Historie

Av Anonym

Jeg slet veldig psykisk da jeg først ble syk. Jeg hadde INGEN og snakke med, jeg hadde ingen som viste, og ingen som var der. Det kom gradvis. Alle symptomene vokste og vokste uten at jeg kunne gjøre noe. Uten at jeg visste hva som skjedde eller hva som skulle skje videre de neste årene. 

Det startet med en krangel. En krangel som skulle gjøre livet mitt totalt ødelagt. En krangel mellom mine bestevenninner. Jeg hadde ikke noe med denne krangelen mellom dem og gjøre. Men allikevel var det jeg som skulle få slite. Det var jeg som skulle bli helt ødelagt. Det var jeg som ikke ønsket å være mer på denne jord. Jeg ville bort. Jeg ville forsvinne. 

Jeg begynte å skade meg selv. Jeg rispet. Det ble arr. Arr som jeg aldri viste til noen. Arr som gjorde at jeg hatet meg selv så inderlig. Arr som ødela selvtillit. Og arr som aldri vil forsvinne. Jeg brukte handlinger foran ord. For lite visste jeg hva ord betydde. For meg betydde det skam, for meg betydde det svakhet. 

Jeg rispet, jeg kuttet, jeg sultet, og var slem. Jeg var slem mot meg selv. Mot andre som gjorde meg vondt, ga jeg kjærlighet. Kjærlighet som jeg aldri tillot og gi meg selv. Det var min skyld at ting var slik det var blitt. 

Jeg gikk rundt i mitt eget hode, mitt eget sinn og mitt eget kaos. Ett kaos som vokste. Et kaos som gjorde meg vondt. Men jeg visste ikke bedre. Hva skulle jeg gjøre? Ingen hadde noen gang fortalt meg om hva følelser var. Hjemme tok vi oss bare sammen når vi tråkket litt feil, dagen etter var det glømt. Denne gangen var det ikke slik, denne gangen var jeg helt ødelagt, og trengte hjelp for å komme meg opp igjen. 

Da e endelig hadde fått time hos en psykolog var jeg helt ferdig. Jeg ønsket ikke leve lengre, angsten hadde tatt overhånd, og jeg kunne ikke styre den. Jeg kunne kutte meg så mye jeg bare maktet, men det hjalp ikke lengre. Det ble ikke bedre, det ble bare verre. 

Da jeg fikk møte psykologen min for første gang var jeg 16 år. 4 år for sent. Hun kom inn på rommet jeg var på, sammen med en annen dame. 012 sto det på døra mi. Jeg var innlagt på sykehuset. Jeg hadde prøvd, men fikk det ikke til. Jeg var både skuffa og forvirra. Jeg virka oppegående i deres øyne, men inni meg var det bare svart. Hva skulle jeg gjøre? Min bestefar lå på en annen avdeling på samme sykehuset, og kjempet for å overleve kreften. Og der satt jeg så egoistisk som jeg var, og var skuffet for at jeg ikke klarte å møte himmelen. Himmelen som min bestefar ikke hadde noe valg å møte. 

Jeg hatet. Hatet. Jeg skjemtes. Skjemtes. Ville ikke møte noens øyne. Jeg ville ikke bli sett, jeg ville ikke bli hørt. Jeg ville forsvinne. Mens jeg satt i sykehus sengen med ledninger i handen, Og en pipete maskin ved siden av. Jeg følte skyld over at min bestefar snart skulle dø. Samme dagen som jeg ble utskrevet, dro han opp til himmelen. Han tok støyten for meg. Han dro, jeg ble igjen.