I krig

Av Jeanette Amundsen

Etter mange år innenfor psykiatrien har jeg fått mange dårlige opplevelser. Jeg kom i kontakt med psykiatrien for første gang da jeg var 19 år, det var i 2008. Omsider fikk jeg time på dps Gjøvik hos en psykiater. Jeg husker jeg fikk et skjema på forhånd som jeg skulle krysse av, dette skulle hjelpe til med å kartlegge problemene mine, videre fikk jeg en helt enkel utredning. På denne tiden syntes jeg det var veldig vanskelig å gå hos psykolog og det var nok vondt å innrømme at ting var tungt. I tillegg fikk jeg en psykolog som knapt snakket norsk, det gjorde kommunikasjonen svært vanskelig og anstrengt.

Kort tid etter sluttet jeg da det ikke var muligheter for å få ny behandler. Jeg jobbet meg igjennom spiseforstyrrelse og selvskading og etter et år var jeg “frisk”, jeg trodde i alle fall det. Det skulle gå tre år før jeg for annen gang måtte kontakte psykolog. Det var det min daværende fastlege S som gjorde, som jeg har skrevet tidligere ble jeg ikke tatt på alvor av S og jeg måtte gjentatte ganger be henne om å få psykolog. Det aller første møte mitt med S endte med en resept på antidepressiva og en post-it lapp med bøker for selvhjelp skrevet ned.

Mitt spørsmål er da, hvordan i alle dager kan en fastlege skrive ut medisiner når hun ikke en gang vet hva som feiler meg eller hvilken diagnose jeg har? For alt hun vet kunne jeg ha slitt med noe fysisk, det ble ikke foretatt en eneste prøve for å finne ut av det. Jeg tok ikke i mot resepten da jeg ikke visste noe om antidepressiva og var i tillegg veldig skeptisk. S fortalte meg at jeg ikke blir tatt på alvor hvis jeg ikke begynner med medisiner, så etter en stund begynte jeg. Jeg slet veldig med selvmordstanker og selvskading, dette var det helt umulig å snakke med fastlegen om, kommunikasjonen var vanskelig og språket tungt å forstå.

Jeg husker jeg en gang satt på kontoret hennes og hun mente at jeg var kranglete, at en lege i det hele tatt kan konfrontere en pasient som sliter psykisk med å si “har du noe i mot meg Jeanette?” er for meg helt hårreisende. Etter den hendelsen tok jeg med mamma, all trygghet var borte når det kom til det legekontoret. Etter en stund med venting fikk jeg behandler på dps Gjøvik, jeg fikk utdelt en sosionom. Jeg husker jeg stusset på dette. Jeg slet med mye selvskading og humøret mitt gikk opp og ned, jeg trengte noen som virkelig hadde kompetanse til å utrede meg. Jeg ble fortalt at sosionomen skulle hjelpe meg med praktiske ting når det kommer til nav, økonomi og slike ting. Det var ikke det jeg trengte.

Jeg trengte hjelp til å kontrollere selvskadingen og forstå hvorfor jeg gjorde det, men sosionom ble det for det var ikke nok kapasitet ble jeg fortalt. Jeg ønsket å gi opp, jeg ville ikke leve lenger. Til tross for de tankene møtte jeg selvfølgelig opp på dps Gjøvik. Sosionom A tok meg i mot, også denne gangen ble det kun gjort en enkel utredning og det var ikke lett å si hvilken diagnose jeg landet på. Jeg husker jeg en gang ble fortalt at jeg hadde borderline.

Sosionomen jeg fikk utdelt fortalte meg en gang at hun ikke hadde hatt tidligere pasienter som slet med selvskading, så hun visste ikke helt hvordan hun skulle jobbe med meg, på et tidspunkt ble jeg fortalt at jeg var en forsøkskanin for henne. Kan en som jobber på dps si det? Kan en i helsevesenet få en pasient de ikke kan hjelpe fordi de ikke har rette utdanningen? Dette tok jeg opp med legen og dps Gjøvik, men ingen ting kunne gjøres. Jeg fikk faktisk ikke bytte behandler. Forholdet mitt mellom A var dødfødt rimelig kjapt.

Det å være pasient og høre at hun som skulle behandle deg ikke hadde kompetanse nok til å gjøre det skremte vettet av meg, tryggheten ble nok en gang revet fra meg. Med A var det aldri en god tone, jeg syntes at hun behandlet meg dårlig, jeg følte at hun så ned på meg. Jeg var åpen med henne og fortalte at jeg syntes hun var litt hard mot meg og at jeg ikke følte meg trygg, men ingen ting ble gjort med det og det hele ble en stor krangel.

Jeg husker jeg dro hjem den dagen og tenkte at nå gir jeg opp. Mamma ringte noen som jobbet innenfor psykiatrien, de mente vi burde sende inne skriftlig klage på bakgrunn av S og A. Pappa ringte rundt til psykologer i Norge og spurte hva han kunne gjøre. Alle var desperate den tiden, alle ville jeg skulle få hjelp, at jeg skulle bli tatt på alvor. Selvskadingen, stresset og angsten økte mer og mer, jeg var ikke i nærheten av å bli bedre. Jeg visste jo ikke en gang hva borderline var og ikke fikk jeg behandling for diagnosen. 

I tillegg til å gå på dps Gjøvik hadde jeg også helsehjelp i kommunene, dette var en person jeg dro til for å få tettere oppfølging. Jeg har ikke telling på hvor mennesker jeg har måtte knytte meg til i løpe av disse årene, men det er mange. Det og være så deprimert og møte så mange nye mennesker var svært tungt, dette var i tillegg mennesker som etter en stund forlot meg til fordel for nye jobber og utdannelse. Jeg måtte hele tiden forholde meg til nye mennesker, historien min måtte jeg fortelle igjen og igjen. Jeg må understreke at for meg er det å føle trygghet kjempe vanskelig og det ble på ingen måte bedre av å måtte tilknytte meg til nye mennesker så ofte.

Daglig var det en kamp mot selvskading og depresjon, jeg husker jeg var fryktelig sint og urolig på denne tiden. Noe jeg ikke syntes er rart. Når jeg tenker tilbake på alle de strevsomme stundene med helsevesenet begynner jeg å gråte. 

Sosionom A sluttet etterhvert på grunn ny jobb og psykiatrisk sykepleier R kom inn i bildet, også denne gangen hadde jeg bedt om en som kunne utrede meg, men jeg fikk ikke det. Nå hadde det gått over fire år siden jeg ble henvist til dps Gjøvik og jeg hadde på ingen måte følt trygghet eller forståelse for hva som feilet meg. R var veldig snill, jeg husker hun var den første jeg følte meg trygg på, jeg var så takknemlig for at jeg hadde fått henne som terapeut.

En stund ut i behandlingen sa R til meg at hun syntes jeg burde få en ordentlig utredning, men at hun ikke hadde utdanning nok til å gjøre det. Ikke fikk hun en psykiater til å gjøre det heller, så det eneste vi hadde å jobbe ut ifra var en gammel borderline diagnose. Også denne gangen følte jeg at vi ikke kom noen vei, men i motsetning til før hadde jeg i alle fall en behandler som ga meg trygghet. 

Våren 2014 valgte jeg å flytte til samboeren min i Oslo, jeg ble overført til dps Vinderen. I den forbindelse fikk jeg med meg epikrisen min fra dps Gjøvik og hva var det jeg så? 3-4 forskjellige diagnoser var notert ned, det var en jeg spesielt bet meg merke i: dysmorfofobi. Hva var det? og hvorfor hadde jeg ikke fått beskjed om den? Det viser seg at i 2008 hadde psykiateren gitt meg diagnosen dysmorfofobi. Går det an? Det er ikke før nå i 2015 jeg vet hva det er og kan få hjelp for lidelsen. Jeg er forbannet over alle årene som har gått uten hjelp. Og at ingen av de mange terapeutene min tok tak i denne diagnosen.  

Jeg så frem til ny start med et nytt hjelpeapparat. Også denne gangen fikk jeg et skjema jeg skulle krysse av på forhånd, jeg husker jeg satt der med et stort håp om å endelig få hjelp. Denne gangen fikk jeg en psykolog og ikke nok med det hun var svært dyktig. Mitt første møte med L var fint, vi startet umiddelbart på utredning. Jeg var hoppende glad da jeg forlot henne, for nå visste jeg at alt skulle bli bra. Jeg fortalte venner og familie hvor heldig jeg var, endelig etter så mange år hadde jeg fått en psykolog som ikke var som de andre. L var seriøs, dyp og engasjert. Jeg ble trygg. 

Med tungt hjerte fikk jeg beskjed etter 3 uker at L var sykemeldt, de måtte derfor sette utredningen min på vent og finne en vikar. Jeg tenkte hele tiden at L skulle komme tilbake og da skulle vi fortsette utredningen. Det skjedde aldri. I det øyeblikket følte jeg at jeg hadde mistet det eneste håpet jeg hadde og den eneste personen som kunne hjelpe meg. Jeg hadde et stort ønske om å bli frisk, så også denne gangen bet jeg i det sure eplet og ga den nye terapeuten en sjanse. Dere kan vel alle gjette hvordan det gikk. Jeg skal ikke lyve til dere og si at jeg var super motivert og åpen mot den nye behandleren, men det er vel ikke så rart?

Den nye terapeuten min var på min alder, kanskje et par år eldre. For meg føltes forholdet våres ut som et vennskap. Det var dødfødt. Ikke fortsatte hun utredningen heller. En time i uken gikk jeg hos henne og vi bare pratet. Jeg trengte ikke å prate, jeg trengte svar fort som fanden. På bakgrunn av den løse borderline diagnosen min ble jeg etterhvert henvist videre til Ullevål sykehus. Jeg ble fortalt at jeg hadde kommet inn hos spesialistene og at alt skulle bli bra. Det terapeuten min glemte å nevne var at jeg måtte gå igjennom en lang utredning før jeg fikk svar på om jeg fikk plass på avdelingen. Jeg var så ufattelig redd for at jeg ikke skulle få plass og at de ikke kunne hjelpe meg.

Og vente på svar var et rent helvete og jeg tenkte det verste. Jeg var utslitt, jeg var lei og håpet mitt ble mindre og mindre. Etter to mnd fikk jeg beskjeden jeg lenge hadde ventet på, det var den nye terapeuten min E som ringte, jeg gråt av glede, jeg gråt av tretthet. Nå kunne jeg endelig med 100% sikkerhet vite at jeg hadde borderline. På Ullevål stortrives jeg og hver dag er jeg takknemlig for den hjelpen jeg får. 

Jeg går i krig mot helsevesenet i Gjøvik. Dere tok så mye av tiden min. 

Jeg har hatt 3 fastleger, 3 terapeuter på dps, 2 hjelpere fra akutt-teamet, 2 kontakter fra kommunene og vært i møte med utallige turnusleger og sykepleiere på legevakten. Jeg har blitt tråkket på og oversett, jeg har vært en kasteball, jeg har blitt nektet innleggelse av flere leger, jeg har blitt sett ned på av leger som måtte sy meg, jeg har fått kjeft, jeg har fått beskjed av leger at jeg bør skamme meg for at jeg påfører de rundt meg smerte på grunn av selvskading, jeg har ikke blitt hørt. 

Er dere klar over hvor skadelig dette har vært? hvor redd jeg var? hvor mange ganger jeg har ville gitt opp livet? Jeg har hatt dysmorfofobi og borderline i mange år uten å vite om det eller fått riktig behandling for det. Jeg har blitt møtt med fordommer og jeg har blitt avvist av helsevesenet på Gjøvik. Jeg står fremdeles på to bein, men det er bare så vidt.

Men det var noen som så meg og de fortjener all ros de kan få. Kjære sykepleier som holdt meg i hånden da jeg måtte sy, kjære sykepleier som tørket tårene mine og sa at jeg var sterk, kjære turnuslege som hørte på meg da jeg ba om innleggelse, kjære akutt-team som tok vare på meg helt i starten, kjære R på dps du hjalp meg enormt mye og kjære alle som jobbet på psykiatriskavdeling på sykehuset Gjøvik, dere passet godt på meg!

Du kan lese mer fra Amundsen på hennes egen blogg:   barejea.blogg.no