Jeg går på glattisen, og vet ikke når jeg faller

Av anonym

Det er 24.desember, mange våkner tidlig, ser i nissestrømpen og smaker på sukkeret og fettet som de er så «heldig» å fått. De spiser en god frokost og ser på samme gamle julefilmen som går hvert år. De gleder seg til i kveld. De skal pynte seg, omgås mennesker de er glade i, gi klemmer og spise god mat. Ute snør det, og julelys lyser opp hele gaten jeg bor i. Når jeg tenker over det, så er det egentlig ganske fint og magisk. Men øynene mine og følelsene mine klarer ikke og se det av seg selv.

Det er 24.desember. Jeg vil bare sove bort hele juledagen, og ikke eksistere. Jeg utsetter og stå opp, og sover så lenge jeg kan, før jeg løper på treningssenteret for og forbrenne litt kalorier. Jeg har også vært så heldig å fått strømpe på senga. Jeg tømmer søpla på badet før jeg går ned til de andre og hiver den fulle strømpa med sukker rett i søpla, slik at de ikke merker at jeg ikke har spist den.

Jeg kan selvfølgelig ikke velge og ligge innelåst på ett rom hele dagen, da tror jo folk jeg er syk. Og i deres øyne så er jeg ikke det, eller så skal jeg ikke være det. Jeg pynter meg i en kjole og sminker meg. Så går jeg ned til de andre hiver på ett smil, og «gleder» meg til julaften.

Men inni hode mitt kaos. Magen min er helt i ubalanse jeg går konstant og er kvalm og gruer meg til og spise maten de har brukt mange timer på og lage. Hadde jeg bare fått meg en agurk så hadde jeg vært strålende fornøyd, men slik er det ikke. Allikevel må jeg spise maten de har laget, jeg planlegger hele dagen hvor mye jeg skal spise. Men det blir aldri for lite.

Det endte med at jeg syntes det var så godt, at jeg forsynte meg mer enn jeg hadde planlagt, og hadde kontroll over. Jeg kaset opp.

Det klør i hele kroppen, jeg er urolig. Jeg føler det kommer til og skje noe skummelt snart, selv om jeg bor i ett av verdens tryggeste land, jeg omgås med mennesker som passer på meg, liker meg, er glad i meg. Hvorfor er jeg så anspent og stresset? Det er jo jul, en tid for og slappe av. Jeg sitter med konstant dårlig samvittighet for det jeg har spist, for det jeg har planlagt og for det som gikk til helvete, og for maten.

Den ene sjokolade biten var så sykt god. Det ble ikke bare en sjokoladebit, eller 25g = 150 kalorier. Når ingen så på ble det en bit, etter bit, etter bit. Tilslutt hadde jeg fått i meg sikker hele sjokoladeplaten = over 1000kcal. Når og hvor skulle jeg løpe av meg dissa kaloriene på selveste juledagen. Alle skal jo være inne og pakke opp julegaver resten av kvelden.

Dessuten er jeg veldig sliten så jeg tror ikke at jeg har energi til og løpe tur. Disse dagene frem over, kommer til og bli ett eneste kaos. Jeg føler jeg må sitte nede sammen med familien min, spille spill, og le. Men jeg har mest lyst til og ligge på rommet, se i taket og bare forsvinne sakte men sikkert.

Jeg har en pose tabletter som jeg kan ta om ting blir det virkelig ille. Men det er jo bare ett tegn på svakhet at jeg ikke klarer meg gjennom julen, som absolutt ALLE andre.

Det klør i fingrene til og ta alle tablettene og bli ferdig med det. Men tenk om jeg ikke dør, da har jeg mislykkes, igjen? Men enda verre, tenk om jeg dør? Hvem skal finne meg på rommet, liggende livløs på mitt eget rom.

Alle andre dager er det lillebroren eller søsteren min og tanteungen som kommer og vekker meg. Hva er sjansen for at de kommer denne morgenen også? Jo 100 prosent.

Har dere noen ganger gått på en glatt is, livredd for å falle og slå dere? Dere må gå så forsiktig som dere bare kan for ikke å falle. Med hele kroppen anspent, du går så sagte som du kan. Du føler aldri du kommer deg fra bilen til ytterdøra. Du kommer deg aldri inn i varmen, for det føles som flere mil. Slik er det å ha angst. Til slutt er du så sliten av og gå så forsiktig og anspent at kroppen sier stopp – jeg går på glattisen, og vet aldri når jeg faller.