Etter sammenbruddet

Av Lene Krogh

Tykke ankler! Skikkelig TYKKE ankler!!! Eller … er det ankler? Eller er det leggene som er for tykke? Knærne går helt ned i skoene hvor de buler ut. Tykke fettvalker henger over foten. Valkede ankler! Ja, det må det være! Hmmm … har aldri sett en valkete ankel før. Overlegen ser på meg med en bekymret mine. Jeg skjønner hun har stilt meg et spørsmål, men jeg er fortsatt veldig groggy. Jeg forsøker å konsentrere meg. «Har du noen gang hatt unormalt store humørsvingninger?» Stemmen kommer langt borte fra, men jeg vet av erfaring at selv om jeg synes ansiktet hennes er langt vekk, må hun være nær meg. Stemmen virker å komme langt bortefra.

Stolen er plassert nært inntil senga. Hun er ikke alene. Hvem er de andre? Hmmm … stolen ja, den fylles av hele henne. Ironisk ikke sant? En lege som skulle ha god nok kunnskap om faremomentene selv er ekstremt overvektig og sikkert sliter med både høyt kolesterol og diabetes. Grå briller har falt ned på nesen og hun myser på meg over sengekanten. Små-tettsittende øyne gransker meg inngående- er de blå eller grå? Jeg kan ikke bestemme meg. Om man myser kan hun minne om en feit gris. Kan hun ikke rette opp brillene? Sette dem på plass slik at de ikke henger langt ned på nesen?
   Overlege? Nei, hun er hjertespesialist. Det er det hun er. Enda verre! Hun burde da virkelig vite bedre enn å være så overvektig. Hvorfor er det forresten en hjertespesialist som prater med meg?

«Kan jeg gå og røyke?» Suget! Det store suget etter å trekke røyken dypt ned i lungene og kjenne den behagelige roen bre seg i kroppen. Jeg trenger virkelig noe å roe nervene på, for nå kommer angsten snikende. Jeg ser ned på den hvitkledde sengen jeg ligger i og får øye på alle ledningene som er festet til kroppen. Jeg er inntullet i ledninger som er festet til hjertet, brystkassa, lysken, anklene … you name it! Høyt der oppe bak meg henger en maskin med en monitor som sier «bip-bip» Jeg skjønner såpass at den er forbundet med ledningene. «bip-bip» Hva er det jeg har på meg? Bleier? Det kan ikke være mulig! Hva skjedde egentlig i går? Hvor er jeg og hvorfor er jeg det? Fettvalken ser på meg- grundigere denne gangen. Tror hun nettopp stilte meg et spørsmål.

Jeg hadde et sammenbrudd. Et skikkelig sammenbrudd! Minnene om gårsdagen kommer snikende, men det er få av dem og jeg er enda forvirret over bleia. Hva skjedde egentlig i går? Jeg husker at jeg var opprørt. Jeg husker at jeg drakk masse vin, og jeg husker at jeg hev innpå brett på brett med Tolvon. Ironisk! Jeg var tidligere diagnostisert med alvorlig depresjon, tilbakevendende i så måte. Men skal ikke antidepressiva forhindre selvmordsforsøk?
   «Svinger du mer enn vanlig? Har dette hendt før?» fettvalken snakker til meg med vennlig stemme, virker som hun har god tid. Jeg forsøker å huske gårsdagen men alt er blurry. Faen, det er vanskelig å huske. «Nei, sier jeg. Aldri skjedd før.» I det samme jeg sier det vet jeg at jeg lyver.

Kjente ansikter langt der borte i korridoren. Er det søsknene mine? Alle? Det er så vidt jeg kan skimte dem. Hvor lange er egentlig korridorene på helsesenteret? Broren min vinker. Er det takk og farvel nå? Skal jeg dø? Nå er jeg virkelig fucked. Vi klarer aldri å nå sykehuset i tide. Jeg kjenner frykten bre seg, men er for dopet til å registrere det. Jeg skjelver, er så trøtt og vil bare sove. Tyskeren løper ved siden av tralla. Løper hele veien til den ventende ambulansen. Han prater til meg. Prater og prater. Han prater godt norsk til å være tysk. Jeg kan ikke tysk. Alt jeg kan si er «ich heize Lene und ich bin 13 jahre alt» Ja, det og «das is gryn». Men det er jo ikke så rart heller. Jeg tok jo tysk på ungdomsskolen ene og alene fordi Arne gjorde det. Han var høy og mørk og gikk i klassen over meg. Tysk var det eneste som kunne bringe oss sammen.

Jeg ligger i ambulansen, faller inn og ut av bevissthet. Hvor mange tuneller er det egentlig mellom Kjøllefjord og Mehamn? Tyskeren holder meg i hånda og prater til meg med mild og vennlig stemme. «Jeg skal være med deg hele veien» forsikrer han meg. Vennlige øyne, det har han, selv om brynene er tette og liksom faller over øynene. Jeg har hatt ham som fastlege noen måneder nå og han er den første som noen gang har tatt meg seriøst. Jeg er glad han er med i ambulansen. Flyturen til Hammerfest husker jeg lite av. Jeg husker at jeg gang på gang spurte om det var et toalett på flyet, var skikkelig tissetrengt, men kunne jo ikke klare turen fra tralla til doen uansett. I tillegg var jeg stripset fast og kunne verken røre armer eller bein. Nå er det langt utpå formiddagen og jeg trenger virkelig en røyk. Ledningene er borte, men klistremerkene dekker fortsatt kroppen.

1800 mg Tolvon. Det er det det står i epikrisen . 1800 mg … hmmm hvor mange tabletter blir det? Prøver å tenke … hvor mange milligram var det jeg stod på? 30? Da blir det 60 tabletter! Ja kan stemme det – hev jo inn på brett på brett. Skyldte det ned med rødvin. Pumpinga henger over meg som et mørkt og dystert minne. Det jævligste jeg har vært med på. Dreit jeg på meg? Alt kom ut alle veier. Jeg husker bare jeg hang over ei bøtte- eller var det ei bøtte? Jeg grein og spydde- grein og spydde. Alt kom ut bakfra, da grein jeg enda mere. Ikke tenk på det sa pleieren. Ikke tenk på det- hva ellers skal man tenke på da? Tyskeren var innom med en bekymret mine flere ganger. Bekymret, for dette gikk jo bare ikke bra. Uansett hvor mye jeg kasta opp forandret det ikke situasjonen. Jeg ble fortalt i ettertid at han gikk ut til familien min med et alvor dratt over ansiktet: «Det er ikke sikkert dette går bra, forbered dere på det verste». Og bra gikk det jo ikke. Ikke for meg i alle fall. Pleieren var veldig hyggelig. Omsorgsfull, ja det var det hun var. «Ta det med ro Lene, nå vasker vi deg og så får du dra til sykehuset». Klærne mine var oppklippede og uansett ødelagte. Tightsen og trusa hadde et mørkt preg og var bare å hive. Bleier! Ja det var derfor det var bleier- hadde jo ingenting annet å ha på meg.

Røyk, endelig!!! Jeg stablet meg gjennom korridoren. Fram, fram mot døra som pekte ut mot verandaen og askebegeret. Veien virka lang og på hver side av korridoren satt det mennesker, overalt satt de. Hvorfor var det så mange mennesker på hjerteavdelinga? Monitoren slo i brystkassa ved hvert et skritt jeg tok. Dunk, dunk. Jeg rettet på den og ledningene som var festa til den. Håret var bare en ball- ingen hadde pakket ned hårbørste til meg og klærne som var pakket ned i en liten sort bag var alle for små. Bleie og sykehusklær – var det sånn jeg skulle reise hjem? Mascaraen var fint gnidd nedover kinnene, sikkert etter all gråtinga mi. Var det ingen som hadde en hårbørste? Jeg hastet gjennom korridoren alt jeg maktet. Ut, jeg må ut! Nærmet meg døra nå- håper ingen biter seg merke i meg. «Lene! er det ikke du?» faen!!! Hvorfor må det være sånn at uansett hvor du er i verden er det Kjøllefjordinger der? «hva gjør du her?» et kjapt blikk målte meg opp og ned i noe som føltes som en evighet. Faen, så sikkert helt forferdelig ut. Svarte ikke, bare så på han og hastet videre. Det gikk veldig sakte å haste mot døra. Pulsen slo og jeg kunne kjenne hjertet banke. Røyk!

Lene Krogh er utdannet sosionom fra Høgskolen i Finnmark. Oppsagt fra jobben på grunn av sykdom, og er ellers en livsnyter og prøver å gjøre det beste ut av dagene mine til tross for en litt skrantende psykisk helse. Skriver for tiden en bok kalt «Trampolene», som handler om det å leve med bipolar lidelse og komplex PTSD.