Jeg trenger hjelp til å bli frisk

Av Stine Bratvold 

«Hei. Jeg heter Stine. Jeg har fått en sykdom som har preget livet mitt, dessverre. Jeg har muligheten til å bli frisk. Men, jeg trenger hjelp for å få det til. Jeg er motivert. Jeg ønsker å leve og jeg gjør nå mitt ytterste for å bli kvitt sykdommen som har tatt så altfor stor plass i livet og hodet mitt de siste åtte årene.

For ca åtte år siden var jeg 15 år gammel. Jeg var ei forsiktig og sjenert jente. Jeg var egentlig redd for mye. Redd for å gjøre feil, redd for at foreldrene mine skulle dø, redd for å ikke passe inn. Sykdommen min startet ikke som en slankekur, spesiell diett eller ønske om å være perfekt eller tynn. Det startet som en angst. En frykt.

Pappa ble syk. Han fikk kreft. Jeg prøvde å vise meg som den sterke. Sannheten var en annen. Jeg trakk til meg følelser som en tørr svamp trekker til seg vann. Men ingenting kom ut igjen. Følelser og tanker. Redsel og angst. Jeg var redd for døden, uten å si det. Jeg ble veldig opptatt av å skulle beskytte familien min. Dette resulterte i at venninner ble satt i andre rekke, maten ble satt i tredje rekke og Stine ble satt helt til slutt. Det var da det skar seg.

Jeg utviklet en alvorlig sykdom. En sykdom verken jeg eller familien kjente noe særlig til. Anoreksi. Den 21. desember 2011 var første gangen jeg ble innlagt på sykehus med diagnosen.

I 2012 gikk jeg poliklinisk på BUP (barne og ungdomspsykiatrisk) hos en psykolog i ca et år. Dette fungerte dårlig og jeg ble på ny innlagt på Lillehammer barneavdeling 2013. Der var jeg fem–seks uker i påvente på plass på Kringsjåtunet, et behandlingshjem for barn og unge på Lillehammer med tre plasser forbeholdt spiseforstyrrelser, som skal dekke hele Hedmark og Oppland. Dette fungerte ikke for meg. Jeg ser i ettertid at både jeg som pasient og de som behandlere kunne gjort mye annerledes.

Etter oppholdet på Kringsjåtunet var jeg hjemme en kort periode før jeg ble innlagt på medisinsk avdeling på Gjøvik sykehus. Jeg gikk ned ti kilo under det fem uker lange oppholdet på voksen, somatisk avdeling på Gjøvik. Det var et slit å komme gjennom dagene som kun besto av tvangsritualer og venting på behandling. Her måtte jeg være i ventetiden for å komme på RASP (Regional avdeling for spiseforstyrrelser). Jeg var en kasteball som de ikke visste hvor de skulle plassere eller hvordan de skulle behandle. Det gikk for lang tid før jeg fikk kvalifisert hjelp og jeg holdt på å miste livet.

Jeg fikk plass på RASP i august 2013. Der ble jeg i sju måneder. Jeg fikk god hjelp på alle måter, men var vel litt overmodig og skrev meg ut for tidlig. Med støtte fra en god psykolog på lokalt DPS, familien, fysioterapeuten og fastlege ble jeg bedre av å være hjemme og det gikk oppover både med vekt og psyke. Men etter halvannet år flyttet jeg til Oslo på hybel. Dette var for å ta ferdig fag på videregående skole som jeg hadde gått glipp av som syk. Det ble et for stort ansvar å klare alt. Jeg skjønte hvor det bar og jeg skjønte også at dette kom ikke til å gå. Jeg måtte ha hjelp igjen.

Ventelistene for å få behandling på RASP hadde dessverre blitt enda lengre siden sist. Denne gangen måtte jeg vente i fire måneder. Og på disse fire månedene ble jeg veldig dårlig. Vi kjempet med nebb og klør for å få plass. Både jeg og familien måtte bruke av energi vi egentlig ikke hadde.

Måltidene tok hele dagen min. Jeg husker jeg satt og telte gulrotbiter og plukket ut purre fra grønnsakssuppa. Det var et rent «ventehelvete».

Jeg ble innlagt igjen på RASP på Ullevål i februar 2016. Med god hjelp gjorde jeg store endringer på kort tid. Jeg var på RASP i tre måneder. Dette gjorde så jeg hadde et godt grunnlag for å klare meg bra. Det gjorde jeg også. Jeg bodde på hybel, spiste god og næringsrik mat, jobbet og gikk til privat psykolog ved poliklinikk. Sånn klarte jeg meg et års tid. Det ble veldig mye jobb og jeg slet med å si nei og å ta hensyn til meg selv. Maten kom igjen i andre rekke og vonde tanker både om meg selv, mat og kropp ble sterkere igjen.

I august kom det til et opprivende og uventet samlivsbrudd for foreldrene mine. Dette var jeg ikke sterk nok til å takle. Det gikk veldig fort nedover igjen. Jeg ble innlagt på medisinsk avdeling på Ullevål. Jeg ønsket en ny innleggelse på RASP og trodde denne gangen, med positiv tilbakemelding fra medisinsk avdeling, at denne gangen skulle det ikke ta så lang tid å bli overført.

Her kommer det problemet jeg ønsker å belyse med historien min: Nemlig ventelistene. Jeg ble innlagt på Ullevål sykehus den 3. oktober 2017 og jeg fikk ikke plass på RASP før 1. mars 2018. Jeg ble atter en gang en kasteball i Norges helsevesen. Problemet for meg, og veldig mange andre, at vi blir dødelig syke av sykdommen før vi får den hjelpen vi trenger.

Jeg har nå vært på generell medisinsk avdeling på Ullevål, medisinsk intensiv avdeling på Ullevål og nå er jeg på akutt psykiatrisk avdeling på Ullevål. Det jeg har erfart er at medisinsk avdeling trenger støtte fra spesialhelsetjenesten når de får inn en person med anoreksi. Sykepleierne har ikke nok erfaring på dette.

Jeg holdt på å miste livet to ganger da jeg har vært innlagt på medisinsk avdeling pga lite kunnskap og erfaring. Dette er ikke ment som kritikk, men kun for å hjelpe og å belyse hvor farlig det virkelig er.

Det gikk faktisk så langt at for å bli behandlet «ordentlig» så måtte jeg og familien gå til kontrollkommisjonen og til advokat. Jeg er jo verken psykotisk eller alvorlig deprimert. Jeg er spiseforstyrret. Det er det jeg er. Og jeg ser det selv. Og jeg vet hva jeg trenger for å bli bedre.

Det trengs en plass, en akuttplass for de med spiseforstyrrelser. Det sies at vi med spiseforstyrrelser blir enda sykere nå enn før. Og det tror jeg på. For det tar sånn tid før man får hjelp. Og det er ikke slik det skal være. Det blir mer og mer av spiseforstyrrelser. Men plassene er for få.

Jeg gir ikke opp. Jeg har bestemt meg for å få et liv, jeg. Jeg har bestemt meg for å klare det. For jeg vil. Jeg vil bli frisk. Men, dette er som sagt ikke noe jeg klarer alene.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 15.01.18