Etter innleggelsen

Etter innleggelsen ble jeg sittende igjen med vonde minner. Men også noen gode. Jeg husker de gode dagene da vi ikke tok ting seriøst. Da vi spilte kort eller bordtennis eller bare pratet om løst og fast.

Jeg husker de kjedelige dagene hvor jeg ikke gjorde stor annet enn å sitte på rommet. De dagene jeg ventet lenge på att pappa skulle komme å hente meg slik att jeg kunne dra på permisjon. Og timene føltes ut som dager og år.

Men jeg husker og de vonde dagene. Dagene hvor jeg hadde det vondt, hvor vrangforestillingene ble så voldsomme att jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg selv. Da jeg gråt og ikke fikk sove. Eller forsøkte å stikke av. Da jeg forsøkte å ta mitt eget liv, eller endte opp med å skade meg selv. De dagene jeg ble tvangsmedisinert, hvor jeg ble hold fast og satt sprøyte på.

Eller de dagene andre hadde det vondt, hvor deres sykdom ødela dagen. De vonde skrikene eller den hjerteskjærende gråten. Enten fra hun med spiseforstyrrelsen som gråt ved middagsbordet, eller hun med psykosen som skrek av redsel. Den ene dagen vi fikk vite att en medpasient tok sitt eget liv, eller den dagen en annen ble hentet av sykebilen. Eller den dagen alarmen gikk og det var ”oppstått en situasjon” og pappa fortalte om politibilen som sto utenfor.

Livet på psykiatrisk er ikke enkelt. I hvert fall ikke for oss som må være her hele tiden. De ansatte kan bare dra hjem etter skiftet og gå å legge seg, hilse på samboeren eller familien. De kan være glad for det de har hjemme. Men for oss som har sykehuset som det midlertidige ”hjemme” er det ikke like enkelt. Vi kan ikke gå hjem å legge oss. Vi må ligge å høre på skrikene og jeg forestiller meg hva som skjer når jeg hører skrikene. Og fantasien kan være farlig. Vi må ligge å få vondt inni oss, fordi noen har det vanskelig.

Det må være vanskelig å ha en jobb i psykiatrien, men jeg tror det er vanskeligere å være innlagt, for da kan du ikke dra hjem etter på. Du får aldri pause. Det er synd på den stakkars pasienten som har det vanskelig, men det påvirker oss andre også. Men det er kanskje ikke så mye å gjøre med det.