Hva er sykdom?
Det å bli sett som den vi er som menneske uavhengig av hvilke diagnoser vi er blitt tildelt, tror jeg er viktig for hver og en av oss.
Store medisinske leksikon definerer sykdom som en «fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale organiske eller mentale funksjoner og forandrer dem på en skadelig måte».
Jeg synes denne definisjonen er temmelig diffus og at selve begrepet sykdom i mange tilfelle gir liten mening. Sannsynligvis er det til enhver tid forstyrrelser i kroppens og sinnets «normale» funksjoner, små eller store, noen merkbare og andre ikke. Noen slike forstyrrelser kan være plagsomme og smertefulle, men har ingen alvorlige konsekvenser. Andre kan være svært alvorlige, men gir ingen merkbare symptomer. Her tenker jeg først og fremst på fysiske tilstander, men det gjelder også mange mentale. Sinnstilstanden vår svinger. Det kan skje ting som bringer oss ut av fatning, ofte for en kortere periode, andre ganger mer eller mindre permanent. Men vi trenger ikke derved å føle oss syke.
Kropp og sinn påvirker hverandre gjensidig. Å få en alvorlig diagnose kan medføre angst og depresjon, mens langvarig stress kan svekke immunforsvaret og føre til alvorlig sykdom.
Innen medisinen er det vanlig å kategorisere tilstander som avviker fra det normale, enten disse er kroppslige eller mentale så blir det satt en diagnose. Diagnoser er nyttige hjelpemidler når det gjelder å komme fram til best mulig behandling, men kan noen ganger være mer til skade enn til gavn. For det første kan en diagnose være feil, og kan derved føre til feilbehandling, og for det andre kan man lett komme til å overdiagnostisere. Det skjer når man behandler en tilstand som ikke ville medført sykdom, plager eller død hvis den hadde forblitt uoppdaget. Overdiagnostisering blir ofte nevnt i forbindelse med mammografiscreening. I Forskningsrådets rapport fra 2015 har man beregnet overdianostikk etter screening fra 7-52 prosent og at for hver kvinne som reddes fra brystkreft, vil cirka fem bli overdiagnostisert (Kilde: Store medisinske leksikon).
Det å sette merkelappen «syk» på et menneske som sliter med større eller mindre plager, kan virke belastende og er en form for stigmatisering. En person med fysiske og/eller psykiske avvik opplever ikke alltid seg selv som syk, selv om andre gjør det. Å bli oppfattet som syk av andre kan da føles krenkende og gjøre en belastende livssituasjon enda vanskeligere. Spesielt innen psykiatrien er det vanlig å snakke om «manglende sykdomsinnsikt» når pasienten ikke oppfatter seg selv som syk. Jeg benekter ikke at det kan være tilfelle og at mange lider av vrangforestillinger, men mener likevel at det ofte er litt for lettvint å stemple en person som syk.
Andre problemer kan oppstå når en lidelse blir karakterisert som psykosomatisk, som skjer når legene ikke finner noen kroppslig forklaring eller klar årsak til plagene. Det er ofte tilfelle for eksempel når det gjelder muskel-og skjelettplager. Slike lidelser er svært utbredt, og her kan pasientene oppleve å ikke bli tatt på alvor. De blir kanskje møtt med at det er bare noe de innbiller seg, at alt sitter «i hodet», og det gjør ikke lidelsene enklere å forholde seg til.
I en viss forstand tror jeg at de fleste sykdommer er psykosomatiske og at både kropp og psyke spiller en rolle for sykdomsutviklingen. Men sykdomsbegrepet er flytende. Det er vanskelig å sette en klar grense mellom det «syke» og det «friske». Kanskje det beste ville være å fokusere mer på det friske hos personen. Et menneske er aldri bare «sykt», det er ikke sin sykdom. Den «syke» delen kan trenge behandling og økt oppmerksomhet i perioder, men den friske delen trenger også oppmerksomhet og omsorg. Det å bli sett som den vi er som menneske uavhengig av hvilke diagnoser vi er blitt tildelt, tror jeg er viktig for hver og en av oss.