Fortidens spøkelser

Av Tone Sætervang

Kan hende det var den plagsomme påminninga psykologen ga meg ved siste konsultasjon: “Om du ikke konfronterer det du frykter, vil du aldri komme deg opp på føttene igjen.” Så var det det store spørsmålet: hva er min største frykt? Med en fantastisk tiltrekningskraft på alt negativt, så har jeg et rikholdig arkiv å ta fatt på. Det er kun det siste året ting har begynt å glimre med positive lysglimt. Og det etter at jeg har gått stikk i strid med all fornuft sett fra familie og venners ståsted.

Men så var det det der med min største frykt… Kanskje er det rett og slett det å sette ord på det hele. Ord gjør alt så tydelig, og jeg kan ikke lenger trekke rullgardina ned. Jeg må fronte meg selv, mine erfaringer og mine bakvendte valg. Det er kanskje den største frykten. For da kan jeg ikke lenger skille mellom meg og de andre, jeg må sette likhetstegn og det er ikke bestandig like lett. Ikke er det smertefritt heller. Det er ikke nok å si til psykologen at sånn er det, eller å fornuftsmessig ovenfor seg selv si at “det har jeg opplevd og er grunnen til de og de handlingene/tankene”.

Man kan likevel sette en skillevegg der. Sier man det i offentlig rom, og påpeker at “dette er mitt liv. Sånn har jeg det, og dette er meg på godt og vondt” – da er det ikke ufarlig lenger. Da har det blitt den uttalte sannhet man i alle år har slitt med å fornekte, og som til tider sliter en ut fullstendig i dagliglivet. Den sannheten som har gjort at man har tryna i betongveggen gang på gang.

Alle jeg kjenner har sett på meg som utadvendt, sosial og aktiv opp igjennom årene. Jeg har gjort mine tabber, og jeg har utagert på ulike måter, men likevel vært ute blant folk. Selvskading har vært en del av livet fra jeg var tenåring, og jeg har mer enn en gang levd på kanten av forsvarlighet – ikke fordi jeg ønsket spenning, men fordi jeg egentlig syntes det var helt greit om det gikk helt over styr og jeg kunne forlate denne verden i en ‘ulykke’…

Det var faktisk en dokumentar jeg så i påsken 2012 som slo på lyset i mitt tilfelle. Et utrolig ugunstig tidspunkt da jeg satt hjemme hos typen mens han laget en romantisk middag, og der får jeg flombelyst det jeg fortvilt har tviholdt bak ei svart rullgardin i årevis… På få minutter var min verden fullstendig kaos, og ble vel egentlig starten på slutten for det forholdet. 

Uttalelsen kom fra en deltaker i Paralympics og var nesten ordrett slik: “Jeg levde hele tiden på kanten. Jeg prøvde aldri å ta livet av meg bevisst,  men tanken var at om jeg døde,  så gjorde det egentlig ikke noe.” Jeg kunne sagt de ordene. Det var mine ord sagt av en ung mann som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep. Den første rullgardina gikk opp med et smell, og jeg gikk fra forelska status til å helst ville skrubbe huden av kroppen. Typen kunne med fordel holdt seg på ti armlengders avstand… det var den stemningsfulle kvelden…

Samme hvor mye jeg prøvde kunne jeg ikke lenger bagatellisere hendelser fra jeg var 12 år gammel og opp til 16 års alderen. Jeg var blitt voksen og kunne ikke lenger med god samvittighet fornekte fakta når de nå sto så tydelig foran meg. Da ville jeg fornekte alvorligheten av andre barns traumatiske opplevelser. Både mine samtidige, nåtidens og de før meg. 

Men tro ikke at alt kom på et nu. Men vissheten om overgrepene og to av de som forgrep seg sto krystallklare. Jeg har en liten mistanke om at en av nabogutta hadde forstått hva som foregikk, for i perioder kom han å tok bussen ilag med meg…og det sammenfalt veldig ofte med at en vikarsjåfør var i tjeneste.

Dessverre var det ingen oppmerksomme å se på helsehuset da den “hyggelige” gamle grisen var på færde… Men han kjente vel godt til rutinene, og siden han bodde på bygget var det ingen sak å passe opp en 13-åring som venta på å komme inn til fysioterapeuten…

Mange overgrepsofre reagerer med å bli inneslutta, bli dårligere på skolen, få spiseforstyrrelser… Jeg var stikk motsatt. Jeg var livredd for at noen skulle skjønne noe, og ble mer utadvendt enn normalt, mer frampå,  mer sportslig aktiv, mer flåkjefta…jeg gjorde det nok dårligere i enkelte fag, men snittet var høyt likevel. 

Prisen jeg har betalt er høy. Kreftene jeg gjennom hele livet har brukt på å fortrenge, fornekte, bagatellisere – de har tappet meg fullstendig for energi. Og jeg kjenner fremdeles symptomene på kroppen. Jeg har fremdeles tilbøyeligheter til å skjule tunge dager bak smil, latter og kjappe replikker. Ikke alle dagene er styrt av den automatikken – jeg har gode dager. Men de som kjenner meg vet at noen dager nekter jeg å være seriøst tilstede, og de dagene er det ikke mye som skal til for å velte lasset. Et ord på skeiva da, så blir jeg enten sint eller jeg tar til tårene… det er reaksjoner jeg ikke kan styre. Ikke i dag, neppe heller i morgen,  men kanskje neste sommer?

Foreløpig kan jeg kun love en ting… har du lyst på vårens første blåveis er sjansen stor om du tar i meg uten at jeg er forberedt… Det er nemlig ikke hver gang at automatiske forsvarsmekanismer lar seg stoppe i fart…