Grenselandet – kampen for å høre til
Helene Larsen: Å ha Asperger syndrom er å leve i et grenseland. Du er en minoritet inni deg men ser helt alminnelig ut utenpå.
Du har ikke blå hud eller andre fremmede trekk. Du er som oss og plutselig er det å se vanlig ut en hindring, et gjerde, som gjør det umulig å slippe inn til deg.
I Grenseland får du diagnosen personlighetsforstyrrelse, borderline, som betyr grense. Du er grensepsykotisk. Men egentlig, har du Asperger syndrom. Du får også alvorlig depresjon og angst. Og kanskje noe mer attåt, mens … ingen forstår helt hvem du er. Du passer ikke inn i boksene for barn, ungdom, voksne, eldre – med eller uten diagnoser.
La oss se på alder først. Tenk deg at du ikke klarer å identifisere deg med barn, ungdom eller voksne. Du lever et sted midt i mellom alle stadiene. Du får beskjed om å vokse opp eller å ikke være konservativ som ei gammel tante. Det henger ikke på greip! Du henger ikke på greip.
Du passer rett og slett ikke inn. Noe sted. Ikke i Norge, ikke i Russland, ikke på verdensveven (Internett). Men hva med Japan? La meg prøve! skriker jeg og kjøper meg en dukke derfra.
På reisen min, har jeg vært innom flere diagnoser. Det finnes ikke grenser for hvor mange som prøver å forstå, men som mislykkes. Det finnes ikke grenser for hvor mye man leter etter løsninger. Helt til man skjønner. Og når man skjønner Asperger syndrom, blir man i villrede. For det er en mystisk tilstand, som et uløst puslespill. Og alle bitene passer ikke engang inn!
Tenk deg at du er den utvalgte legen som skal løse mysteriet. Der sitter du og trekker deg i skjegget og klør deg i hodet. Pasienten oppfører seg som et barn, men skriver som en voksen. Hun dusjer ikke mer enn hun må, hun spiser minimalt, hun kan ikke jobbe, hun er annerledes. Er det et problem for deg? Jeg tror det. Hun blir til din arbeidsplass, en del av den, som et kontor i en korridor.
Grenseland er av og til i krig. Det blir stilt spørsmål. Hvem eier det? Hvem har ansvaret?
I MIN krig er det en krig om å stenge verden utenfor mine landegrenser og en kamp om å få ta del i den. Som den jeg er. Stort sett er det det første jeg er best på, men det andre gjør det mulig å blogge. For jeg ser, at mennesker leser. Og av å lese, lærer man. Også om det man aldri trodde man skulle få møte. Meg. Jeg kunne i grunnen vært død. For på reisen min, der ingen har forstått, har jeg hatt mine selvmordsforsøk og en stor undervekt.
Reisen går videre. Vi heiser flagg og tar på penklær. Det er snart 17. Mai. Vi er enda i Norge. Det er her vi skal lære oss å leve. Du, jeg, legen. Men jeg føler nok alltid at jeg er på fremmed grunn, og den er ustø.
Jeg søker støttehjul og får hjelpemidler til å takle hverdagen min. Et av dem er en kuledyne som hjelper meg å definere hvor kroppen slutter og begynner. Jeg har en stol med samme typer kuler i. Jeg har bøker om andre med Asperger for å føle meg mindre ensom. Jeg har en sittepute fordi kroppen min er tynn og ikke skal få sittesår. Jeg er tilrettelagt.
Jeg har samtaler som gir holdepunkt i hverdagen. Jeg blir tatt vare på av noen som kan det. Jeg får medisiner for å samle tankene og dempe angsten. Jeg får fotografere. Jeg får gjøre ting som er viktige for meg. De er små. Tenk deg at alt du lever og ånder for, er detaljer. De er alt du kan forholde deg til. Du er voksen og samler på dukker, og dukkesko er noe av det fineste du vet.
Tenk deg, at noen en gang skjønte at virkeligheten er for stor for deg, og lot deg slippe å gå i andres sko. Det ville være en fin dag på reise. Jeg trenger ikke engang egen koffert. Jeg kan holde hånda di, litt på avstand. Vi vandrar saman.
Helene Larsen er skribent, pasient, ufør og tidligere journaliststudent. Erfaring med psykiatri fra innsiden og ønsker å opplyse om Asperger syndrom. Hun har også egen blogg: aspergerinformator.com