Grøftekjøring

Av Nina Knagenhjelm

Som mange vet har jeg vært en del turer i grøfta på veien for å bli frisk av bulimien. Og på veien mot friskere på andre områder. Og faktum er at jeg stadig vekk kjører i grøfta fortsatt. Jeg er ikke perfekt. Det er det svært få som er. Og det å kjøre i grøfta er kanskje noe av det mest menneskelige som finnes. Og i mitt hode handler det ikke om hvor ofte, og hvor mange ganger man ender opp i grøfta gjennom livet og gjennom ulike prosesser. Det er underordnet og faktorenes orden er ikke likegyldig. Det som betyr noe er hvordan man håndterer det når man først ligger i grøfta, og hva man velger å gjøre etterpå. For det er mange valg. Bli sittende. Hyle og forbanne seg selv eller andre, og velge «kriseløsninga» med «jeg skal aldri kjøre mer, jeg er elendig, jeg gir opp» og andre sånne absolutte tanker, som i praksis betyr å sette alt i revers og hoppe 100 skritt tilbake på veien, i prosessen. Eller å fokusere på å komme seg opp, finne ut hva som gikk galt, og hva som må repareres, og ha som mål å fortsette framover så fort som mulig, litt klokere enn før. Eller mye klokere enn før.

Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om å kjøre bilen i grøfta, bokstavelig talt. Men som en metafor funker det ypperlig, i alle fall for meg. Jeg har kjørt, og kjører fortsatt meg selv i grøfta med jevne mellomrom, helt uplanlagt. Og jeg blir sint hver gang. Ikke på andre eller «den idioten som…». Men på meg selv. Jeg får lyst til å gi opp. Og tenke at «jeg får det jo ikke til, jeg kan like godt gi faen». Eller vent…jeg må bytte ut presens med preteritum der. Jeg BLE det. Jeg ble forbanna som bare det, og tenkte at «da kan det være det samme, jeg får det jo ikke til likevel» og ende opp med enda verre sykdomsatferd over kortere eller lengre tid. Kjempesmart. Og gikk jo ikke utover meg selv i det hele tatt. Neida… På et eller annet tidspunkt gikk det nok et lys opp for meg. Eller fatter’n og et par venninner klarte å trenge gjennom lydsperrene i øregangene og hjernen min. Og minne meg på hva jeg egentlig har lært og mener om prestasjoner, godt nok og alt det der, før jeg overga hjernen min til en gal sykdomsfaen. At det handler om å prøve, gjøre sitt beste, lære av sine feil og gå videre. Så enkelt og så komplisert. Og så var det noe med at uten å feil kommer vi heller ikke videre. Hm…Så enkelt, og likevel så utrolig komplisert.

Når denne åpenbaringen kom for min del er jeg litt usikker på. Jeg tror den begynte å få rotfeste gradvis fra 07/08. Og ble nok bare enda mer aktuell, og viktig, gjennom kampen med enkelte fagfolk og systemet jeg videre måtte kjempe, for i deres øyne så ble jo det meste galt, og jeg var aldri flink nok eller riktig nok syk og alt det der. Pappa sa, i alle fall inni hodet mitt, «vær tro mot deg selv og gjør ditt beste». God nok som du er. Hilsen pappa, Anne Grete Preus og en rødhåret engel. Og etter å ha lagt kortene på bordet for ny sjef i juni 09, to måneder før turnusstart, nettopp fordi jeg visste at turnus kom til å gi ekstra utfordringer, så begynte virkelig den omstillingsballen å rulle. Fra å ville bli liggende i grøfta, og messe for meg selv om hvor mislykka jeg var og at jeg ikke fikk det til uansett, og bare burde gi opp og bare gi faen fordi det kom jo aldri til å gå. Til å innse at dette kommer til å skje med jevne mellomrom. Det er en del av prosessen, av leken, av veien. Det er ikke til å unngå, for du er et menneske og ingen robot, ikke er du perfekt som menneske heller. Og å kjøre i grøfta og gå på trynet, det er noe av det mest menneskelige som finnes. Så vær heller stolt av at du reiser deg igjen, kommer deg opp, fokuserer framover og bruker utforkjøringa konstruktiv videre for å unngå grøftekjøringer av samme årsak senere. I stedet for å skamme deg over at du mislyktes for hundreogørtende gang siden milleniumsskiftet.

“”Det å leve, og ikke minst det å bli friskere av sykdom, 

det er en evig balansegang på slakk og stram line om hverandre. 

Det eneste som er sikkert er at ting er usikkert."

"

Det er ikke enkelt å snu fokus der man ligger i grøfta, og i alle fall ikke å omprogrammere hjernen hva gjelder taktikk og automatiske tanker. Det krever, som med så mye annet, aktiv jobbing med seg selv, men råd og støtte fra andre, og viljen til å eksponere seg gang på gang på gang. Om man ikke klarer, tør eller vil med det første er man ikke feig. Man er kanskje bare redd. For det er ikke så enkelt som å «bare gjør det». Der tar faktisk både Nike og en del fagfolk og lekmenn fullstendig feil. «Just do it» liksom. Og hvis ikke er jeg feig og dum da eller? Ikke pokker…. Verden er mer komplisert enn som så, og i alle fall på enkelte områder. Og når samfunnet, og skolevesen og medier og hele pakka har et så stort fokus på det å lykkes, det å være flink og god og bra nok, og nærmest perfekt i en del sammenhenger, så blir det ikke enklere å akseptere at det å gå på trynet er greit, og ikke et tegn på svakhet i seg selv. Det er ikke de som aldri går på trynet som er sterke. Det er de som går på trynet, og klarer å reise seg igjen. Og de som ikke klarer å reise seg er ikke svake eller feige. De trenger bare mer tid og støtte. Ikke kritikk og kjeft og beskjed om å ta seg sammen.  

Så før jeg vikler meg inn i enda flere tankerekker og engasjert-feller og alt det der, så avslutter jeg med det avsnittet jeg skrev da jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om dette igjen. Det går til alle mine medfeller i pasientgruppen. Men det går også til alle andre, for dette gjelder ikke bare psykisk sykdom, eller sykdom generelt. Prinsippet om grøftekjøring kan flyttes over til de fleste arenaer her i livet. Og livet handler ikke om å være perfekt og mestre alt. Det handler faktisk til syvende og sist om å utfordre seg selv, gjøre sitt beste, og å vite at man alltid har mye å lære og aldri kan bli perfekt. Og at det er så langt fra et mål i seg selv som det går an å komme i mitt hode. Hva funker best; pisk og straff, eller støtte og konstruktive tilbakemeldinger? Jeg er ikke i tvil…

«Turer i grøfta er ikke bekreftelse på generell mislykkethet og at alt håp er ute. Det viktigste er å komme seg opp på veien igjen. Og fortsette framover. Kanskje havner man 10 skritt tilbake, som må gås på nytt, men ærlig talt, det er i alle fall bedre enn å rase helt tilbake til utgangspunktet. Gang på gang på gang. Bare fordi du kom på kanten og havna utfor. Om det var uoppmerksomhet eller kaos som førte til det. Alle kan havne i grøfta. Det som sier mest om deg er om du kommer deg opp igjen, hvor fort du kommer deg opp, og om du fortsetter framover selv om du har gått på en smell, liten eller stor…Ikke om du havna i grøfta i utgangspunktet. Det betyr nemlig bare at du er et menneske. Og mennesker går på trynet med jevne mellomrom, det ligger i vår natur. Så neste gang du ligger der i grøfta, med ansiktet godt planta i gjørma, så tenk på at samtidig ligger det mange andre mennesker på samme måte. Du er hverken alene eller annerledes. Det som betyr noe er hva du nå velger å gjøre. Og husk; de som påstår de aldri havner der du ligger nå, de juger og lever i lykkelig selvbedrag. Eller så er de faktisk roboter. Ferdig snakka.»