Jeg kjente en gang ...

Av Lars Størløs

En liten gutt som ble født med en enorm manke av ravnsvart hår, og et temperament som kunne skremme fanden på flatmark.
Jeg kjente en gang en liten gutt som hadde et ENORMT hjerte, men til tross for hjertets innholdskapasitet klarte det kun å prosessere én følelse av gangen.

Jeg kjente en liten gutt en gang som var redd for veldig mye. Han kræsjet sykkelen sin i et tornekratt ved en anledning, og var overbevist der og da om at livet hans var over.

Hans vei fra latteren til tårene var alltid kort, men veien tilbake kunne være utilgivelig lang.

Jeg kjente en tenåringsgutt en gang. Han var sint og lei seg og buret seg inne bak sorte klær og flere nagler enn hva som var praktisk. Han tok på seg en rustning.

Han tok på seg en rustning, fordi hver eneste dag var en krig, og han var tidvis sikker på at han før eller siden ville tape den.

Jeg kjente en tenåringsgutt en gang som skrev i dagboken sin at han var bombesikker på at han ville være død før han rakk å fylle 25 år. Hvorfor visste han ikke. Kanskje av sorg, kanskje av sinne, kanskje ved sin egen hånd?

Jeg kjente en ung mann en gang som hatet kroppen sin. Han hatet å spise mat. Han fant ut at et par fingre i halsen kunne hjelpe, og raste ned i vekt. Jeg kjente en ung mann en gang som oppdaget at han hatet sitt eget jeg minst like mye, og ble urovekkende gode venner med en kniv som følge av det.

Jeg kjente en ung mann en gang som ikke klarte å la seg selv bli elsket, fordi han hatet seg selv for mye.

Jeg kjente en ung mann en gang som lærte å gjemme seg. I sarkasme, mørke, og det han selv kalte «svart humor».

Jeg kjente en ung mann som begravde ikke bare nesa si, men hele seg selv i bøker. Jeg kjente en ung mann som var på flukt.
På flukt fra mennesker, verden og seg selv.

Jeg kjenner en mann som har blitt mer enn 25 år gammel. Nå vet han ikke helt hva han skal gjøre med seg selv, da han ikke hadde trodd han skulle rekke å bli så gammel før «noe» kom og tok ham.

Jeg kjenner en mann som kjemper en kamp som har blitt altfor lang. Salvene for mange. Jeg kjenner en mann som må spise piller skrevet ut på blå resept for å «fungere» i hverdagen. Piller som er delt ut av bekymrede ansikter bak briller og skriveblokker.
Jeg kjenner en mann som kan lyse opp en ballsal med smilet sitt, men somregel gråter på baksiden av det.

Jeg kjenner en mann som på tross av alt dette og mere til fortsatt er I LIVE.

Han puster. Han skriker. Han gråter. Men han reiser seg opp hver eneste dag. Sverd og skjold i hånd. Krigen fortsetter. Slaget er enda ikke over.

Jeg kjenner en mann som vandrer videre i tunellen, til tross for at han ikke engang kan skimte noe lys i enden av den.

Jeg kjenner en mann som har HÅP. Og til syvende og sist er det kanskje alt noen av oss har?

Teksten er hentet fra skribentens blogg.