Haltende, stigende, stopp

Av Victoria Ibabao Edwards

Da jeg en lang periode var veldig dårlig klarte jeg ikke å gjøre så mye. Jeg husker jeg var så dårlig psykisk at jeg faktisk begynte å halte. Det høres nesten komisk ut, og hadde jeg sett meg selv kreke meg avgårde sammen med resten av gjengen som var innlagt på Ullevål da, og skulle på tur – for dere har jo så godt av litt frisk luft, vet dere – haltende etter bare å ha gått noen få hundre meter, så hadde jeg kanskje smilt litt. Men jeg smilte ikke da, jeg var så sliten, jeg tenkte bare at herregud, dette orker jeg bare ikke, jeg vil dø, dø, dø – men jeg stoppet ikke opp, jeg la meg ikke bare ned på bakken, jeg vurderte det, kanskje jeg bare skulle legge meg ned på bakken, lukke øynene som om jeg var død, men jeg gjorde ikke det, jeg bare gikk sammen med de andre, mens jeg haltet.

Jeg klarte ikke å gjøre noe annet enn å være syk, for det å være syk, samtidig som jeg prøvde å late som om det ikke var noe galt med meg, tok så innmari mye av tiden, slik at resten av tiden måtte jeg bare hvile for å lade opp til mer behandling. Jeg hadde nesten ikke noen kontakt med andre mennesker. Jeg ringte ikke noen, og de fleste sluttet å ringe meg. Hva skulle vi snakke om? Når jeg ikke var innlagt hadde jeg mye oppfølging poliklinisk. Det var møter, samtaler og medisinering. Enormt slitsomt. Orket ikke mer enn det. Det føltes som om jeg drev med noe hele tiden. Jeg ville alltid avlyse alle avtaler.

Nå, mange år etterpå, er det lettere å se hvor lite jeg gjorde. Selv om jeg i perioder var i behandling to ganger i uka på DPS og en gang i uken hadde oppfølging fra psykisk helsetjenesten i bydelen, så dreide jo ikke det seg tilsammen om mer enn si, ja – fem, seks timer hver uke. Allikevel var jeg så utslitt at jeg aldri omtrent klarte å gjøre noe annet. Jeg kunne grue meg i flere uker hvis jeg visste jeg skulle noe og sannsynligvis satt jeg både to dager før, dagen før og et kvarter før og hadde lyst til å avlyse, og det gjorde jeg som regel også. Orket ikke noe annet enn bare å følge opp behandlingen. Det klarte jeg i alle fall stort sett. Heldigvis, for ellers har jeg jo sett groteske eksempler på hvordan DPS kutter ut behandlingsopplegget til de som ikke møter opp.

«Når jeg ikke møter er det i alle fall viktig at de kan være fleksible med meg, for da trenger jeg det aller mest.» Ordene er ikke mine, men en venninnes. Jeg besøkte henne på sykehus og jeg nikket til det hun sa. Det er jo gjerne slik. Noen ganger var det så skummelt å skulle dra seg ut av sengen og komme seg på timene, stort sett klarte jeg det, men det er det jo ikke alle som gjør. Heldigvis for meg hadde jeg jo så mye behandling at jeg fikk ganske god trening i å komme meg ut. Dessuten var jeg jo et ganske klassisk eksempel på flink pike, så det gjorde det kanskje lettere å møte opp, selv om det jeg satt og liret av meg ofte var bullshit. Jeg hadde nok egentlig få samtaler hvor jeg fortalte fritt om hvordan det egentlig var, hva jeg egentlig tenkte på, følte, drømte om eller var livredd for. Det føles så dumt å skulle si at jeg er redd for alt, når all sunn fornuft sier en at det ikke er noe å være redd for. Jeg var jo like redd for det. Det ble som de som fortalte at det ikke var noen grunn til å være redd for å skulle få angstanfall ute, for det var ikke farlig, man kunne ikke dø av det. Jeg vil jo bare dø, tenkte jeg. Jeg var ikke så redd for å dø, akkurat, jeg var redd for å leve.

Jeg var redd for at alt skulle være like slitsomt resten av livet. Jeg var redd for at livet skulle være så enormt slitsomt også. At det skulle være et liv hvor alt var et ork og hvor jeg liksom skulle karre meg rundt og krype på knærne fordi jeg var så sliten av å gjøre ingenting og av å avlyse alle avtaler. Siden jeg var så innmari sliten av alt hele tiden, er det jo ikke så rart at det også rundt meg var folk som tenkte jeg kanskje burde vurdere om uføretrygd var veien å gå, men da strittet det vilt i meg. Jeg tror at det egentlig skyldtes mine fordommer, at jeg så på det å være ufør som noe som ville oppfattes som mindreverdig, som noe som var siste stopp, at jeg da hadde gitt opp. Jeg ville heller dø enn å gi opp.

Men siden jeg var så full av fordommer selv og samtidig var livredd for at andre skulle se ned på meg siden jeg var blitt dårlig, så holdt jeg inne så mye – jeg satt og prøvde å være flink sammen med de som skulle hjelpe meg, jeg burde jo ha lagt meg på gulvet, veivet med armene og rallet teatralsk om et eller annet, men jeg satt for det meste ganske stille og prøvde å late som om jeg var like flink som dem. Én gang klikket det for meg inne på avdelingen. Da begynte jeg å skrike inne på stua, og etterpå var jeg full av skam og redd for at de skulle hate meg, men de hatet meg ikke, jeg ble overrasket for de sa at det var bra, at det var fint. Det var bra å reagere. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang gjorde det igjen. Noen burde ha som egen oppgave på psykiatriske avdelinger å dra flinke piker ut av komfortsonene.

Så, jeg klarte lite og ble fort sliten. Men det ble bedre og bedre og bedre og bedre og herlighet, jeg visste jo ikke når jeg skulle stoppe! Jeg klarte mer og mer og mer. Gjorde i perioder så mye at jeg satt på do og kjente det banket i tinningene, jeg satt med nevene knyttet mens jeg spiste middag, kjevene så sammenbitte. Jeg tror jeg tenkte at nå må jeg vise dem. Dem hvem? Vet ikke. Men jeg tror jeg tenkte litt at jeg var blitt satt så langt tilbake etter å ha vært dårlig så lenge, at jeg måtte bare gyve på. Hele tiden. Jeg vet det er mange andre som har hatt det på samme måte også, at man liksom forventer av seg selv, og også føler at andre forventer, at man skal bli friskere og friskere og friskere enn de friskeste friske, alt for at ingen noensinne skal kunne mistenke deg for at du kan bli dårlig igjen.

Jeg vet jeg skylder Christian Aamodt en takk – for han tegnet og forklarte en gang på et møte vi var i begge to hos Rådet for psykisk helse. Han lagde et enkelt diagram og fortalte at bedringsprosesser ikke trenger å være lineære. Det trenger ikke å gå stadig bedre, bedre, bedre, bedre. Alle andres kurver hopper hit og dit og snurrer rundt, stikker av, stopper brått og starter igjen på helt nye steder. Jeg tror ikke jeg skjønte det han sa før flere år etterpå, for da han sa det klarte ikke jeg å relatere det til hvordan jeg selv håndterte ting, for det var jo fryktelig vanskelig – jeg kunne teoretisk en del om psykiske helseproblemer, men å skulle bruke noen av de triksene på og for meg selv var nesten umulig, siden det i de aller fleste gode bedringsprosessløp trengs en hel del ærlighet og selvinnsikt.

Det jeg tror på, er at man alltid må få muligheter. Til å bli tatt med på ting. Til å få fortsette å lære noe. Jeg var så heldig at jeg nesten ikke skjønner det selv engang. Det var tilfeldigheter! Det var forbanna flaks. Tre ting: 1. Jeg fikk være med Mental Helse på å lage Venn1 og fikk siden verv. 2. Jeg fikk være med i Rådet for psykisk helse sin ekspertgruppe i kvalitetsutviklingsprosjektet. 3. Jeg fikk være med som redaksjonsmedlem i Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Alt dette fikk jeg tilbud om og mulighet til å gjøre før jeg var helt bra. Det var så gode arenaer for å trene seg opp igjen selv om jeg ikke tenkte slik om det da. I alle de tre har det vært folk som har tålt at jeg har levert varierende og i perioder veldig mye og noen ganger ingenting. Jeg trengte det. Ofte hvis jeg var med på arrangementer fikk jeg til å være med på det faglige, men jeg orket ikke så mye av det sosiale. Jeg ble så frossen, skalv nesten, det var som å ha vært oppe til eksamen og få feber etterpå. Men etter hvert så gikk jo det bedre også.

Nå tenker jeg at man trenger ikke klare alt. Men jeg tror man, for å kunne bli bedre, trenger å føle at man kan mestre noe. Og siden litt mer. Og at man forhåpentlig også lærer når nok er nok og ting kan være greit som de er.

Victoria Ibabao Edwards er blogger. Tidligere prosjektleder i NAV, rådgiver i Rådet for psykisk helse og medlem i redaksjonsrådet til Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Har sin egen blogg, mamsi.no.