Jeg er bare en mor

Å erfare at ens nærmeste blir psykisk syk, rammer på tvers av yrkesgrenser og sosial status – sies det. Var det vår feil? Min? Hva har vi gjort gæernt? Har vi ikke fulgt opp godt nok? Mange ubesvarte spørsmål detter ned og gir skyldfølelse . 

Å være pårørende til et menneske med en alvorlig psykisk lidelse er en livslang sorg som aldri går over verken for de nærmeste eller for den som er rammet. 

Noe av det tyngste er at vi ikke vet noe om hvordan fremtiden blir. Hvordan er livet om 1 år? Om 10 år?

Alvorlig psykisk sykdom er en ensom sorg både for den som er syk og familien, som alltid er på vakt for nye sykdomsperioder. 

Man blir uendelig sliten av å bruke all energi natt og dag på å hjelpe, alltid være på vakt. Til slutt kommer vi, pårørende, til et punkt da vi ikke orker mer. Skyldfølelse skyller over en. 

Mange blir sykmeldte, sakker akterut i arbeidslivet

Vi har vært der. Men takk Gud for gode sjefer, fastlege, personer på Kalnes og kolleger, familie og venner!

Det jeg har erfart er at pårørende til psykiatriske pasienter ikke er som andre pårørende. 

Det er så mye lettere å stille spørsmål når noen har kreft. Det var mange som ikke turde å spørre hvordan det gikk med min sønn eller familien. Var de redde? Jeg følte at noen stivnet i ansiktet når de møtte meg. Noen skled unna selv om jeg var ganske åpen om situasjonen hele veien. Jeg ble usikker – har jeg vært en dårlig mor? Så de andre vellykkede  med velfungerende barn ned på meg? 

Hallo! Vi har også et eldre barn med mastergrad og som fikk A!

Skyld?  Vi som foreldre kan jo ikke ha vært så gæli?

Psykisk sykdom rammer jo alle. Ingen går fri, så hvorfor kan man ikke løsne på tankene for hverandre? Hvorfor så mye tisking? Hvorfor ikke ta det opp med meg?

Det å stå i en krevende pårørenderolle over tid kan føre til at man mister det sosiale nettverket man har utover nærmeste familie. Man kan jo aldri slappe av. Aldri fri. 

Det at du er bevisst på hvordan du involverer nettverket ditt, enten det er lite eller stort, kan være med å forebygge at du mister venner og støttepersoner.

«I den grad det er mulig, så er det viktig å sette av tid til egne aktiviteter og positive opplevelser på tross av sykdom. Tenk etter hvem du ønsker mer kontakt med, hva som gir deg overskudd i hverdagen, og om du har noen som kan støtte deg.»

Kloke ord, men herregud så vanskelig. Hvem har vel overskudd eller tankene på å være sosial? Jeg trente, spiste for det meste riktig, gikk turer i skog og mark, var delvis på jobb, ute med hundene. Jeg som alltid har vært så glad i å lese – har ikke klart å lese i det hele tatt. Er ennå ikke ferdig med Nesbø «Tørst». Trodde jeg skulle klare å ta videre utdannelse i matematikk – i år igjen.

Men det går bare ikke 

Tankene mine er alltid hos ham. Tankene mine handler om hvordan hverdagen blir og fremtiden hans. 

For oss. For ham. 

Vennene hans,

som han er sjelden sammen med ham . 

Er han glemt? 

Er han en belastning? 

Er de redde?

Hjertet mitt gråter. 

Fordommer. 

Det er faktisk vanskelig å fortelle at ens sønn har en alvorlig psykisk sykdom. Bare å si ordet er vanskelig . Schizoaffektiv. Spaltet sinn. Bipolar. Høyt oppe. Langt nede. Tankekaos. 

#fuckpsykiskelidelser