Følelser til besvær?

Av Anonym

Jeg har alltid fått høre at jeg er et veldig følsomt menneske, til tider har jeg også fått høre at jeg er et for følsomt menneske. Og etter hvert har jeg også trodd det selv. Men etter litt sjele-granskning har jeg funnet ut at jeg er enig i den første påstanden, jeg er veldig følsom. Men den andre påstanden, at jeg er et for følsomt menneske, den er jeg ikke lenger enig i. For hva vil det egentlig si å være for følsom? Hvem bestemmer hva som er for lite, hva som er akkurat passe, og hva som er for mye følelser? Hvor går den grensen? Jeg vet ikke, men jeg har en del tanker om det. For jeg tror ikke lengre at det handler om for mye eller for lite følelser, jeg tror det handler om hvordan vi takler følelsene våre. Og denne historien handler om hvordan jeg endelig lærte meg en bedre måte, ikke bare takle, men å  leve med mine følelser.

Lenge trodde jeg at det å ha mye følelser er ensbetydende med å være god på følelser. Og jeg var god på følelser for så vidt, men jeg var bare god på andres følelser, ikke mine egne. Jeg kan forstå meg ihjel å andre mennesker. Jeg oppfatter følelser hos andre, jeg kan se når mennesker er har det vondt, og jeg kan forholde meg til det på en god måte. Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er god på å forstå følelser, at det kommer veldig naturlig for meg. Derfor har jeg alltid synes det er rart at jeg, for å si det mildt, er veldig dårlig til å forholde meg til mine egne følelser. Jeg har aldri forstått hvorfor det er slik. Enkelte sa at det var fordi jeg hadde for mye følelser, så jeg slo meg egentlig til ro med det. Jeg slo meg til ro med at jeg har mange gode kvaliteter her i livet, håndtering av egne følelser er definitivt ikke en av dem.

Jeg syntes følelser var utrolig slitsomt. De var en pest og en plage. Det var så mange av dem, også gjorde de så vondt. Derfor ønsket jeg helst å gjemme dem langt vekk, løpe fra dem om mulig. Så jeg fortrengte dem, fortrengte dem til det ikke gikk mer, så eksploderte følelsene fra tid til annen som et vulkanutbrudd, ofte uten forvarsel. Utrolig slitsomt. Det er så utrolig slitsomt å gå rundt å kjenne på at man ikke har kontroll over seg selv, at man ikke har evne til å kontrollere sine egne følelser. Men det gikk på et vis. Et liv som besto i perioder med stålkontroll, avløst med perioder med fullstendig mangel på kontroll. Det fungerte i mange år. Til det plutselig ikke gikk lengre. Jeg orket ikke mer. Jeg ble fryktelig deprimert, og alt stoppet helt opp. Jeg klarte ikke å ta meg sammen lengre, jeg klarte ikke lengre å mestrer livet. Jeg følte meg utrolig mislykket på absolutt alle plan i livet, jeg ville ikke mer. Følelsene hadde tatt overhånd.

Jeg ville ikke ha det slik, fant ut at nå måtte noe endres. Så jeg begynte jeg å tenke. Jeg fant ut at jeg ikke var særlig snill med meg selv. Jeg fant vel rett å slett ut at jeg var en bølle mot meg selv. Jeg sa til meg selv at jeg var stygg, lat, dum og at jeg aldri strekker til. Som et mantra gikk jeg daglig rundt å tenkte slik om meg selv. Så begynte jeg å tenke hvorfor i alle dager gjør jeg dette mot meg selv? Dette er ikke noen fin måte å snakke om seg selv. Jeg ville aldri snakket slik til andre. Viss noen sliter, ikke får ting til, føler seg mislykket, ville jeg aldri sagt; ”ta deg sammen din idiot! Skjerp deg!” Jeg ville ikke en gang tenkt tanken. Så hvorfor gjør jeg det mot meg selv? Siden jeg var veldig deprimert i denne perioden, og ikke helt rasjonell, kom jeg frem til at det var fordi jeg ikke fortjener å høre noe annet. Jeg var kommet litt lengre i min forståelse av følelser, men ikke langt nok. Jeg viste at jeg var slem mot meg selv, jeg viste at det ikke var bra, men klarte ikke å gjøre noe med det. Om noe ble jeg bare enda strengere med meg selv. Jeg tenkte at ”Viss jeg er så dum og sier sånne ting til meg selv fortjener jeg å ha det vondt.”.

Men jeg kunne ikke gi opp. Jeg kunne ikke fortsette å ha det slik. Jeg måtte finne en måte å fikse meg selv. En måte å stoppe disse fæle følelsene på. Veien til å lære meg å håndtere følelser har vært lang, og det har mildt sagt vært mange opp og ned-turer på veien. Veien til å forstå følelser har naturlig nok vært en vei full av følelser. Jeg har prøvd mye, jeg har lest mye, jeg har feilet mye. Jeg prøvde å tenke at jeg ikke må være redd følelsen mine, jeg må våge å kjenne på dem. Så jeg prøvde å kjenne etter. Men jeg kjente ingenting nytt, visste ikke hva jeg skulle kjenne på. Det hjalp meg ingenting. Følelsene kom og gikk, høyt og lavt som før. Følelsene var fortsatt intense, de var fortsatt vonde, de var fortsatt ubehagelige og det var fortsatt noe jeg ikke klarte å kontrollere. Jeg ble frustrert. Jeg har aldri likt å ikke få ting til.

Men så kom et vendepunktet. Jeg gikk på et seminar som handlet om hvordan takle negative følelser. Jeg hadde egentlig ikke noe tro på det. Jeg tenkte at dette hadde jeg prøvd på i mange år uten å lykkes. Mistenkte at det skulle være sånn ”feelgood” psykologi som handlet om å tenke positivt og alle de tingene normale mennesker får til, men som jeg selv aldri får til. Men jeg tenkte som så at jeg hadde jo ingenting og tape, dessuten serverte de gratis lunsj, så jeg gikk likevel.

Og i dag er jeg veldig glad for at jeg gikk, for plutselig åpent det seg en ny verden. Jeg som hele livet mitt hadde jeg gått rundt å trodd at jeg er et menneske som har hatt unormalt mye følelser, at det er noe galt med meg, at det er derfor jeg ikke får det til. Jeg tror aldri jeg har misforstått noe så fundamentalt i hele mitt liv. Jeg forsto etter hvert at jeg hadde jo virkelig ikke peiling på følelser når det gjelder meg selv. Jeg hadde det motsatte av peiling, jeg fant ut at jeg så lenge jeg kan huske har kjempet mot følelsene mine,  alltid forsøkt å kontrollere dem. Ikke viste jeg at følelser ikke alltid nødvendigvis skal kontrolleres, at det faktisk er viktigere å bare akseptere dem

Vedkommende som holdt seminaret forklarte det hele så logisk. Følelse er en del av det  å være menneske. Det har vært med oss gjennom evolusjonen i alle år fordi det er viktig for oss. Følelser er universelle, alle mennesker deler alle samme grunnfølelser. Sint, glad, trist osv. følelser er en uunngåelig del av det å være menneske. Alle, med mindre de er sosiopat, har dem. Så enkelt er det bare. Hun fortsatte med å fortelle hvordan følelsene våre er indikatorer på hvordan vi reagerer på omverden. Når vi blir redde, er det mest sannsynlig for vi trenger trøst, derfor er det naturlig for noen av oss å gråte. Når vi blir sinte, er det ofte fordi vi føler et behov for å forsvare oss, som krever at vi aktiveres. Når vi er glade, viser vi det til omverden, sånn at vi kan tilknytte oss andre mennesker. Dette virket veldig logisk tenkte jeg. Jeg liker at ting er logisk.

Så fortalte hun videre at det er hvordan vi tolker og handler på våre følelser, ikke selve følelsen, som er avgjørende for hvordan vi har det. Viss vi er triste, men sier til oss selv at vi må ta oss kraftig sammen og skjerpe oss, tilfredsstiller vi ikke de behovene kroppen vår gir signal om at den trenger. Tenker vi slik, så får vi det mye verre. For nå er du trist, også skammer du deg over at du er trist i tillegg. Jeg var helt satt ut. Jeg kunne virkelig ikke forstå at det kunne være så logisk. Kunne ikke forstå at jeg ikke hadde forstått dette før nå.

Hun fortsatte. Fortalte videre at vi mennesker har flere negative følelser enn positive, sånn er det bare, derfor er det faktisk en naturlig del av det å være menneske å være sint, sur eller trist. Sånn er det for alle. Men hvordan skal vi takle dem? Selvmedfølelse var svaret. Vi skal vise medfølelse for oss selv når vi opplever vonde følelser. Vi skal faktisk trøste oss selv når vi har det vondt, vi skal akseptere at vi blir sinte når vi blir sinte. Ikke gjemme det bort og kaste skam og skyldfølelse på i tillegg. Vi skal ikke alltid vise følelsene våre, da ville ikke samfunnet fungert. Men det vi skal gjøre er å akseptere og anerkjenne at følelsene er der. Forsøke å bytte ut den negative følelsen med en positiv følelse om det er mulig. For følelsene er der uansett hvor mye du ønsker det eller ei, de forsvinner ikke, så det er mye lettere om vi kan klare og jobbe på lag med dem.

Hvis du blir lei deg er det mest sannsynlig av en grunn. Så må du velge hvordan du tolker det. Kanskje noen sa noen noe som såret deg i lunsjen? Det passer seg kanskje ikke å gråte, men det du kan gjøre er å anerkjenne at du ble såret. Si til deg selv at: ”nå ble jeg lei meg, det føles vondt, og jeg har lov å føle meg trist”. I stedet for å si til deg selv: ”ta deg sammen, du overdriver, du kan ikke bli lei deg for en sånn liten filleting som det der, skjerp deg!” For det kan egentlig være det samme om det er en filleting eller ei, du ble lei deg, så enkelt er det. Det beste du kan gjøre for deg selv da er å vise deg selv medfølelse. Gjøre slik du mest sannsynlig ville gjort ovenfor andre. Viss noen du kjenner ble oppriktig såret og lei seg over en kommentar ville du mest sannsynlig aldri bedt dem om å ta seg sammen, sagt at de overdriver og burde skjerpe seg. Mest sannsynlig ville man vist dem medfølelse, man ville forsøkt å trøste dem. 

Etter seminaret tenkte jeg at dette skulle jeg klare. Dette virket jo kjempe lett. Jeg ble litt sur på meg selv fordi jeg ikke hadde innsett dette før. ”Herregud for en idiot du er” sa jeg til meg selv. ”hvorfor har du ikke tenkt på dette selv? Det er jo så veldig  enkelt” fortsatte jeg. Så begynte å bli lei meg, fortsatte tankerekken: ”Tenk på all smerte du har påført deg selv alle disse årene med ¨jobbe mot følelsene dine”. ”Dette burde du jo forstått for lenge siden”. Så klarte jeg å stoppe opp: ”Hva i alle dager holder jeg egentlig på med nå?” Jeg var plutselig blitt bevisst mine tankerekker. Jeg forsto endelig at den indrekritikeren i meg er så indoktrinert i det å være meg at jeg ikke engang tenker over det. Det går på autopilot.

Så oppdaget jeg endelig hvordan man bør forstå seg på følelser. Forsto at det ikke er nok å kjenne på selve følelsen, det er hvordan man reagerer på følelsen som er essensielt for hvordan man føler seg. Jeg gjenkjente at det var tristhet jeg følte på. I stedet for å kalle meg selv en idiot,  så tenkte jeg at det var faktisk helt greit at jeg var trist, det var mange årsaker til at jeg var trist. Jeg følte meg trist for at jeg ikke hadde forstått dette før. Jeg ble trist fordi jeg tenkte på situasjoner hvor jeg kunne håndtert følelsene mine bedre og unngått smerte om jeg hadde visst dette tidligere. Det er ikke rart jeg var trist. Det var faktisk ganske naturlig å være trist i en sånn situasjon klarte jeg å tenke, i stedet for å dømme meg selv.

Så gikk det opp for meg at jeg hadde klart å anerkjenne og akseptere følelsen min, så ble jeg litt glad, jeg ble faktisk veldig stolt av meg selv. Stolt for jeg klarte å oppdage hvordan min indre kritikker fungerer, og stolt av at jeg kunne klare å stoppe den. Og ved å akseptere og anerkjenne følelsen jeg fikk hadde jeg nå plutselig klart og transformere den negative følelsen til noe positivt. Jeg var helt sjokkert. Jeg hadde klart å forstå følelsene mine, og ved å forstå dem, gikk jeg fra å føle meg som en idiot til å føle glede og stolthet! Det føltes veldig bra, jeg smilte for meg selv, og smilte til verden på veien hjem, og kjente på denne herlig mestringsfølelsen. For første gang i mitt liv forsto jeg er ikke for følsom. Det er ikke for mye følelser viss man har redskapene for å  takle dem. Så følte jeg på en veldig takknemlighet, en stor takknemlighet for at mine mange følelser også gjorde at jeg kunne få føle på denne intense gleden.

Dette høres kanskje veldig lett ut. Men jeg har etter hvert funnet ut at det var mye lettere i teorien, enn det var i praksis. Jeg synes fortsatt dette med følelser er utfordrende, og det krever mye jobb. Den indre kritikker har regjert i hodet mitt i mange, mange år, og mine negative responser til meg selv kommer mer eller mindre automatisk. Men jeg er endelig blitt det bevisst. Ikke bare bevisst på at jeg tenker negativt om meg selv, for det viste jeg jo egentlig fra før av, men jeg var blitt bevisst på at disse holdningen til meg selv må endres om jeg skal få det bedre. Og når man er bevisst kan man jobbe for å bli bedre. Jeg har innsett at jeg er faktisk en nybegynner på det med å forstå mine egne følelser, så jeg trenger ikke forvente meg at jeg klarer å endre det over natten. Dette er noe jeg må jobbe med hver eneste dag, men det blir også litt lettere for hver dag. De negative følelsene kommer like ofte som før, men det er mye lettere å takle dem når jeg gir meg selv det jeg trenger.

Kanskje er dette jeg nylig har lært om følelser en ting mennesker vanligvis går rundt å vet, men jeg viste det ikke, det var faktisk helt revolusjonerende nyheter for meg. Jo mer bevisst jeg er blitt på mine egne destruktive håndteringsmetoder, jo mer har jeg lagt merke til at det også er mange andre som har det slik. Jeg tror ikke jeg er den eneste som sliter med å  takle negative følelser. Og jeg syns det er veldig synd, for det er så veldig ubehagelig å gå rundt å ha det sånn. Det er klart det er bra vi har evnen til å ta oss sammen, det er bra vi har evnen til å kontrollere være følelser slik at vi ikke alle løper rundt å handler på hver minste lille følelse, ellers ville ikke verden fungert. Men det er en ting hvordan vi handler utad, det er en helt annen ting er hvordan vi handler innover. Hvordan vi handler innover, hvordan vi snakker til oss selv, hvordan vi anerkjenner og aksepterer de følelsene vi har er noe helt annet. Og her kan mange bli flinkere, og jeg tror mange vil få det bedre med seg selv om man klarer det.

Hvor mange ganger har du ikke hørt deg selv, eller andre si om seg selv, at de overdriver, at de burde ta seg sammen. At de burde ikke bry seg, si at de har ingen god grunn til å reagere slik som de gjør. Kanskje det er riktig, men hva så? Følelser er ikke logiske, men hvordan vi forstår dem kan være logisk. Du følte det du følte, du reagerte på det du reagerte på. Du kan ikke kontrollere dette, og det blir sjelden bedre av å kjefte på seg selv. Du skal ikke alltid handle på følelsene dine, men du kan anerkjenne og akseptere dem i din indre stemme. Bli heller litt fasinert og nysgjerrig på hvordan du reagere, og forsøk å ha en vennlig indre dialog med deg selv. ”Ble jeg fornærmet av dette her? Ja det gjorde jeg faktisk, det var rart. Når jeg tenker meg litt mer om så var det fordi jeg følte meg dum når jeg ble fornærmet, og jeg liker ikke å føle meg dum”. 

Kanskje hadde du ikke trengt å føle det slik rent objektivt, kanskje du ikke skal handle på det, men du kan akseptere og anerkjenne for deg selv at du følte deg dum, og at det ikke føles bra. Ble du redd for noe du objektivt sett ikke syns du burde være redd for? Hva så? Du ble redd. Kanskje er det sånn at du blir redd i situasjoner andre ikke blir det. Andre mennesker har også ting de er redde for. Det du ikke trenger er å si til deg selv at du burde skjerpe deg,  at du burde ta deg kraftig sammen. Det du trenger å si til deg selv er heller: ”ok, selv om jeg ikke syns jeg burde være det, så er jeg er faktisk redd nå. Men det skal nok gå bra, jeg skal gjøre så godt jeg kan. Kanskje viss jeg er så redd som jeg føler meg nå trenger jeg hjelp, det er det følelsene mine forteller meg”.

Negative følelser har vi alle, det kan vi faktisk ikke endre på. Endelig har jeg innsett at det nytter ikke at jeg kjefte på dem, de forsvinner ikke av den grunn. Ingen føler seg bedre av å bli kjeftet på. Spesielt ikke om man blir kjeftet på fordi man er lei seg, føler seg mislykket eller føler seg trist. Så var det kanskje litt dumt at jeg ikke fant dette før nå. Men så velger jeg å tolke det som at egentlig kunne det vært mye verre, for eksempel kunne jeg aldri ha funnet det ut, eller jeg kunne gått mange år før jeg fant det ut, og jeg kunne fortsatt strevd og slitt med mine ”dumme” følelser. Videre tenker jeg at kanskje det var på grunn av min selvkritiske holdning til meg selv at jeg fant det ut? Mest sannsynlig ville jeg aldri hatt det sterke behovet for å få det bedre med meg selv om jeg ikke var så kritisk til meg selv. Fasiten får jeg aldri, men jeg velger den positive tolkningen, den får meg nemlig til å føle meg bedre med meg selv, og det synes jeg endelig selv at jeg fortjener.