Kjære, lille venn – om å elske dissosiative deler

Av Anonym

Du tror du må skamme deg over å elske, for du elsker med hele deg, og uten spill og regler. Mer betingelsesløst enn de fleste. Likevel ser du ikke for deg at noen kan elske deg tilbake, at du bare er i veien, at du er slitsom og tung og masete. At mamma bare sukker når du ber om en klem, at hun ikke kommer når du har slått deg, at hun blir sint for andre ting enn i går, og ikke ser hva du har ordnet mens hun var borte. Du er slitsom uansett hva du gjør. Mamma blir sliten, og det er din feil. Det sier hun på alle måter med kroppen sin. Du vil gjøre deg lett å være sammen med, ikke plage og være til bry. Ikke ta opp plass, være mammas lille hjelper, spise opp maten, neie, rydde, takke. Men alt stillferdig. Alt med så liten plass som mulig. Bare denne lille boksen med nok luft til å leve til i morgen, og i morgen, igjen. Enten er du for stor, eller så er du for liten. Ingen plass er det ryddet rom til deg for det du er akkurat nå.

Ingen er så pen som mamman din, synes du. Strekene rundt øynene, de brune hendene, de vakre neglene. Så snill hun er når hun smiler. Noen ganger må du se på ansiktet hennes for å være sikker. Ble du sint nå? Ble du glad? Var jeg flink? Og svarene fra i går passer ikke inn i dag. Alltid alt på nytt, søke seg inn på dagens frekvens, hvis det går. Men noen ganger er hun myk i ansiktet, og det går an å krype inntil i sofaen, og hun stryker øreflippene dine, for de er som silke, sier hun. Da er alt fint, alt glatter seg ut i hodet ditt, strykejern på skrukkene, brettekanter i alle skapene, hele sola inn i hjertet.

Du tror du må skamme deg over å ha en kropp. Du klarer ikke si ordet kropp uten å krympe deg før du blir 16. Du legger noen ganger bort kroppen din så du kan flyte. Hvem skal du rope på når ingen kommer? Når han bruker kroppen din som et møbel han har kjøpt til odel og eie. At til og med da føler du at du må du må være flink. Flink til å trøste og dele hodet fra resten så du ikke kjenner hva han gjør. Det er ikke med deg, det gjelder ikke deg, du er et annet sted. Kroppen din blir et dødt skall. Du er så snill som trøster, sier han. Som lar meg få litt varme. Så snill at kroppen min må deles med andre menn som trenger varme fra en liten kropp. Som er tom for motstandskraft med en hånd rundt halsen. Jeg tar alltid opp for mye plass i rommet, selv om kroppen er liten. Ikke stå i veien, ikke sett deg så tungt, ikke stå der og heng. Ikke knip beina sammen, ikke lukke munnen, ikke være en pyse. Alltid for lite plass, aldri nok luft til å fylle lungene helt opp.

 

Når du noen år senere våger deg frem i glimt når jeg kjører bil, minner meg på at her har vi bodd, her har vi levd sammen, her har vi elsket og sloss, her har vi født nye liv og drømt umulige drømmer, her har vi levd et helt liv inni livet. Så blir jeg så sliten, og jeg viser det med hele meg. Du er i veien, du er tung å bære, du tar for mye plass, du tar luften jeg puster. Jeg kjefter på deg i flere år. Forteller deg hvor dum du er, at ingen kan elske en som deg, at du må gjemme deg når det kommer folk. Særlig de jeg elsker. Jeg vil sende deg til skogs for å bli spist, jeg vil ikke kjenne deg. Og når jeg møter en som elsker meg, når jeg er frisk og når jeg er syk. Når jeg kan og når jeg ikke kan, når jeg er opp som en tiger, og like mye ned som en skinnfell. Så sniker du deg frem og spør: Kan jeg komme ut nå? Og det kan du, men jeg liker deg ikke. Men jeg lar deg komme frem og hilse på ham jeg elsker, og siden skal gifte meg med. Du tester ham, og han består testen med glans. Men likevel synes jeg du fortsatt står i veien, for at livet skal få skikkelig fart. Jeg liker effektivitet, og du henger etter meg som et tungt slep, knyttet stramt i halsen. Jeg prøver å riste deg av, men du er raskere enn meg, kommer meg i forkjøpet, vet snarveier jeg ikke vet, finner luker, dører uten lås, stier som ikke er oppmerket. Jeg forundres stadig over smidigheten din. Hvordan du snor deg inn på de mest upassende steder og bakbinder meg og holder meg for øynene. Jo mer jeg hater, jo mer intrikat blir mønsteret ditt. Og når jeg hater som mest, og det absolutt ikke passer, tar du kroppen min tilbake. Mater paranoiditeten min med favoritt-retten sin, med marionette-dukkene på rekke og rad som bakteppe, ingen kan bukke og neie som dem. Og ingen kjenner stykket de spiller som oss.

 

Og så en dag, enda noen år senere, sniker det seg inn enda et menneske. Hun kommer inn bakveien. Hun var en sånn som bar alt på utsiden. Hun var lett å tyde. Jeg trengte ikke alltid se ansiktet hennes for å høre om hun var glad, eller om hun var lei. Hun oppdaget deg bak alt rotet, etter hvert som hun sorterte seg innover og innover i huset vårt. Hun fant sporene dine over alt. Jeg gav opp å gjemme deg bort. Tenkte at det var trygt for deg i dette hvite rommet. Hun gav deg navn, og alt falt på plass. Hun stakk stadig innom for å hilse på deg, og fortalte deg om hvor standhaftig hun synes du var. Vi ble flaue begge to. Kunne man stole på en i et hvitt rom? Var det kanskje nettopp det man kunne? Hver gang hun kom, flettet vi lange girlandere av hvitt garn, og trakk lange linjer gjennom luften, og festet dem med hendene våre til veggene. Når jeg snakket om deg, irettesatte hun meg stadig. Hun beordret meg til å elske deg. Ettersom tiden gikk, så jeg deg tydeligere. Hun streket opp hatet mitt med rødt, og bad meg gå hjem og rette opp feilene til neste gang. Men alt med ansiktet på utsiden. Hun festet hver tråd til en nerve, helt til jeg kjente hver krok i kroppen min. Og av og til når det var stille rundt oss, satte vi oss på gulvet og nøt synet av mønsteret. Vi var svært fornøyde med installasjonen, den var vakker og ren og den hang høyt.

 

Men noen dager ble installasjonen for vakker til å tro på. At den var for vakker til å representerte meg. Og da kom du om natten og dyttet borti meg hver gang jeg holdt på å sovne, du tvang meg til å lukte deg, huske hvordan hendene dine luktet metallisk varmt, og du ropte at ingenting noen gang kom til å bli rent og hvitt, igjen. At alt var ødelagt, at vi var forlatt. Du bakbandt meg igjen, og skrek til jeg gav etter og gjorde alt du sa, og trodde på deg. Jeg sov ikke lengre, jeg spiste ikke, jeg fikk ikke luft, hånden din var som en jernklo rundt halsen min hele døgnet. Når mannen min strøk meg over håret, krøp du noen ganger frem og la deg rolig på fanget, men bare i sekunder. Når barna mine klemte meg ropte du at de kvalte deg, at det ikke var nok luft. Og bølgene på stranda prellet av som på en gås. Og da forstod jeg at jeg var i ferd med å drukne. Åpnet munnen nok til å si hjelp. Jeg tror jeg dør.

 

Vi flyttet inn i et nytt hvitt rom, med milde stemmer og rette rammer. Du roet deg ned, fikk medisiner for sorgen din, fikk sove til lyden av skritt utenfor døren, alltid mildt, alltid hvitt. Mange av de som bodde der hadde tunge slep som meg, og noen bar dem fremfor seg som skjold. Andre gikk rundt som en skygge av seg selv og var døde i blikket. Jeg sank ned i alt dette hvite og hvilte. Du ble mildere hver dag, og du likte systemet. Du likte at selv i dette var du litt flink. Mange av de andre kjeftet hele tiden, det gjorde jo ikke du. De ville ikke spise, ville ikke ut til trærne, ville ikke slippe inn det hvite. Men jeg bare slapp det jeg hadde og hvilte. Jeg hadde ikke egen pust, ikke egne hender, bare pustet når du glemte å klemme meg på halsen. Alt gled ut av hendene mine. Kanskje jeg aldri ble hel.

 

Likevel var jeg hel nok, mente de. For du hadde sluttet å rope like høyt når de gikk forbi. Så vi dro. Jeg var mamma og kjæreste, mens du løp rundt meg i sirkel og minnet meg på alt vi var, alt vi ikke klarte å samarbeide om, alt vi ikke fikk til. Alt ble hardere utenfor det hvite, rette. Og jeg ville bare slippe. Men så kom jeg på at jeg kunne skrive historien om oss, at du kanskje kom til å like det, trenge det. Historien din svart på hvitt. For du er noen du og. Og jeg visste jo at vi måtte lære oss å gå i takt, huske hverandres historier med milde stemmer. Bandasjere hverandre og venne oss til den samme kroppen. Jeg måtte forstå at jeg ikke måtte gå fra deg, og du at du ikke måtte holde deg fast for å bli med.

 
Skal vi gå sammen? Vi kan skynde oss langsomt. For hvis vi plastrer oss sammen, kan vi egentlig aldri bli helt forlatt.