HUSKER DU DEN DRØMMEN?

Av Lars Størløs

Har du noen gang hatt et mareritt som var så virkelig at du var usikker på om det faktisk hadde skjedd da du våknet?
Sannsynligheten tilsier at svaret ditt er ja – det har jeg også.

Har du noensinne vært så plaget av disse marerittene at du faktisk ble redd for å sove, og utviklet insomnia? – Det har jeg. Jeg er det fortsatt til tider.

Følelsen av at du er så redd for det du vil bli tvunget til å se når «teppet faller» at du gjør hva som helst for å holde deg våken – av frykt for å møte det som venter på den andre siden av teppet.

Jeg har spist et glass med koffeinpiller, og skyllet dem ned med Redbull, Monster og en skvett vodka for sikkerhets skyld. Jeg var så redd for å måtte gå i møte med alt som ventet meg «der» at jeg gladelig ville solgt sjelen min til «Gamle Erik» selv, om han ville hjelpe.

Det sies at drømmene (eller marerittene) våre er innvendige psykiske manifestasjoner av ting vi tenker på, ønsker oss, eller er redd for. Det er godt mulig at det er sant.

For mange år siden, i slutten av tenårene lærte jeg meg en «kunst». Jeg lærte meg å huske drømmene mine. Hva enn de måtte være. Jeg visste ikke hvilken katastrofal feil jeg gjorde, ei heller at jeg nettopp hadde gjort meg selv enn massiv bjørnetjeneste.

Vanligvis når vi drømmer så er drømmen borte i løpet av noen få minutter etter oppvåkningen. Det er normalen, som man så fint kaller det. Jeg var for nysgjerrig. Jeg ville huske hva som hadde skjedd, hva jeg hadde sett.
Nysgjerrigheten tok som kjent livet av katten.

Kort tid senere fant jeg meg selv med minner jeg skulle ønske jeg ikke hadde. Minner om hendelser jeg med sikkerhet kan si at ikke hadde skjedd i virkeligheten.

Jeg hadde sett familie og venner råtne og renne bort foran øynene mine i det som i utgangspunktet var et ordinært middagsselskap. Jeg hadde sett meg selv torturert og lobotomert av tidligere mobbere. Jeg hadde sett den eneste personen jeg elsket ta livet sitt KUN for å ødelegge meg fullstendig. Jeg hadde sett. Så mye.

Etter alt dette innså jeg at det å lære meg å huske drømmene mine hadde vært en massiv feil. Jeg satte ut på reisen for å finne en måte å kjempe tilbake. Jeg lærte meg å vekke meg selv. Ja – tro det eller ei, men det kan læres. Det føles litt som å ta en sit-up. Du tar avgjørelsen at «dette har gått for langt, jeg må ut» og så setter du deg liksom bare opp i sengen.

Jeg skriver ikke denne teksten fordi jeg tror det finnes en løsning på mareritt og frykten for å sove. Kanskje gjør det det. Jeg er ingen psykolog eller lege.

Jeg skriver denne teksten som en slags advarsel. Ligg LANGT unna disse oppleggene som lærer deg å huske drømmene dine. De er sjeldent like vakre som du tror når du våkner og minnes en vag følelse av noe spennende.
La drømmene dine være det de skal være – nettopp et vagt minne om noe spennende.