Historien til Julian
Det er noe jeg må fortelle deg før vi starter – denne historien er sann.
Av Lars Dahlia Gillespie
Jeg skulle ønske den ikke var det. Jeg skulle så inderlig gjerne si til deg at dette bare var fiksjon. Det finnes ingenting jeg ønsker meg mer. Men jeg vil ikke lyve for deg. Og personen det gjelder fortjener bedre enn å trivialiseres som en oppdiktet karaktér. Det siste han noensinne sa til meg var at han ville at jeg skulle fortelle historien hans. Jeg vil egentlig ikke, fordi det gjør vondt. Men det var det siste han ba meg om.
Julian var 22 år gammel da han forsvant. Han var en helt utrolig ung mann. Full av lys, kjærlighet, omsorg og glede. Han var personen i rommet som kunne få hvem som helst til å le. Den som visste nøyaktig hva som burde gjøres når noen ikke hadde det bra.
Julian ønsket seg en bobil og en hund. Rasen var ikke så viktig. Bare en hund. Han hadde lyst til å studere nevrobiologi når han hadde fått jobbet noen år og ristet av seg skoletrettheten etter videregående. Julian kom aldri så langt. Jeg ville gitt alt jeg eier for at han skulle kommet så langt.
Det var egentlig en veldig fin dag. Akkurat passe varmt. En fredag til og med. For nå nesten seks år siden. Jeg fikk et brev i postkassen min. Dette brevet skilte seg ut. Adressen var håndskrevet. Det ser man ikke så ofte i postkassa i våre dager, så naturlig nok ble jeg nysgjerrig på hvem det var som hadde skrevet til meg. Jeg visste ikke at ordene skrevet på den rynkete, slitne papirlappen i konvolutten skulle forandre livet mitt for evig og alltid.
«Hei, Lars. Unnskyld. Hvis du noensinne klarer å tilgi meg, vær så snill og fortell historien min?
- Julian»
Julian er død. Han var død to dager før brevet kom i min postkasse. Julian hadde bestemt seg. Jeg er sint på Julian. Men jeg tilgir han. Derfor har jeg fortalt deg hans historie i dag, i håp om å slippe å få flere slike å fortelle.