I skyggen av en kjendissøster

Av Anonym

Jeg at leste det var fokus på selvmord på Mental Helses hjemmesider, og fikk lyst til å dele min historie. Det stod blant annet at politikere må bry seg mer. Men det finnes faktisk også familier som ikke bryr seg, noe som kan være veldig tungt. Jeg har selv kjent det på kroppen, og det er noe av det tyngste jeg har opplevd, verre enn depresjonene. Det har føltes som et enormt svik og ikke være inkludert av nær familie når man ligger nede for telling.

Den største utfordringen er at min storesøster er en profilert kjendis, og er den som har vært mest avvisende. Hennes levebrød er snodig nok å «hjelpe» mennesker til et bedre liv. Det er så tøft å se henne smile bredt i diverse ukeblader og samtidig være den «bortgjemte» søsteren som har hatt store påkjenninger, tunge depresjoner blant annet et traumatisk samlivsbrudd og en alvorlig sykdom. Jeg har nå vært alvorlig syk i to år.

Den første depresjonen kom etter ett samlivsbrudd i 2009, da jeg oppdaget at mannen jeg skulle gifte meg med var en notorisk lystløgner. Vi hadde kjøpt hus som vi hadde pusset opp et helt år da jeg tok han i den verste løgnen av alle. Han hadde servert flere løgner gjennom de to årene før vi flyttet inn, som han etter mitt ønske gikk i terapi for å finne ut av. Vi hadde nå et stort huslån sammen, han hadde lovet meg at det ikke var noe mer tull. Ved en tilfeldighet fant jeg ut at han hadde tatt opp 10-12 kredittkortlån, og jeg skjønte at dette mennesket ikke var den jeg trodde jeg kjente. Bruddet kom, og kjærlighetsredet ble til et spøkelseshus. Jeg ringte storesøster og fortalte alt, og at jeg nå var på vei ned i mørket. Det var ingen forståelse.

I depresjonens mørke måtte jeg pakke ned hele huset, og fikk hjelp av min mor og noen venninner. Den mørke Spiralen fortsatte å dra meg nedover. Jeg hadde kjærlighetssorg, forvirring over hvem denne mannen som jeg hadde vært så forelsket i var. Og sorg over uteblivelsen fra søstre. Jeg sprakk skamfullt hos psykologen min, og jeg innrømmet at jeg tenkte mye på å ta livet mitt. Jeg følte meg som en belastning og hadde ingen livsgnist. Psykologen min gav meg to valg, enten å legge meg inn eller å ringe familien min. Jeg sa at hun kunne ringe min mor. Min mor som også bor i samme by sa at jeg kunne komme til henne, som de fleste mødre ville sagt. Min storesøster ble så sinna når hun hørte at psykologen min hadde ringt moren min og belastet henne med dette, at hun ringte psykologen og skjelte henne ut, og sa at dette kunne umulig være lov.

Noen støtte, samtaler eller besøk ble det ikke i tiden framover, og mens jeg var på visninger og byttet jobb, gikk jeg i ett stummende mørke. Hver kveld så jeg for meg at jeg med faste skritt gikk opp til vannet i skogen og bare forsvant. Ukentlige timer hos psykologen og kjærligheten til mine to sønner fra tidligere samliv holdt meg så vidt oppe. Med tid og stunder slapp den verste depresjonen, og jeg kastet meg inn i mye jobb og trening som har vært en av bærebjelkene mine gjennom vanskelige tider i livet. Ingen kontakt fra søstre nå heller, og i familieselskaper var jeg nærmest usynlig. Ingen klapp på skulderen om at det var godt å se at jeg hadde kommet meg. 

To år senere, høsten 2012, fikk jeg akutt livmorbetennelse som resulterte i innleggelse på sykehus og intravenøst antibiotika i ti dager. Da jeg kom hjem og anså meg som frisk, dro jeg på jobb og falt helt sammen. Kroppen ville ikke bære meg. Sykmeldt, to akutte innleggelser til sykehuset og mange dager med prøvetaking uten å finne noe. Det kjentes som jeg var dødssyk, og jeg fikk dødsangst. Ingen søstre dukket opp. Noen måneder senere fikk jeg konstatert ME. Jeg var konstant svimmel, kvalm, kroppen var blytung, pulsen løp løpsk bare jeg gikk opp en trapp, og temperatursvingninger jaget i kroppen. Jeg var husbunden, redd, ensom og jeg visste at dette kunne ta lang tid å bli frisk av. Det å plutselig være i en tilstand uten den bekreftelsen man får gjennom jobben og heller ikke kunne trene, var tøft. Jeg kjente på hvor vanskelig det var å få så lite omsorg i en slik situasjon. Jeg sørget over at søstrene mine nok engang ikke ville vite av meg. De sendte en kort tekstmelding cirka hver sjette uke. Jeg prøvde da å sende meldinger om at jeg følte meg isolert og trengte familie, uten respons.

Dette utløste depresjonsspiralen igjen. Jeg sprakk for en kusine som var på besøk og innrømmet at jeg tenkte mye på å ta livet mitt. På grunn av avvisningen fra søstrene mine følte jeg at jeg ikke hadde noen verdi. Min kusine ringte dessverre til min storesøster da hun tenkte at dette ville forsone oss, og ba henne kjøre meg til min lokale DPS. Min storesøster var med meg på venteværelset mens jeg satt der, som en zombie med hengende hode og depresjonen synlig utenpå. Jeg hadde grått mye den natten og var rød og hoven rundt øynene. Min storesøster tok jobbtelefoner og svarte på telefoner fra journalister, siden hun på den tiden frontet en stor sak i media. Hun så ikke ordentlig på meg en eneste gang. Da vi kom inn til legen var hun hissig og sa at nå var det på tide at de fant ut av disse depresjonene mine, og at det sikkert hadde med hasjrøykingen jeg hadde bedrevet i ungdomstiden.

For at det ikke blir noen misforståelser her så har jeg ikke vært narkoman, dette var utprøving i ungdomstiden. Jeg har i mitt voksne liv jobbet som lærer og oppfostret to flotte sønner. Jeg ba henne om å  gå ut, slik at jeg kunne snakke med legen selv. Jeg forklarte at min depresjon hang sammen med det å bli kronisk syk og miste sitt vanlige liv nærmest over natten. Utfordringene rundt det, samt sorgen over å bli avvist av søstrene sine når livet var svært vanskelig. Jeg ble tilbudt antidepressiva og dro hjem.

Den første pillen jeg tok ble jeg dårlig av og valgte den bort.  Jeg har sakte, men sikkert kommet meg ut av den verste depresjonen med ulike selvhjelpsteknikker og kontakt med min «surrogatmor», psykologen min som jeg er så takknemlig og heldig å ha. Min mor har jeg også et godt forhold til, og jeg vet at hun synes det er svært leit med søstrene mine. Hun har ikke styrke til å slå i bordet og be dem skjerpe seg, eller ta det opp til diskusjon. Min storesøster er svært verbal og får lett mennesker til å krympe seg i diskusjoner. Lillesøster har alltid vært allergisk til alt som lukter konflikt.

Jeg hadde bestemt meg for at når det hadde gått 365 dager og jeg fremdeles ikke hadde fått hverken besøk eller en telefon, skulle jeg skrive til dem at jeg diskvalifiserte dem som søstre. Og slik ble det. Lillesøster svarte ikke, og storesøster skrev et brev til meg fullt av forakt. Dette er nå et og et halvt år siden. Jeg har vært kronisk syk nå i to og et halvt år, har fremdeles ikke noe kontakt med søstrene mine, annet enn et og annet smilende bilde av storesøster på et ukeblad. Jeg praktiserer takknemlighet hver dag over de små tingene jeg får til, i stedet for å tenke på alt det jeg ikke kan gjøre. Og som alle syke håper jeg å bli frisk en dag. Men i dypet av meg er det en sorg over at jeg ikke har et søsterfelleskap. Jeg elsker tanken på samhold, familie, trygghet og nærhet. Jeg har øver meg mye på å klare å gi det til meg selv, for å ikke falle ned i skyggenes dal igjen.