Jantelov-samfunnet begrenser oss

Av Anette-Marie Antonsen

Jeg blir provosert hvis noen sier at jeg er for gammel til å leve slik jeg gjør, eller at jeg burde oppføre meg annerledes på grunn av alderen min. Ikke sånn voldsomt, men jeg kan få en trang til å motbevise det. Noen dager bryr jeg meg ikke, andre dager bryr jeg meg mer. Når noen klager på at jeg viser meg frem i lettere bekledning, at det er latterlig og så videre, så får jeg faktisk lyst til å kle meg helt naken. Det hadde ikke gjort meg noe egentlig, jeg er av den oppfatning av at vi er født nakne, men på grunn av samfunnet vårt ville det vært uakseptabelt og skapt støy i lang tid.

Jantelov og frie sjeler. Vi er forskjellige, alle sammen. I det fantastiske jantelov-samfunnet vårt er det helt i orden å jobbe 8-16 og ha de samme rutinene hver dag. Da er du sosialt akseptert. Men så er det oss andre da. Vi som ikke klarer å leve et A4-liv. Jeg mener at det er feil å gjøre det, for jeg beundrer ofte roen og det å vite hva man til enhver tid har. Men hvem var det som fant opp tidene vi skal forholde oss til? Var det naturen, instinktet og flokken, eller var det mennesket selv? 

Men det er ikke noe jeg klarer, og jeg vet det er flere likesinnede. Etter hvert som jeg har blitt «voksen» har jeg forstått hvem som er lik meg og hvem som er ulik. Jeg har venner fra begge kanter. Venninner som lever et A4-liv og som trives i livet sitt, og venner som er motsatt, slik som meg. Det har ikke noe med at jeg ikke har funnet roen i livet, for hvilken ro er det man skal finne? Det handler om at jeg ikke er skapt for å leve etter de normene. Og selv med mann og familie så kommer jeg til å være litt annerledes. Jeg har mye energi, jeg trenger mindre søvn enn de fleste og jeg kan være litt mye, men jeg liker meg selv slik.

Hva om det var omvendt? Det kunne jo like greit vært A4-livet som var det mest utagerende? At det ikke er det, er ikke mitt påfunn heller. Det er samfunnet. Og jo mer man setter seg ned og tenker på samfunnet, så skjønner man hvor mye det styrer oss. Vi blir styrt som en saueflokk, og mediene bestemmer hva vi skal snakke om hver dag.

Man sier «fuck janteloven», men skjønner man hva den går ut på egentlig? Å dra inn denne er bare en helt stereotyp greie for å få dere til å skjønne hva jeg sikter til. Det handler jo ikke bare om dette. Det handler om at vi er mennesker av kjøtt og blod. Vi er her av ingen annen grunn enn å leve livet, men vi blir styrt av hverdagen og roter oss bort. Og jeg er dypt enig i at vi trenger alle disse greiene for å få til å leve, men vi kan utnytte det til det aller beste.

For å være lykkelig, må jeg leve slik jeg gjør. Jeg er ikke rik. Jeg jobber hardt for å ha det slik jeg har det. Hvis det er penger til overs, er det sjeldent at jeg sparer. Spare, spare, til vi blir gamle? Nei, det er nå jeg lever og jeg vet aldri hva som skjer om ett år eller to. Det som holder meg i live, er å virkelig oppleve verden.

Reiseregelen. Jeg må reise for å fylle visse rom på innsiden av meg, og jeg har en regel om å reise til nye destinasjoner hvert eneste år. I fjor reiste jeg mye, men Dubai og Thailand ble mine nye kryss. I år fikk jeg nylig se Marrakech og snart skal jeg til New York. Ellers har jeg vært i Cape Town, Singapore, Mauritius, San Francisco, Los Angeles og Las Vegas. Jeg har muligens rundet Europa og drømmer om Kina, Japan og Australia. Sistnevnte har det muligens dukket opp en løsning for i år.

Hjemme med barn. Jeg står opp tidlig og jeg jobber ofte til veldig sent, men jeg elsker det. Når jobben min handler om å gjøre det jeg liker best, så føles det ikke som jobb til tider. Jeg blir sliten, men så har jeg likevel hatt det gøy. Som å trene egentlig. Jeg liker det, men trenger å slappe av etterpå. Jentungen min har det beste fra to verdener når det kommer til meg og barnefar. Jeg liker å tro at hun får en komplett oppvekst ut fra våre kontraster. Så lenge vi er venner kan ikke forskjellen skade.

Det finnes ingen regel på at barn må legges til et eksakt tidspunkt. Alle er forskjellige. Hvis jeg leverer i barnehagen tidlig, henter jeg tidlig. I gjengjeld for å ta del i mitt uvanlige liv, får hun vært minst mulig i barnehagen. Og mens hun ennå er der prøver jeg å la henne oppleve mest mulig på reisefronten også. Det er ikke like lett når de starter på skolen, det er jeg inneforstått med.

Hun har vært med meg rundt på forskjellig og opplevd mye fint og moro. Så lenge jeg elsker ungen min, har en god dialog med henne og ser til at hun er lykkelig, så er det greit. Da er det greit at jeg ikke er som mammaer flest. Så lenge hun smiler spiller det ingen rolle hva samfunnet eller noen andre sier, for jeg kjenner ungen min best og jeg vet når hun har det bra.

Du spør hvordan jeg klarer det. Det er det mange som har spurt meg om. Jeg klarer det fordi jeg liker det. Fordi jeg er redd for å kaste bort dette livet på dårlige tv-serier som gjør at tiden går fra meg. Redd for å ikke ha sett verden og forstått hvor mange flere enn oss som bor her. Jeg frykter å sitte som en gammel dame og angre for at jeg ikke gjorde, derfor gjør jeg det. 

Energien til det lille ekstra får jeg fra trening. Også har jeg ingen annen jobb, derfor må jeg holde koken for å få det til å gå rundt. Når datteren er hjemme lever jeg slik. Da er det middag og kvelds og barne-tv i hverdagene, som regel. Når jeg ikke har henne lever jeg som en hippie. Jeg kan sitte oppe og skrive til fem på natta om jeg vil. Jeg kan sove lenge, hvis jeg har bestemt meg for det. Jeg kan stenge meg inne eller fly rundt og være sosial. Den lille friheten jeg har, utnytter jeg. Om jeg vil at en tirsdag skal være en søndag, så blir det sånn. Så lenge jeg ikke trenger ta hensyn til noen andre enn meg selv, ønsker jeg ikke gjøre det heller. Noen ganger tar jeg frem malesaker og maler. Midt på natta, med musikk.

Fuck negative folk. Så fuck dem som sier at jeg lever feil fordi vi er ulike. Fuck dem som ikke tåler at man kan vise seg fra en sexy side selv om man har blitt mor. Fuck dem som ikke tror at man lykkes ved å gå sin egen sti, og fuck dem sitter og taster stygge ord til andre fordi dem er sjalu. Og ikke minst: FUCK dem som mener at de som lever annerledes ikke gir barna sine en god oppvekst.

Jeg bestemmer her, og jeg er min egen herre. Negative mennesker som suger energien vekk fra meg, det er jeg ferdig med. Jeg er overbevist om at de usaklige drittkommentarene som kommer til meg, er fra mennesker som ikke tør å leve livet sitt fullt ut selv. Så kan noen si: «Er dette å leve livet fullt ut? Det du gjør?» Ja, faktisk. For meg er det det. Og det er det kun jeg som kan avgjøre.

Det handler om å gi seg selv et godt liv, selv om man skal gi barna en god oppvekst. Man trenger ikke slutte å leve utenfor husets vegger, eller slutte å være tullete og rampete om det er slik man egentlig er. Å få barn er fantastisk flott, det fineste i verden, men du skal leve i ganske mange flere år etter at dette barnet kommer til verden. Og det beste jeg gjør for midt barn, er å holde på barnet i meg selv. 

Vi skal dø, hele røkla. Jeg bytter kanskje prosjekter og jeg hopper ofte inn i fremmed farvann. Men gjett hva, vi er mennesker og vi skal dø. Det er helt sant. Jeg skal dø og du skal dø. Vi prater ikke om det, for det skremmer dritten ut av oss. Ikke sant? Men vi tenker på det, alle sammen. Vi har dager der vi tenker på det så mye at vi blir bittesmå, krymper og blir redd. Deretter skjønner man at man ikke kan tenke å det, for det er ikke noe å gjøre med det. Man slutter å tenke på det i en lengre periode, men en dag kommer tankene igjen.

Vi vet ikke hva som er der ute, hva som skjer etterpå, hvor vi skal eller om vi skal noe som helst. Jeg tenker muligens mer på dette enn deg, eller kanskje ikke. For meg er dette daglige tanker. Det er tanker som gjør meg til meg og som gjør at jeg lever i nuet. Kanskje jeg er annerledes på grunn av en annerledes oppvekst, men du har ikke rett til å dømme mitt liv til noe verre enn ditt. Alle mennesker er like mye verdt! La det synke inn og tenk på det når du passerer en rik mann, en kjendis, en uteligger. 

Framsnakk. Det eneste vi vet er at vi er her. Vi har duppeditter som får oss til å krangle og være triste. Vi har hverandre. Vi har stoler, bord og kjøpesentre. Vi har barn, foreldre, venner, uvenner, kjendiser, junkiser, hippier og så videre. Alt mulig rart har vi. Og vi har ord. Som dette. Eller dette. Eller dette. Vi kan kommunisere og vi kan se hverandre. Så hvorfor. La meg bare vite hvorfor, hvorfor i all vide verden skal vi rakke ned på andre? Og hvis vi misforstår noe, hvorfor skal vi slenge stygge ord til en annen og tro at verden blir bedre av det? Og mens du finner svaret på det, så kan jeg allerede fortelle at det ikke er noe godt svar å hente frem.

Hvor er jeg om ett år? Eller fem? Gud forby at jeg måtte vite det. I mitt liv er det jeg som bestemmer, dermed vil jeg ikke vite det. Jeg ønsker å være lykkelig og tilbringe tid med mennesker som gjør meg glad. Mennesker jeg ønsker å gjøre glade. Mennesker som får meg til å le. Derfor vil jeg ikke vite. Flere barn, ikke flere barn. En mann resten av livet eller kanskje femten? Det spiller ingen rolle. Kanskje jeg aldri blir gift. Kanskje jeg blir ensom, kanskje jeg blir noe annet. Tiden vil vise. Men lev ikke i fortiden. Den er ikke her mer. Glem alt. Glem i går. Glem om et år. Planlegg uken, måneden, sommeren. Fremtiden, den som vil.

Ha sex, spis mat, tren og le. Det er dette livet handler om. Vi er her for å formere oss og sette liv til verden for å dø og la det andre livet skaffe nytt liv. Vi er som små bakterier som holder jordkloden i live. Du betyr ikke en dritt mer enn meg, og jeg betyr ikke en dritt mer enn noen andre. Vi er like. Energier som er delt opp i små biter. Innovertiss og utovertiss. Vi har følelser. Bruk dem til å smile og le, få andre til å smile og le, få deg selv til å smile og le. Vil du synge på åpen gate? Så gjør det da. Hva stopper deg? Ingenting annet enn samfunnet. Og når vi skjønner det, så er det bare å bane vei så lenge man holder seg innenfor lovens rammer og ikke havner i fengsel. Den amerikanske forfatteren John Steinbeck sier det klokt: «And now that you dont have to be perfect, you can be good».

Anette-Marie Antonsen er fotograf, journalist, TV-personlighet og blogger. Er også fitness-utøver og kjent fra TV2s «Tigerstaden». Har sin egen blogg: www.anettemarie.no