Fra taushet til tale

Av Anonym

Når jeg skriver om det å skrive som terapi, så gjør jeg det ut fra egne erfaringer. Skrivingen ble det verktøyet som jeg mestret å bruke, både for meg selv, for å få satt ord på skammen, angsten og depresjon, men også for å tørre å dele min ukjente historie. Jeg merket at skrivingen ble et godt terapeutisk redskap for meg. Jeg gikk fra den tause psykologen som førte meg inn i en tilstand hvor jeg ikke klarte å sette ord på noe i redsel av hva som ville komme ut, til psykologen som ga meg mulighet til å bruke skriving som verktøy som ga meg frie tøyler til selv å komme frem til hva som fungerte for meg. Å skrive var ikke noe jeg ble fortalt at jeg burde gjøre, men når jeg først hadde delt noe skriftlig, ble jeg oppfordret til å fortsette

I terapien opplevde jeg tankekaos og angst. Jeg var redd for meg selv. Redd hva jeg ville komme til å si og dele fra min fortid. Å ha angst for egne ord gjorde samtalene i terapien vanskelige. Jeg ønsket så inderlig å dele traumene mine med behandlerne, men ordene satt fast i redselen og det som jeg klarte å formidle kunne være vanskelig å finne mening i. Jeg forstod det ikke alltid selv heller. Slik ble det når jeg ville at de skulle forstå hvordan jeg hadde det uten at jeg selv sa det/uttalte det. Jeg var fullstendig klar over at skulle jeg få et mer levelig liv så måtte jeg dele noe av det kaoset jeg bar på, jeg måtte rydde opp i tankene og plassere skylden der skylden hørte hjemme. Jeg hadde tidligere opplevd en psykolog som ikke verdsatte skrivingen som et redskap i terapien. Av ham fikk jeg streng melding om at hvis målet mitt var å få et bedre liv så var det muntlige ordet det viktigste redskapet. Jeg måtte uttale det jeg bar på av minner, tanker og følelser. Det ble etter hvert for tøft for meg. Å fortelle i detaljer blant annet fra voldtekter ble mer enn hva jeg og min kropp tålte. Jeg ble sykere og sykere i møte med denne psykologen og havnet i den dypeste depresjonen hvor det ikke finnes noe lys eller håp.

Teksten snakket for meg. Følelser kan oppleves som kaos, mens språket kan oppleves som logisk. Det var dette jeg umiddelbart begynte å kjenne på når jeg begynte å skrive. Når jeg begynte å skrive og delte teksten med den nye psykologen, så opplevde jeg det ikke så skremmende. Det var ikke jeg som sa ordene, det var arket. Jeg trengte ikke uttale de vanskelige ordene og de vonde minnene. Vi snakket ikke om opplevelsene direkte, men kunne konsentrere samtalen om hva opplevelsene fra barndommen gjorde med meg her og nå. Å skrive for så å dele med andre gjorde at jeg tok større sjanser, jeg presset meg selv til å fortelle, noe jeg aldri ville klarte i en vanlig samtale. Det har fungert, men det har ikke vært lett. Jeg fikk angstanfall og dissosierte, men jeg delte, tok det skritt for skritt og overlevde.

Egen terapi. Mellom terapitimene ble skrivingen et viktig redskap for meg. Å tenke er helt ufarlig og det samme er det å skrive. Ingen kan se en tanke og papiret kan krølles og kastes, sågar makuleres. Kaoset i mitt hode, ønske om å leve men samtidig ikke orke det, bilder, tanker og følelser fra fortiden, alt virvlet rundt i den sorte tornadoen uten mål og uten mening, alt fikk nå en plass på papiret. Det var som å våkne opp og se seg selv på en ny måte. Et det virkelig dette jeg går og tenker på? Har disse hendelsene skjedd meg? Har jeg virkelig så dårlige tanker om meg selv? Ved å studere disse ordene som dukket opp, så sank det inn i meg; Ja, det er dette jeg går og tenker på! Ja, dette har faktisk skjedd meg! Ja, det er faktisk en slik dårlig selvfølelse jeg går rundt med!  Når jeg skrev ned mine indre ord på papiret så inntok jeg en forskende holdning til meg selv.

Å forske på egne tanker og følelser. Å skrive er så mye mer enn bare å skrive. Det handler om å forstå det som dukker opp på papiret. I min prosess handlet det om å formulere alle de tankene og følelsene jeg bar på. Alle disse tankene måtte få lov til å bli til ord. Jeg fikk tid til å kjenne på ordene og lære å tåle dem uten å få meg presset til å dele. Først når jeg følte at jeg tålte å lese min egen tekst, kunne jeg ta neste skritt som var å dele den med psykologen. Hvert skritt i prosessen var tunge å ta, men hvert skritt var verdifulle. Det jeg skrev i perioden jeg var innlagt ved DPS var hendelser fra oppveksten. Jeg ble kjent med mye av det som jeg hadde fortrengt og gjemt alle andre steder i kroppen enn i hukommelsen. På det kognitive planet var jeg klar over at det var min historie, men langt fra på det følelsesmessige planet. Det jeg skrev kunne like gjerne ha handlet om nabojenta.

Mens jeg skrev så bodde historien på utsiden av meg. Jeg maktet ikke da å kjenne på smerten og på følelsene som historien inneholdt. Til dette fikk jeg hjelp av psykologen. Hun fikk meg til å se sammenhengen mellom hvordan jeg opplevde meg selv, her og nå, sett i lys av det jeg hadde opplevd i oppveksten. Etter hvert ble jeg mer og mer interessert i å finne ut av hva min historie inneholdt som kunne forklare mitt dårlige selvbilde, min følelse av tomhet og ensomhet, ja til og med mitt ønske om å avslutte livet.  Fra å bruke skrivingen som et redskap for å formidle noe i terapien slik at jeg ikke bare satt der som en forknytt «angstball», så ble skrivingen til et redskap som kunne brukes til å bli kjent med meg selv. Den ble en arena hvor lille meg kunne møte store meg. Hvor subjektet og det sanne selvet kunne møte objektet det og det falske selvet.

Den indre dialogen. I min forståelse av skriving som terapi så ligger ideen om å skape en indre dialog med meg selv. For meg handler dialog om lytting, refleksjon og undring. Jeg ønsket å forstå noe mer om meg selv, enn det jeg allerede visste.

Språkets fremste oppgave er å gi ord til tanken

Ikke bare lar vi tanken komme til uttrykk gjennom ord,

men vi lytter også til disse tankene,

på samme måte som vi lytter til det andre sier.
(Immanuel Kant, 1799)

I dialogen må man være ærlig, aktivt lyttende, kunne slippe kontrollen, være anerkjennende, støttende, undrende og utfordrende. Er det mulig å få til i en dialog med seg selv? Blir man klokere av å føre en dialog med seg selv? Får man tilført noe nytt ved å lytte til seg selv? Ja, det kan være mulig om man er ærlig ovenfor seg selv. Man må tørre å stille seg selv de vanskelige spørsmålene og man må tørre å ha mange forskjellige svar.

Det skriftlige ordet er også en form for dialog. En dialog mellom mine tanker og mine ord. Jeg møter meg selv på arket og kan av og til bli forbauset over det jeg møter. Er det slik tankene mine ser ut? Er det dette jeg mener? Nå ser jeg klarere hva jeg bør gjøre. Nå forstår jeg meg selv på en ny måte. Jeg blir i stand til å justere eller revidere tankene mine når jeg er åpen for granskning av meg selv. Marie Hammarèn har skrevet en bok som heter; Skriva hop sig – om att uppfinna sig själv. Den tittelen passer fint til min forståelse av skriving som terapi. 

Språket er et livsnødvendig verktøy for å finne veien ut av krise og utbrenthet – for å kunne snakke med andre, men også for kunne utforske egne drømmer, tanker og følelser.

Når jeg skriver, skaper jeg en samtale med meg selv som fører meg videre.

Livet skriver i oss, skriver innover i kroppen, alt lagres i et skjult arkivsystem.

I en krise brytes arkivsystemet opp.

Glemte tekster kommer til overflaten med gammel smerte og angst.
(Berit Waal, 2003)

Støtte og utfordring. Under hele oppveksten hadde jeg et mål om å glemme. Glemme det som skjedde. Glemme grusomme detaljer. I tillegg skulle jeg begrave egne følelser. Å skrive som terapi handler om å dra frem fra glemselen og grave opp det skjulte og forbudte. For det er min historie og uten historien vil jeg aldri klare å bli et helt menneske. Dette så psykologen min ved DPS-en. Hun leste tekstene mine, trygget meg i at hun forstod dem, kunne se dem i lys av hvordan jeg opplevde meg seg i dag og de vanskene jeg bar i meg. Jeg vet hun la ned mye arbeid i tolkningen og refleksjonen over tekstene mine og det er jeg evig takknemlig for. Jeg ble utfordret til å tenke nye tanker og tøarre å se på meg seg med andre øyne. Utfordringene virket uoppnåelige men tiden og ordene på arket hjalp meg til å revurdere egne holdninger og tanker. Skrivingen alene ville ikke ha hjulpet meg, men den ble en god og viktig støtte i behandlingen. Jeg har skrevet  når jeg har vært depressiv og jeg har skrevet på gode dager. Jeg har skrevet på dagen og jeg har skrevet om natten. Det har vært godt og fått skrevet ut det som bodde i et forvirret sinn. Noe av tekstene har jeg tatt vare på og andre tekster har jeg kastet. Tekstene forteller meg noe om den veien jeg har gått de siste årene.

Anonym er pedagog, profesjonsveileder, foredragsholder og pasient. Bruker skriving som det viktigste redskapet i behandlingen. Har egen blogg: Skrivforlivet