En speidergutts historie
Torgeir Micaelsen: Da jeg var 15-16 år ble jeg speiderleder for første gang. Og hver torsdag kveld klokka seks hadde speidertroppen møter på Frelsesarmeen i Krokstadelva i Nedre Eiker.
Der var det alle typer folk. Men jeg husker spesielt én gutt. Han var sikkert rundt 10 år. Jeg husker at vi skjønte at han ikke hadde det helt greit hjemme. At vi så at han ikke hadde foreldre som var med på noe. Og at han kanskje strevde litt på flere fronter – i skolen, med å spise sunn mat, og i det å fungere sosialt med andre unger.
I ettertid så har jeg tenkt en god del på at foruten skolen – så var nok torsdagskvelden på speidern en av få arenaer hvor han hadde aktivitet og voksenkontakt – med oss litt eldre ungdommene og de voksenpersonene som fulgte opp vår tropp. Og så tenker jeg at han speidergutten egentlig bare er en av mange eksempler på hvor ulikt utgangspunkt unger i Norge har. Hvor store sosiale ulikheter vi har i Norge. Og hvor viktig det er å lykkes med forebygging og tidlig innsats overfor disse ungene.
Vi vet at utviklingen de første leveårene og tidlig etablering av helsevaner, legger mye av grunnlaget for en persons helse senere i livet. Vi hører det fra alle barnehagelærerne; «vi kan ofte peke dem ut allerede i barnehagen». De som vil ha det litt tøffere, som allerede fra starten vil måtte bære en tyngre bør enn mange av oss andre. De som vil ende opp i statistikkene. For frafall i skolen. For rusavhengighet. For uførhet. Og det verste er; det gjentas ofte på nytt i neste generasjon. Den samme vonde sirkelen.
«En god barndom varer hele livet,» er det noen som sier. Men det gjør jammen en dårlig en og. Hva kan vi lære av gutten fra speidern? At det viktigste forebyggende arbeidet er det vi gjør før folk blir syke. Og som først og fremst skjer utenfor sykehus og legekontorer – i det samfunnet vi alle er en del av. I familien, i barnehagen, på skolen, på arbeidsplassen, i nærmiljøet der vi bor. Der vi lever våre liv.
Dette mener jeg også må ligge til grunn når helseministeren i løpet av våren skal legge fram en ny Primærhelsemelding. Jeg har store forventninger til den. Og seks viktige innspill:
1. Det neste store helseløftet i Norge må være en tverrfaglig opptrappingsplan for forebygging og tidlig innsats for psykisk helse – særlig rettet mot barn og unge.
2. Det må tilføres øremerkede midler til helsestasjoner og skolehelsetjeneste i alle kommuner – fordi vi har lært av egne erfaringer at penger til dette, som ikke øremerkes blir borte på veien når de overføres til kommunene.
3. Det må etableres lavterskel hjelpetilbud til barn og familier i alle kommuner – for å nå dem der de bor. Mange kommuner har i dag versjoner av Familiens Hus eller Familiehjelpa. Det vil vi ha mer av! Tilbudet må være lett tilgjengelig, det må være tydelig hvor man skal ta kontakt, og man må ikke bli sendt ut eller videre uten at man er rettledet og ivaretatt på en god måte. Hjelpen må ta utgangspunkt i den enkeltes behov, på tvers av sektorer, fagmiljøer og forvaltningsnivåer, og vi må se hele livsløpet, generasjonsperspektivet, og familien med dens nettverk og ressurser under ett.
4. Det må ansette flere faste psykologer i kommunene, for å sikre tilbudet over hele landet. Psykologene må blant annet jobbe forebyggende, tverrfaglig, individ- og grupperettet, og med tidlig intervensjon for barn, unge og voksne med psykiske vansker.
5. Det må settes av midler til forebyggende tiltak for barn og ungdom som lever med psykisk syke foreldre.
6. Og vi må gjennomgå organiseringen og finansieringen av fastlegeordningen, med sikte på endringer som kan understøtte fastlegenes deltakelse i forebygging og folkehelse både i nærmiljøet og overfor den enkelte pasient.
Jeg har sett helt nye tall som viser at så mange som 30-50 prosent av befolkningen opplever en psykisk lidelse i løpet av livet. De strever i så stor grad at det går utover hvordan de fungerer i hverdagen. Forskning viser at 260 000 barn har foresatte med så store problemer at det går utover omsorgen. Og 70 000 barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling.
Tallene forteller mye om hvor viktig det er at vi lykkes med arbeidet for psykisk helse. Og om at forebygging og tidlig innsats ikke bare handler om gutten fra speidern. Men om oss alle.
Helsepolitisk talsmann for Arbeiderpartiet og nestleder i Stortingets Helse- og omsorgskomité. Bachelor i samfunnsfag, psykologi og statsvitenskap og har sin egen blogg.