Èn størrelse passer alle!

Av Sandra Gundersen

Jeg har lenge lurt på hvorfor så mange behandlere i psykiatrien har de samme vrangforestillingene om pasienter med Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse (eupf). Jeg lurte på om det stod i læreboka på legestudiet, eller om det kunne være at de negative holdningene smittet like raskt som Ebola. Dette var frem til jeg skulle på ekspertrådmøte ved Nasjonal Kompetansetjeneste for Personlighetspsykiatri. Vi skulle forberede oss ved å lese oss opp på diverse, blant annet behandlingsforløpet for personlighetsforstyrrelser. Der stod det følgende om eupf:

«Er innleggelse nødvendig i en krisesituasjon, bør innleggelsen være frivillig og varigheten av oppholdet begrenses til kun å omfatte den akutte selvmordskrisen. Ved kronisk/alvorlig selvskading og/eller suicidalitet bør pasienten ikke legges inn på døgnavdeling. Dette fordi det grunnleggende prinsipp i behandlingen er at pasienten har ansvar for sine handlinger, selv om de er svært destruktive. Dette forutsetter at pasienten har behandler som har ansvar for å opprettholde behandlingsavtalen som inngås. Ved svært alvorlig selvskading hvor atferden domineres av dette problemet over lang tid, kan man vurdere henvisning til basal eksponeringsterapi.»

Der har vi svaret. Det er så mange ting jeg reagerer på i denne teksten at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Jeg fokuserer mye på innleggelser når jeg skriver om dette temaet, men det er ikke fordi jeg mener vi skal være innlagt hele tiden. Jeg snakker om det fordi det er et problem at mange med denne diagnosen blir nektet innleggelser selv om de har behov for hjelp. Før i tiden ble mennesker med denne problematikken stuet inn på psykiatrisk avdeling i mange mange år, noe som selvsagt ikke er bra for noen, men det finnes da vitterlig en mellomting mellom 9 år og 2 døgn.

Så kommer vi til dette med krisesituasjon. Alle mennesker opplever en eller flere kriser i livet som kan gå hardt ut over psyken. Det kan være samlivsbrudd, dødsfall eller andre ting som skjer i livet. Jeg har vært innlagt med mennesker med alle typer sorger som har gjort at de trenger å ha et trygt sted med noen rundt seg hele døgnet, også kjærlighetssorg. De fleste av dem får god hjelp og støtte til de føler seg bedre, men har du eupf på papiret, så får du ikke den samme hjelpen. Det kan virke som at man ikke har «lov» til å reagere på hendelser fordi det bare er en del av sykdommen, selv om noen andre som opplevde den samme hendelsen kanskje reagerer på samme måte. Kriser varer som regel ikke bare i et par døgn, heller ikke for oss. Kanskje spesielt ikke for oss.

Det står at hvis pasienten er kronisk suicidal, så skal pasienten «ikke» legges inn på døgnavdeling. Legg merke til streken under ordet «ikke». Er en helt vanlig person suicidal, så er det en selvfølge at de skal få hjelp. Er du derimot suicidal over en lengre periode, der det ofte er akutt fare for selvmord, så er det ikke lengre en selvfølge. Da skal man ta ansvar for sine egne handlinger, uansett om en er i stand til det eller ikke. Misforstå meg rett, vi må alle ta ansvar for våre egne handlinger, det er ikke det, men når det står skrevet i retningslinjene for behandling av akkurat eupf, så høres det ut som at det er kun vi som skal ta ansvar. At det ikke gjelder alle mennesker. Å være kronisk suicidal er en farlig dødslek, og mennesker med denne diagnosen har en forhøyet fare for selvmord. Allikevel får man ikke den samme hjelpen som «vanlige» suicidale.

Noe annet jeg reagerer på er: «Ved svært alvorlig selvskading hvor atferden domineres av dette problemet over lang tid, kan man vurdere henvisning til basal eksponeringsterapi.» BET virker som et veldig bra tilbud for de som har prøvd det meste uten hell, men er det virkelig nødvendig å la det gå så langt at man ender opp der? Er det ikke bedre å hjelpe folk som sliter med selvskading tidlig i forløpet, enn å vente til at selvskadingen er blitt alvorlig og langvarig? Og hvor lenge er langvarig? Hvor alvorlig må det bli? Er det en grense på hvor mange sting man må sy eller hvor mange innvoller man har ødelagt? Eller antall sykehusinnleggelser?

Problemet med disse retningslinjene er at en stor menneskegruppe blir most sammen inn i en altfor liten bås. Det er ikke rom for å være et enkeltindivid. Retningslinjene passer sikkert godt for enkelte med denne diagnosen, men så er vi mange andre som overhodet ikke passer inn der. Det er skrevet for at dette skal følges over hele landet, men det ødelegger mer enn det hjelper. Vi er ikke en homogen gruppe mennesker, vi er like forskjellige vi, som alle andre. Det er synd at de ikke ser det, for sykdomsperioden kan bli unødvendig lang om man ikke får ordentlig hjelp. Det eneste positive som står i heftet vi fikk utdelt, er at vi skal ha en stabil behandler med kunnskap om lidelsen, gjerne supplert med gruppeterapi, over en lengre periode (minst ett år). Vi trenger en god poliklinisk behandling også, i tillegg til innleggelser når det er nødvendig.