Fascinerende fornektet alvorsbilde
Bildet mangler stadig færre brikker. Jeg ser hva det skal være. Hva det viser. Rister på hodet. Og tenker at dette er jo alvor.
Du sitter der og svarer på spørsmål. Du sitter der og forteller. Damen i den andre stolen følger opp med nye spørsmål. For å avklare, få nærmere innblikk og bedre forståelse. Fram og tilbake går ordballen. Dialogen. Fra den ene til den andre. Som en ball som kastes. Eller en ertepose. Sånn som på barneskolen. Nå er det din tur til å snakke. Ikke lov å snakke i munnen på hverandre. Husk nå for all del det.
Jeg lurer litt på hvem du er her jeg sitter og lytter til dere to, som en flue på veggen. Jeg er ingen flue, jeg er større enn som så, men dere kan likevel ikke se meg her jeg står på utsiden av dere og betrakter dere og lytter. Du ser kjent ut. Stemmen din lyder kjent. Navnet ditt er veldig kjent. Jeg hører hva du sier. Svar og opplysninger kommer ut som puslespillbrikker på løpende bånd. Damen i den andre stolen har som oppgave å legge puslespillet for å få fram helhetsbildet. Jeg klarer ikke la henne få gjøre det alene. Jeg er god på puslespill, og jeg vil hjelpe. Så jeg kopierer puslespillbrikkene fortløpende, og begynner å pusle selv også. To hjerner er jo bedre enn én, er det ikke?
Ettersom minuttene går begynner bildet som brikkene skal danne å bli synlig. Brikke etter brikke finner sin plass. Linjene kommer tydeligere fram. Rammebetingelsene er blitt bekreftet og rammer inn hele bildet og gir en klar indikasjon på størrelsen på det hele. Dette puslespillet er skremmende stort. Hvordan er det plass til et så stort puslespill oppi hodet ditt der du sitter? Og når du lever der ute? Det hodet ditt er jo ikke så veldig stort…
Bildet mangler stadig færre brikker. Jeg ser hva det skal være. Hva det viser. Rister på hodet. Og tenker at dette er jo alvor. Skikkelig alvor. Det virker ikke som om du skjønner det selv der du sitter. Det virker som om du bare forteller om livet ditt slik det har vært og er, og at sånn er det jo bare. Det er jo helt naturlig, helt vanlig. Det virker nesten som om du tror det selv i alle fall. Jeg ser ned på bildet igjen. Det er ikke tvil om hva det viser lenger. Det er helt åpenbart. Umulig for meg å overse der jeg sitter. Damen i den andre stolen har tydeligvis kommet like langt i puslingen som meg, og ser det samme som meg. I alle fall om jeg forstår reaksjonene og responsen hennes verbalt rett. Både jeg og hun ser at dette er alvor. Dette er ikke en liten bagatell. Og måten du forteller om det på fascinerer og sjokkerer meg på samme tid.
Er det sånn at du ganske enkelt har blitt vant til å ha det sånn fordi det har vært sånn så lenge, og du har bare måttet akseptere det for å overleve og leve? At du har blitt så god på å kompensere og finne tryggingstiltak at det skjer helt automatisk? Og ettersom tiden har gått forstår du ikke lenger at det ikke er normalt og at du kan få det så inderlig mye bedre? At du faktisk fortjener å ha det bedre, fortjener å ikke være så redd hele tida. Jeg sitter her og undrer meg. Undrer meg over at du ikke ser det samme bildet som damen i stolen og jeg ser. At du ikke har sett det for lenge siden du som lever midt oppi det 24 timer i døgnet alle årets våkne timer. Jeg forstår ikke at det er mulig å overse. Jeg lurer på om du er direkte treg i hodet, eller om du fornekter det hele på en nærmest totalitær måte. Innsiden din må ingen på utsiden se, og derfor kan ikke du se din egen innside heller. Er det sånn du tenker og føler? Eller tenker du ikke over det i det hele tatt? Er det bare blitt en del av ryggmargsrefleksen din å overse, overhøre og ignorere alle signalene fra kroppen til hjernen din på dette området? Jeg skjønner det ikke…
Det blir stille i rommet. Helt stille. Jeg ser fra den ene til den andre og så tilbake igjen. Brått kjenner jeg deg igjen. Jeg vet hvem du er. Hva du heter. Vi har jo samme navn. Vi heter Nina begge to. Og du er meg og jeg er deg. Men hva gjør jeg her borte, og du der i stolen? Og hvorfor ser vi ikke det samme bildet når vi egentlig deler både øyne og hjerne? Hvis bildet viser det jeg nå har sett, så er dette alvor, og har vært det i mange, mange år allerede. Hvis bildet viser det jeg nå har sett så har du et problem, du er syk, og du har vært det lenge. Ikke bare litt syk. Men veldig syk. Og om du har et problem, er veldig syk, og dette er alvor, så betyr jo det at det gjelder meg også…?
…Hold no kjeften…Ikke lov…Ikke lov…steng de forbudte tankebanene…
FARE…FARE!!!