Endring
Dikt fra en pårørende.
Nesten fra den ene dagen til den andre
Om det ikke var det
opplevdes det sånn
Vi måtte gå inn et annet sted.
Sitte på et kaldt og upersonlig rom.
Det var vondt.
Med et personal på en stol utenfor.
En av de ansatte sa til oss:
“Jeg ville ikke at noen skulle visst at jeg var her.”
Vi var sjokkerte over en slik uttalelse
En som jobbet med psykisk syke.
Hvordan er det mulig?
Vi fikk ikke komme inn i avdelingen.
Noen kunne gjenkjennes.
Noen vi hadde sett i flere måneder.
Som vi hadde snakket med
Det var nesten bare vi som var der.
Som pårørende
Ville det vært sånn på en annen avdeling?
For kreft
eller annen type somatisk sykdom?
Psykiatrien har en lang vei å gå
Ikke minst av de
ansatte selv.
Hvor er åpenheten
Likeverd for alle?
Og oss
Som pårørende
Skal vi skamme oss?