En syrisk families psykiske historie
Walid al-Kubaisi: Jeg kjente en familie fra Syria som kom til Tyskland i begynnelsen av borgerkrigen i Syria. Hele familien lider av psykiske problemer.
Faren var aktivist og deltok på demonstrasjoner mot regimet da sikkerhetsstyrker skjøt hans bror og hans nabo. Han fortalte at scenen der broren ble skutt i hodet og blødde fra hode og munn vil han aldri glemme. Fremdeles, etter flere år, blir han forfulgt av marerittet der broren ser på ham mens han dør.
De flyttet til deres landsby da byen Aleppo var umulig å leve i pga bombing og krig. I landsbyen bodde hans familie og slektninger. Men krigen utvidet seg, og de ble rammet av regimets bombing.
Hans unge datter dro til mormor og ville leke med naboen deres i gata i den fredelige landsbyen. Plutselig ble byen bombet. De gikk ut for å lete etter datteren i ruinene. Bombene har truffet morens hjem. Hennes mor og to av konas brødre ble drept. Datteren mistet talens bruk av skrekk for lyd av bombeeksplosjoner.
De bestemte å flykte til utlandet. De tenkte på Tyrkia. På veien reiste de gjennom en by kontrollert av ISIL. Akkurat da samlet ISIL-folk landsbyens innbyggere på torvet for å være tilskuere til henrettelse av kriminelle. De ble halshogd. Den eldste datter så hoder som hogges fra kroppen. Hun lider etter dette av sterk angst.
I Tyrkia opplevde de vanskelige tider. De ble ikke akseptert av flyktningeleire, for ikke alle blir privilegert med å tas inn.
Alt de klarte å samle etter salg av eiendom og gullsmykker ble brukt til å finansiere reisen over Middelhavet.
Under reisen med en båt stappfull av mennesker så de en annen båt som kantret og sank. De to døtrene klamret seg til farens og morens kropp. Til og med da de kom i land i Hellas ble det en vane å sove mens de holdt far og mor i hendene.
I Tyskland ble alle henvist til psykiatrisk undersøkelse. Faren sier til meg: «Om natten ser jeg min brors blodige munn når jeg sover, og vekkes av min unge datters skrik mens hun våkner av et mareritt og hun har enda ikke klart å komme over opplevelsen.»
Hans eldste datter sitter apatisk i klasserommet. Legen karakteriserte hennes tilfelle som autisme. Sjokket av å se hoder som hogges fra kroppen var mer enn hun kunne tåle.
Hele familien lider av psykiske problemer. Da jeg snakket med ham for noen måneder siden, sa han til meg: «Det er en trøst at det ikke bare er meg og min familie som er blitt syke. Alle flyktninger trenger psykiatrisk behandling.» Jeg kommenterte: «Vel, må Europa lage så mange psykiatriske avdelinger som de må bygge boliger for flyktninger! For en vanskelig oppgave for Europa!»
Siste gang han ringte meg, klaget over at han føler han er berøvet sin oppgave som far. Og han forklarte at hans eldste datter får behandling og oppmerksomhet fra kommunen. De aktiviserte henne med reiser, svømmekurs, badminton. Og hun er blitt tenåring og går og kommer i full frihet. Han, som far, prøvde å hindre henne å omgås hvem som helst. Hun viste ulydighet og oppsetsighet. Da han banket i bordet og sa «Du må få lov av meg!», protesterte hun. Hun klaget til barnevern, og de støttet henne.
«Jeg følte meg berøvet min autoritet som far. Jeg føler jeg har ikke myndighet over min familie lenger. Jeg er redd at dette samfunnet som gav oss beskyttelse fra Assads regime, vil berøve oss vår identitet og tradisjon. Hvem som oppdra mine barn? Jeg eller det tyske samfunnet? Min venn Kamal opplevde det samme. Han tok livet av seg ved å kaste seg foran toget.»
Walid al-Kubaisi er norsk-irakisk forfatter, samfunnsdebattant, sivilingeniør og politisk flyktning.