Jeg henger med

Av Anonym

«Hvorfor er du så negativ? Gå deg en tur ut i sola, så kommer nok humøret seg! Kan du ikke prøve å se positivt på det? Tenk på hvor godt du egentlig har det! Du er så flott når du smiler og er glad!»



Jeg er så lei. Så utrolig dritlei av alle velmenende råd om hvordan jeg bør og skal forbedre livet mitt. Og ikke minst det myke, men bastante presset til å være glad og lykkelig. Jeg vet jo de mener godt. Jeg vet jo at de bare vil mitt eget beste.

Hvorfor er det så vanskelig for andre å se at noen ikke er så positive og glad? Lager det skurr i en ellers lykkelig hverdag, eller er det en rå påminnelse om at alle dager ikke er like gode. Noe man helst ikke vil erkjenne eller gå inn i.

Jeg har slitt med depresjon siden jeg var 11 år. Dvs. jeg prøvde å ta livet av meg da jeg var 11 år. Det var en kulminasjon etter en lengre tid med mørke og blasshet. Etter å ikke blitt sett eller hørt. Jeg var ung og uerfaren, så forsøket mitt var patetisk og litt evneveikt. Men ønsket om å dø var realistisk nok. Så jeg overlevde. Ingen la (øyensynlig) merke til hva jeg hadde forsøkt, så jeg levde videre med en følelse av at jeg ikke klarte det heller. 



Etter det kom det i bølger gjennom livet. Spesielt vanskelige livssituasjoner kunne trigge full firsprang inn i galskapen og mørket. Jeg skjønte jeg trengte hjelp og forsøkte forskjellige terapiformer. Gruppe- og individterapi. Fikk mye grums opp til overflaten gjennom disse timene. Mobbing på skolen, skillsmissetraumer, og en alkoholiker som far ble knaggene der det meste ble hengt på. Noe kunne kanskje også tilskrives arvelig belastning. 



Men det var ikke slik at jeg ble “frisk”. Jeg bare lært mer om meg selv, mer om hvordan den skrudde hjernen min fungerte (eller ikke fungerte). Og ALT jeg ønsket var å komme meg videre. IKKE bruke tid og energi på å skvalpe nedi den ekle suppa av fæle minner og manglende sjøltillit. Jeg orket ikke definere meg inn i offerrollen eller si at fortiden mi skulle definere fremtiden. 



Så jeg begynte på “lykkepillen”. Og etter det har det vært flere omganger, forskjellige piller og forskjellige virkninger. Gode og dårlige. Av og på. Håp om at jeg endelig skulle kunne klare meg uten, ble avløst av et kaos av søvnløshet, tvangstanker og selvmordsdrømmer. På igjen med nye piller som resulterer i bedre humør og mer energi. Men også problemer med å huske, problemer med sex og problemer med å føle noe som helst. 



Jeg har hele tiden holdt det meste skjult fra de fleste. Bortsett fra noen svært få, veldig nære venner. Selv partnere. Noe som har resultert i opprivende brudd når ting har kommet til overflaten. Jeg dømmer ikke noen. Alle vil ha en mental frisk partner, uten for store skraper i lakken. Så jeg er singel. Og barnløs. Det har hele tiden vært utenkelig å bringe et barn inn i dette. Jeg kan ikke bringe det videre. 



Slik er livet mitt nå. Jeg prøver fremdeles å ikke la det definere meg. Men det er etter hvert blitt vanskeligere. Jeg er fremdeles ikke noe offer (i mine egne øyne), men jeg er preget av det. Uten tvil. Jeg henger likevel med. Jeg prøver fremdeles å skjule hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg er flau. Fordi jeg ser at verden utenfor sliter med å forholde seg til en som ikke alltid klarer å gå ut i solen og gå tur for å komme i godt humør.  Eller alltid klarer å se positivt på noe som helst. Men jeg henger med.