Jeg var en svingdørspasient

Av Vilde Christine Eldby

Når jeg meldte meg på Mental Helse sine Stigmasamlinger første gang, var det med hjertet i halsen og vatt i hodet. Angsten har vært en fiende så lenge, men jeg visste at om jeg ikke eksponerte meg selv, ville jeg aldri komme meg ut av den. Dette var jo noe jeg interesserte meg for, noe jeg ville være med på å bekjempe, noe jeg selv har erfart både hos det offentlige og privat. Jeg var så engasjert at jeg sa til meg selv at nå må du bare gjøre det, og drite i angsten. Å gå rundt å være redd er utrolig slitsomt, men jeg ville ikke lenger være et offer. Jeg ville være en kriger.

Etter stigmasamlingene ble jeg motivert til å starte blogg. Jeg valgte da å være åpen om mine psykiske problemer, for skal vi bekjempe stigma problematikken er åpenhet første bud. Jo flere vi er som snakker om det, jo flere vil akseptere det og vi starter en slags dominoeffekt. Jeg ønsker at psykiske problemer skal være like normalt som en forkjølelse eller en brukket fot.

Det er så mange mennesker med psykiske problemer, mange av dem du ikke engang var klar over hadde det, men som ikke snakker om det fordi de er redde for å bli stigmatisert. Å starte en blogg var et stort skritt for meg for hvordan ville folk tenke om meg, hva ville de tro om meg? Jeg ble mobbet på skolen i mange år, noe jeg mener bunner ut i mine angstplager. Men det hjelper å vite at jeg ikke er alene, og får vite at man ikke er alene, må vi snakke om det. Så jeg startet å skrive, og har til nå kun fått skryt. Noen har faktisk sagt til meg at på grunn av min blogg tør de nå å være åpen om sine psykiske problemer. Da føler jeg at jeg har gjort noe riktig.

Stigma kan lede til selv-stigma. Jeg stigmatiserte meg selv en god stund men konkluderte til slutt med at det ikke kom noe som helst godt ut av det hverken for meg selv eller for andre som ikke forsto hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og oppførte meg sånn og slik. Nå kan jeg stolt si at jeg har ADHD, det gjør meg til den jeg er og jeg får gjort utrolig mye på grunn av det! Jeg snudde det om til noe positivt, for stigma rettet mot oss med ADHD er at vi er kriminelle bråkmakere – vi er like forskjellig som alle andre uten den diagnosen.

Stigmatisering foregår ikke bare blant «folk flest». Både blant annet fra helsepersonell og barnevern er det stigma knyttet til enkelte diagnoser. Stigmatisering fører til dårlig helse – og blant de som bør bidra til å fremme en best mulig psykisk helse er det urovekkende at slikt til stadighet skjer. Vi har en lang vei å gå. Blant «folk flest» brukes diagnoser som skjellsord. «Hun er helt psycho!» «Er du skitzo eller?» Det tyder på uvitenhet. Nok en grunn til hvorfor det er så viktig å bekjempe stigma, og opplyse folk om psykiske lidelser. Jeg er for at dette skal inngå i skolefag for å opplyse og ufarliggjøre psykiske lidelser.

50 prosent av den norske befolkning vil få et psykisk helse problem i løpet av livet. Det vil si at i nesten hver eneste familie i Norge vil det være noen med et psykisk helseproblem. Det gjør det like normalt som og ikke å ha det. Jeg har slitt med psykoser, og når jeg hører at mennesker bruker min lidelse som et skjellsord blir jeg oppriktig lei meg. Det siste du ønsker å høre er at noen bruker din belastning som et skjellsord.

Hva spør du om når du møter nye mennesker? «Hva jobber du med?» Det er ikke kjekt å da fortelle at du er på uføretrygd eller at du sliter psykisk. Man burde begynne å spørre «hvem er du?» i stedet. Det er ikke jobben din som gjør deg til en interessant samtalepartner, men deg selv, den du er, dine interesser og hobbyer. Jeg ble så ukomfortabel før når jeg fikk det spørsmålet. Jeg pleide å si at «jeg er mamma …» og unngikk videre spørsmål. Det førte til at jeg holdt meg mye hjemme i stedet for å gå ut å møte folk, fordi jeg var så redd for å få det spørsmålet. Det viktigste er å ikke dømme og stigmatisere når man møter andre mennesker. Det kan fort være deg som er den med et psykisk helseproblem i framtiden.

Nå kan jeg stolt si at jeg er leder for Mental Helse Ungdom i Trondheim, og at det burde du også være! Jeg startet å være åpen om mine problemer i stedet for å holde dem for meg selv og jeg gjør mitt beste for å bidra til å normalisere det. Jeg var nylig i Tallinn sammen med nestlederen min og holdt foredrag på engelsk om temaet stigmatisering og bruk av tvang i psykiatrien og snakket om mine egne erfaringer knyttet til dette. Jeg har kommet meg så langt fra å være den redde med masse angst, til å bli den jeg er nå. Vi har fått til et samarbeid på tvers av landegrensene etter foredragene og jeg er veldig fornøyd med dette. Da har vi kommet enda et skritt videre i arbeidet i stigmaarbeid.

Jeg var en sånn de kaller svingdørspasient – en sånn som var ut og inn av akuttpost hele tiden. Jeg har vært reimet fast så mange ganger at jeg ikke har tellingen. Jeg har blitt tvangsmedisinert. Jeg var redd og syk. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte. Sånn er det ikke lenger. Jeg er Vilde, jeg lever. Selv om jeg har utfordringer som du kanskje ikke forstår, så er jeg fortsatt et menneske akkurat som deg, jeg er ikke bare en diagnose.

Vilde Christine Eldby er leder i Mental helse ungdom Trondheim og har som hjertesak å fjerne stigma knyttet til mennesker med psykiske lidelser. Skriver bloggen turbofart.blogg.no.