Hvordan se et menneske med Asperger syndrom?
Helene Larsen: Jeg blir aldri den jeg ønsker å være. Skjønner du problematikken? Jeg er ikke den du ser.
Jeg smiler over hele fjeset. Jeg møter deg på en Internett-date. Jeg er i min komfortsone. Jeg kan bruke smileys. Og skulle du finne på å gå på meg når jeg går ut til taxien som skal ta meg til legevakta, smiler jeg også. Jeg smiler og hilser og sier kanskje til og med at det er fint vær, for det er det nevrotypiske personer sier. Jeg er Copy the cat: Mjau. Men jeg liker egentlig hunder. Jeg blir aldri den jeg ønsker å være. Skjønner du problematikken? Jeg er ikke den du ser.
Det er lett å se når et menneske som har skadet seg, lider. Men jeg lider ikke. I skjæringspunktet fungerer jeg nemlig. Jeg opplever en balanse når jeg skader meg og mye kan gjemmes under klærne. Sår og arr for eksempel. Balansen handler om at jeg blir like ødelagt utenpå som jeg kjenner meg inni meg. Kjenner du meg? Den smilende, glade jenta som du kanskje ikke engang vet at har Asperger syndrom? Det er jo usynlig.
Det er lett å se at en rusmisbruker på gata som tigger om penger til dop og knapt har filler på seg, har det vondt der han skjelver i abstinenser. Å ta heroin er det høyeste et menneske kan rope om hjelp. Det er lett å se at en fotballspiller som går på krykker, ikke er i sitt ess eller på hjemmebane. Ikke får han spilt fotball, og han har tydelig vondt i foten. Venstre eller høyere. Jeg tar en i begge bena. Det er medisiner som skal stoppe angsten. For jeg er redd. Jeg er veldig redd. Ikke for å brekke bena, men for å leve.
Hvordan trygge en person med Asperger syndrom? Rutiner, forutsigbarhet, faste rammer. Men dette har ikke samfunnet vårt. Det flyter av ulike religioner, meninger og oppfattelser. Det er ikke engang klare skiller på rett og galt. Til og med kleskodene kan variere. I russetiden er det lov å kle seg likt som vennene sine, ikke ellers. På jobbintervju er det fint å stille i et passe langt skjørt som jente, dressbukse som gutt, og en pen skjorte til. Og kanskje sløyfer i håret. Til hverdags kan man gå i jeans.
Det gjør ikke jeg. Anoreksikroppen liker best ullbukser fra Nøstebarna. Det er lett å se jeg er annerledes inni meg når jeg har boblejakke i slutten av mai. Det er lett å se at jeg ikke passer inn når jeg ikke fullfører utdanningen min, blir ufør og bor på sykehus. Det er lett å se at jeg ikke har de samme verdiene som deg når jeg ikke bygger familie. Det er lett å se at jeg ikke kan de samme sosiale kodene når jeg ikke har venner eller kollegaer jeg omgås med.
Men det er lett å glemme at jeg er et menneske jeg også, et menneske som prøvde seg fram og var forelsket i en internett-chat, stengt inne, borte fra mengden. På Internett er jeg én i mengden. Det er lett å flykte der, og glemme at jeg finnes på den måten jeg gjør.
Jeg blir ikke den du ser. Jeg ber om å bli sett som den jeg er. Jeg er en som trenger deg.
Helene Larsen er skribent, pasient, ufør og tidligere journaliststudent. Erfaring med psykiatri fra innsiden og ønsker å opplyse om Asperger syndrom. Hun har også egen blogg: aspergerinformator.com