Jeg er ingen robot, jeg bare reagerer litt annerledes enn deg.

Av Anonym

Har tenkt tanken med å ha flere innlegg om Borderline. For Borderline tar veldig mye av livet litt. For andre kan det kanskje virke som at jeg overdriver følelsene mine. Når jeg blir lei meg, blir jeg veldig lei meg, når jeg blir sinna, så blir jeg kjempe sinna osv.. Når jeg reagerer på disse måtene, får jeg ofte høre at jeg må slutte med den Bordeline oppførselen. Så da tenker jeg at når det er sånn jeg reagerer på ting. Hvorfor skal andre da bestemme hvordan jeg skal reagere? Jeg er veldig av og på hele tida. Jeg vet aldri hvordan jeg er det neste minuttet og det sliter utrolig mye på meg og min hverdag.

Jeg fikk denne diagnosen da jeg var 19 år. I mange år hadde jeg hatt følelser og ukontrollerte følelser uten og egentlig skjønne at det faktisk var en psykisk lidelse. Ofte får man denne diagnosen når man har opplevd en traumatisk barndom av forskjellige opplevelser. Jeg har hatt en tøff og vond barndom i følge meg selv. Og jeg veit også at noen i familien min kan også si seg enig med meg, og det er godt.

Da jeg var yngre, altså før jeg fikk Borderline og alle de andre diagnosene mine, var jeg egentlig veldig beskjeden. Jeg sa ikke så mye om det jeg tenkte og følte til noen. Så når jeg fikk kjeft hjemme før jeg var sånn rundt omkring 14 år, turte jeg ikke å si så mye. Men da jeg ble 14 endra jeg meg, og det gjør jo de fleste i puberteten. Jeg begynte å reagere mer, jeg begynte å si mer i fra. Jeg ble ofte veldig sinna eller veldig lei meg. Jeg hata alle rundt meg, var sinna på alle og alt.

Jeg har noen opplevelser der jeg i følge de rundt meg mente jeg reagerte alt for mye. Mulig det, men det var min måte å reagere på. Og sånn som meg så holdt jeg alt inne i meg fra jeg var sånn ca. 11,5 år. Da følte jeg meg usynlig, for alle kom jo for å besøke lillebroren min. Følte meg glemt. Følte at ingen ville høre på meg eller se meg som den jeg var da. I den perioden følte jeg at alle brydde seg om han lillebroren min, så da oppsøkte jeg heller omsorg på en anna måte. Jeg har i dag fått høre at mange kontakter politiet, helsepersonell eller andre utenforstående mennesker når man føler at man ikke blir sett hjemme. Jeg kontakta ofte politiet, som f.eks. hvis jeg hadde sett ting, eller funnet ting som kanskje var stjålet. Jeg tryna en del ganger med vilje og andre ganger ikke. I dag er jeg litt flau over å fortelle dette, men det var min måte å møte mennesker som brydde seg om meg uten å kjefte på meg eller være sinna. Hjemme følte jeg ikke jeg ble møtt på en god måte.

Jeg kan også takke tante og onkel for at jeg kom meg gjennom barndommen med livet i behold. Hadde det ikke vært for de, hadde jeg heller ikke vært her i dag. Da jeg var 16/17 år orka jeg ikke mer av livet, jeg orka ikke å bo hjemme. Følte at livet ikke var verdt å leve og ha det så tøft i så mange år. Jeg hadde planene klare, jeg visste når det skulle skje og det var på vei til å gå virkelig galt. Men telefonen ringte og det var onkel som hadde lova å ringe før på dagen. Heldigvis ringte han da i stede og redda meg fra å kutte pulsåra. Tante og onkel var to mennesker som virkelig visste hvordan det var å bry seg om andre, selv om de var veldig unge selv på den tida der.

Det er mulig jeg har overreagert og det er mulig at jeg gjør det nå også. Men jeg har følelser jeg også, og for meg er det kanskje normalt å reagere på den måten, når jeg blir lei meg, sinna eller hater deg. Jeg pleier ofte å si til folk at jeg er ingen robot, men et menneske med følelser. Når jeg føler at jeg blir klemt inn i et hjørnet av deg, kutter jeg kontakta. Egentlig så er det et hint om at det du gjør eller sier til meg sårer meg veldig eller at oppførselen din har vært uhyggelig mot meg over lang tid. Så i stede for å få høre enda mer klaging eller oppleve vonde opplevelser med/fra deg, rømmer jeg heller inn i meg selv og slepper deg ikke inn på meg før det har gått lang tid.

Et eksempel var etter den lange innleggelsen min. Dette har kanskje noe med at selvfølelsen min ikke er så veldig god. Jeg har følt at ting jeg har gjort ikke er helt bra for andre. Når man også får høre sånne ting over tid, slutter man å tenke gode ting om seg selv, man føler at man ikke gjør noe bra. Tilslutt, blir det kanskje sånn at når man gjør noe, venter man på å få høre det negative. Jeg fikk alltid høre at jeg hadde vært flink, men ikke flink nok.

Jeg hadde nettopp klipt meg, jeg selv syntes jeg var veldig fin på håret. Så var jeg på besøk hos mormor og morfar, og der var det flere familiemedlemmer på besøk. Da kusina mi sa at jeg var mye finere på håret før jeg klipte meg. Raste hele verden sammen for meg, jeg ble kjempe lei meg. Men det som skjedde var at jeg fikk skylda fordi jeg ble sur og såra. Etter den hendelsen ble jeg bedt om å gå ut på verandaen, mens de andre snakka om meg til mamma. Så her er et eksempel på at vi med Borderline blir også triste og såra, men jeg fikk mer tilsnakk fordi jeg reagerte på denne måten.

Så mange ganger føler jeg det som om jeg nesten må spørre om lov for å reagere. Ofte tørr jeg ikke å vise følelser, eller vise hvordan jeg har det. Jeg er livredd for å få kjeft. I barndommen min fikk jeg mye kjeft for ingenting, i hvert fall følte jeg det sånn at det var ikke noe å kjefte på meg for.

Som f.eks. da jeg meldte meg ut av statskjerka. Da sa jeg sånn at nå har jeg meldt meg ut av statskjerka, og da når en person reagere med å kjefte på meg og slenge det brevet på gulvet og si i en sinna tone at det brevet skal faen meg ikke ligge der. Da blei jeg redd for å si noe eller reagere når jeg blei sinna eller lei meg.

Jeg kunne sikkert skrivi ned mange eksempler på situasjoner der jeg i følge andre har overreagert. Men tenk etter hvis du er en mor eller far, hvorfor har barnet ditt fått denne diagnosen? Ofte får man ikke diagnoser bare fordi foreldre eller andre pårørende mener det er noe galt med oss. Kanskje personen opplevd vonde ting, traumatiske opplevelser.

Jeg veit at det er tøft for pårørende til oss som blant anna har Borderline eller andre diagnoser. Vi mener ikke noe vondt med å (over)reagere på den måten. Ofte er det en reaksjon på at man har følt seg oversett eller overkjørt tidligere i livet, og i tillegg har opplevd barndommen på en traumatisk måte. Jeg kan vel på en måte bare snakke for meg selv, for det finnes mange forskjellige måter å reagere på for oss som har Borderline. Andre er verre enn andre igjen.

Disse setningene sårer meg så veldig:

– «Slutt med den Borderline-oppførselen»

– «Nå er det Borderline som holder på igjen»
– «Nå er du det ordet jeg ikke får lov til å si»

For meg så er dette det verste jeg hører fra noen, hvis jeg har blitt sinna eller lei meg. For JEG veit så veldig godt at jeg har Borderline, og jeg hater så inderlig å leve med det. Det er så utrolig vondt og tøft å ha det sånn. Det er veldig vondt og tøft, da å få høre hvordan man oppfører seg, for egentlig vil jeg bare ha normale følelser. Jeg vil være sint, når jeg har gode grunner for det. Jeg vil ikke være sinna, fordi jeg klikker og føler meg overkjørt med vonde kommentarer. Jeg vil være lei meg, når jeg en grunn for å være lei meg. Jeg vil ikke bli lei meg, fordi du misbruker ordet om lidelsen min.

Er i dag i et forhold. Vært sammen i 4 år, forlova i 1 år. Og det har ikke vært et forhold som har vært uten problemer. Det har verken vært enkelt for meg eller han. Men det han syns var skremmende da han skulle finne informasjon om Borderline: var at inne på forumer skriver folk som har vært i forhold med noen med Borderline veldig stygge ting syns jeg. Vi kan ikke noe for at vi reagerer sånn.

Noen hadde skrevet at man ikke anbefalte å bli sammen med noen med Borderline, man kunne bli ødelagt resten av livet og man måtte i hvert fall ikke finne på å få barn med noen som har Borderline. Jeg trur også mange med Borderline er enig med meg i, er at hvis vi kunne valgt og ikke ha Borderline, ville vi nok valgt det bort. Egentlig vil vi ikke være slemme, ustabile eller ugreie. Mulig noen har ekstreme tilfeller der de mener det dem gjør, men fleste parten av oss ønsker ikke å ha det sånn eller være sånn mot deg. Jeg gjenopplever barndommen min når jeg får høre at jeg ikke må bli så sinna, det der er vel ikke noe å grine for eller blir så veldig lei meg.

Så husk! – Jeg er ingen robot uten følelser – Jeg bare reagerer litt annerledes enn deg.