Hvorfor ble du ett offer?

Av Hilde Halvorsen

Du er bare 8 år, du har vakre øyne som noen ganger smiler. Du har ett vakkert hår som vaier i vinden, du er akkurat slik du skal være, på alle mulige måter. Men du har store sår innvendig, du har ett smil som ofte ikke når øynene dine, du har vonde erfaringer som gjør at magen ofte vrenger seg. Hvorfor ble du ett offer?

Ett av dine største ønsker er at noen skal komme deg i møte når du kommer på skolen om morran.  At noen skal løpe smilende i mot deg og inkludere DEG! I tre år har dette ønsket vært en del av deg, i tre år har du ventet, håpet, trodd at det vil skje, men du avslutter 3.klasse med tanker om at: du ikke er verdt å leke med. Du tror at ordene som har blitt sagt til deg, de siste 3 årene, stemmer, nemlig at du er stygg, du er dum, du er ikke flink i noen ting! Du ser deg i speilet og forteller deg selv at de andre har rett: ”jeg er stygg, jeg har stygge øyne, jeg har ett kvalmende ansikt, jeg er dum”. Hvorfor ble du ett offer?

Ordene som så ofte har blitt sagt, av en helg gjeng av barn, har ikke alltid blitt sagt høyt, det har ikke vært enkelt å oppdage og du har ikke sladret.  Du har ofte tiet i stillhet. Du snakker ikke lenger høyt i klassen, du snakker lavt. Du gleder deg ikke til ett eneste friminutt, fordi du ikke vet hvordan det ender. Du blir ikke alltid høylytt avvist, du blir ”bare” ikke inkludert. Du står noen ganger  sammen med noen i friminuttene, men du er allikevel alene. Hvorfor ble du ett offer?

Det er friminutt. Håret ditt vaier i vinden, øynene dine søker fellesskapet, svettedråpene vises i panna, det er ikke varmt ute, det regner ikke, det er stresset ditt, uroen din, redselen for hvordan dette friminuttet skal ende opp, som gjør at svettedråpene synes. Det tykke vakre håret ditt får gjennomgå, ikke av elevene, men av en svett barnehånd, som tvinner håret sitt og river i håret sitt, etter hvert som stresset øker. Hvorfor ble du ett offer?

Den daglige mobbingen, den ukentlige utestengelsen, de stygge ordene, som ofte blir sagt i det noen går forbi deg. Ikke bare av en elev, men av mange. Det evige håpet om å bare få være inkludert, få lov til å være med på hele leken og ikke bli løpt i fra. Den daglige fratagelsen av selvtillit har gjort noe med hele deg!

En gang var du en jente som gledet deg til å gå på skolen, gledet deg til å få nye venner. En gang så du deg selv i speilet og smilte. Du tenker ikke pent om deg selv lenger, du smiler ikke med hele ansiktet og øynene dine viser ikke alltid glede. Dette fordi du ble ett uskyldig offer!

Skolebytte ble løsningen, kampen om å endre holdninger, verdier og sosialkompetanse hos dine klassekamerater og deres foreldre, ble for vanskelig og for tidkrevende. Den beste løsningen for DEG, ble skolebytte. I ryggsekken tar du med deg PTSD på grunn av mobbing. Du tar med deg en lav selvtillit som bare kan bli bedre og du tar med deg ett håp. Ett håp om at noen skal løpe i mot deg. Ett ønske om at noen skal inkludere deg og noen skal like DEG! SAMMEN med deg, står en stor heia-gjeng med blant annet dine foresatte og fagfolk, som nå krysser fingrene og har stor tro på at de neste skoleårene, vil bli skoleår akkurat slik du fortjener! Skoleår som fylles av vennskap, glede og selvtillit! Skoleår hvor verken du eller noen andre er ett uskyldig offer!