Jeg har et mål

Anonym

Nei, jeg har ikke uhelbredelig kreft. Jeg er alvorlig psykisk syk. Ubehandlet er den sykdommen dødelig. Jeg skulle ønske jeg hadde kreft. Da kunne jeg dø uten skam. Jeg kunne dø uten at mine skulle lure på hva de hadde gjort galt. Men jeg kommer til å dø med en skam, alene og uten smertelindring. Slik det er nå gis det kun behandling som kan forlenge lidelsene mine fordi smertene og bivirkningene ved innleggelse på en akuttavdeling eller i en seng på et DPS er ikke noe behandling. Det gir meg ingen livskvalitet eller håp. Den behandling som kunne gitt meg helbredelse borte. Den tilbys ikke lengre. Jeg må vente omkring to år for å få behandling på en spesial avdeling for min lidelse. Hvis jeg får plass. Så sier noen at det må du da klare. Med hvilken rett har de til å si det?

Jeg har en god lege, psykolog, venner og familie. Om de visste at jeg nå holder på å dø ville de tvinge meg til å ta i mot livsforlengende behandling. Derfor sier jeg ingen ting. Det er vondt å være alene om dødsangsten, men angsten for livet er større. Det oppleves egoistisk at de skal tvinge meg til å pines. Bli fratatt mer verdighet og integritet enn det jeg har mistet. Jeg er redd for det mørket der sykdommen gjør det slik at jeg ikke klarer å tenke klart på de som er glade i meg. Livbøylene. For dem som lurer eller som sitter igjen etter å ha mistet sine ved selvmord kan jeg referere til lege og psykiatriprofessoren Jay Redfield Jamison som selv er psykisk syk; “En alvorlig depresjon med selvmordstanker er ikke en hensynsfull, utadvendt tilstand hvor man tenker på andre” Medfølelse for de etterlatte er et tilbakelagt stadium og at selvmord nesten alltid er en irrasjonell handling. Men husk det er depresjonen ikke personen som snakker og handler.

Du synes kanskje jeg er egoistisk. Mulig det. Jeg har kjempet så lenge, og jeg har ingen krefter igjen. Jeg vet at enkelte dager vil være lettere, men de mørke dagene vil komme igjen og igjen. Og være alvorlig deprimert er så smertefullt. Ikke når du er der for da er du bare. Men på vei inn i depresjonen føles det som å gå på glødende kull, mens noen skyter brennende piler på deg. Det er slike drønnende lyder fra verden utenfor, og det er så kaotisk inne i deg. Lyset er som glasskår i øynene mine og gir meg en dunkende hodepine. Om noen snakker til meg høres det ut som rop inn i øret mitt. Det er derfor vi foretrekker mørke og ensomheten. Et hvert nei fra noen tas i verste mening. For hvert minutt ingen sender en sms er en bekreftelse på at ingen bryr seg. Jeg vet at det ikke er slik, men i mitt deprimerte hode er det sannhet.

Men jeg vil gjerne se mitt barnebarn. Jeg ønsker å kysse hans panne og gi ham noen symbolske minner fra meg. Jeg vil se ham inn i øynene og ønske lykke til. De som krenket meg, voldtok meg. De stjal tryggheten min. Hvert sekund må jeg ha kjent på den smerten. Det er smertefullt å bli voldtatt som barn. Ved hver menstruasjon blir jeg påminnet dette. Blodet og smerten. For hver barnefødsel har smerten dobbelt seg.

Det er kun mine overgripere som er skyldig i dette, men jeg deres bærer skyld og skam. Men en stor del av ansvaret for at jeg ikke overlever dette ønske jeg å gi helsemyndighetene og politikerne som har sviktet oss ved å tillate nedleggelser av tilbud som kunne reddet meg og andre. Ser dem gang på gang utale seg om at tilbudet er godt nok. Jeg kan fortelle at det er det ikke. Det er ikke noe tilbud.

Alt har sin pris, men jeg betaler andre sin gjeld.