i en bok? Det å gruppere oss pasienter på en måte som gjør at dere opplever å ha oversikt? Hva hjelper det pasienten å få merkelappen om det ikke er interessant å finne ut av hvorfor pasienten har endt opp med den merkelappen, og hva denne pasienten trenger for å leve mest mulig uavhengig av den eller bli helt kvitt den?! Hva hjelper det pasienten at du får satt to streker under svaret og klapper deg selv på skuldra om svaret er feil?! Selv om man er fagperson, og erfaren for den saks skyld, så må det være mulig å rette et kritisk blikk mot seg selv også. I det du selv mener du er perfekt og uansett vet bedre enn pasienten bare fordi du er den fagpersonen du er og «vet hva du holder på med», da har du krysset en grense som kan være livsfarlig for mer enn en part….

Kan det dreie seg om en metodisk kommunikasjonssvikt og mangel på reell og relevant kunnskap om relasjonsbygging, og betydningen av hva disse to faktorene kommunikasjon og relasjon har å si for den enkelte pasienten? Kan dette også handle om mine, om våre, holdninger, tenkesett, slutningsrekker og til dels ubevisste syn på pasienten(e) vi møter? Kan det være noe annet det er «galt med» enn metoden eller den gærne pasienten som tilsynelatende går igjen på psykiatrisk som et spøkelse i en svingdør, som tilsynelatende aldri endrer atferd? Kan det også være noe feil med meg, med oss…? Kan det være at dette ikke bare handler om den ene parten, men faktisk begge? Og har det egentlig noen gang vært så «enkelt» som at det bare er pasientens skyld?»

Dette handler ikke om at behandlere, eller annet personell, skal innrette seg etter pasienten 24-7 og danse etter pasientens pipe. Men dette er et forsøk på å få fokus på den til tider absurde og tildekte ansvarsfraskrivelsen som både jeg og andre har opplevd i psykiatrien i senere år. Mange fagfolk som kan synes å leve i fornektelsens rus, høye på seg selv og egen profesjon, kunnskap og betydning i pasientenes liv. Dette er satt på spissen altså, for all del! Enn også med noen sterke snev av sannhet i seg. Jeg tror langt i fra alle er onde og gjør dette med vilje. Ei heller gjelder det alle dere der ute, for mange gjør en hederlig og flott innsats til hjelp for mange, inkludert meg. Likevel er det dessverre noe som kan kalles arvesynd på avdelinger også. Kommer man inn som fersk i et miljø hvor fornektelsesrusen foreskrives på blå resept av ledelsen, så er det fort å bli fanget i den kulturen selv man ikke i utgangspunktet tenkte sånn. Også fordi at om man stiller spørsmål og kjemper imot blir ikke det nødvendigvis sett på som et kjærkomment bidrag…

Kjære alle dere det gjelder. Jeg tror ikke dere er onde. Jeg er ikke sint på dere. Jeg hater dere ikke. Dere er ikke dumme eller inkompetente. Dere er kanskje bare feilinformert. Eller ensidig informert er kanskje mer korrekt å si.  Dette ser ut til å kunne være en faglig arvesynd. Noen kretser er langt hardere angrepet enn andre. Den gledelige nyheten er at arvesynder er fullt mulige å bryte med. Men det krever en egen vilje til å tenke i nye baner. Dere må ta et valg om å se meg som pasient i et annet lys, med andre øyne. Lyder det kjent? Ta et valg. Som jeg så fint har fått høre gudene vet hvor mange ganger de siste åra. Og vet du, for deg er det er faktisk et høyst reelt valg som du som helsepersonell og hjelper har. For dette handler like mye om menneskesyn, verdier og holdninger som det handler om noe annet. Jeg kan ikke forvente at du skal forstå meg intuitivt. Men jeg mener jeg absolutt kan forvente at du er interessert i å prøve å forstå meg og hvor jeg kommer fra og hvorfor noen ting har blitt kobla så riv ruskende galt oppi hodet mitt. Og det må da være i vår begges interesse, i alles interesse, at vi samarbeider, prøver å finne ut av dette i fellesskap og drar i samme retning? I stedet for å innta stillingskrig mot hverandre slik resultatet dessverre ofte blir…

Til slutt bør det nevnes og understrekes at det finnes en rekke hederlige unntak der ute, både enkeltpersoner og miljøer, som faktisk ser seg i speilet og stiller seg disse spørsmålene. Som viser interesse, som prøver å forstå, som er åpne for tilbakemeldinger og at det er mange sider av en sak, og mange sider av en pasient. Ikke minst også det at psykiatrien av i dag ikke har alle svarene, i tillegg til en holdning om at det ikke automatisk kan eller bør settes to streker under de svarene som man kommer fram til. En åpenhet for at behandler også virker inn på relasjonen og derved behandlingen og effekten av den. Dette er en gruppe psykiatriske hjelpere som så absolutt ikke mener at «skylda» ene og alene er pasientens når behandling ikke fungerer og ting ikke går som det «burde gjøre». Jeg har selv møtt flere medlemmer av denne hjelpergruppen og takker høyere makter for det. De har gitt, og gir meg håp. 

Jeg ønsker bare å bli sett som et menneske. Ikke bare som et knippe med diagnosekoder på et papir. 

Jeg ber bare om en interesse fra din side for å prøve å forstå meg. 

Jeg ber deg innstendig om å se deg selv i speilet og stille deg spørsmålene når vi kjører oss fast, i stedet for bare å plassere «skylda» over på meg. 

Kravstort vil nok mange påstå.

Men er det egentlig så mye forlangt…?