En selv-diagnose

Anonym

Noen svært få ser meg. Men ellers, er jeg usynlig. Skal jeg navnsette min egen psykiske lidelse, så er min diagnose: usynlig, eller dysfunksjon og lidelse forårsaket av bevegelse mellom synlig og usynlig. Bortsett fra at jeg ikke lider lenger, jeg gjorde det, før. Nå er det greit at mange ikke ser meg, de velger jeg bare bort fra livet mitt. Eller, slipper dem i hvert fall ikke inn under huden på meg, jeg holder dem på god avstand, beholder masken på og lar de tro at det de ser er meg. Det kunne jeg ikke når livet mitt startet. Men jeg er voksen nå, og jeg kan se og forstå hvordan alt henger sammen, og hvorfor jeg har lidd så mye i mitt liv. Og jeg er synlig hele tiden for den som teller mest; meg selv.

For kvinnen som fødte meg ut av sin kropp, var jeg, opplevde jeg, å være en klump med kjøtt som ble foret, kledd, og holdt varm. Hun så kroppen min, men hun så aldri meg, jeg som bor i denne kroppen. Hvordan kunne hun ellers si så mye stygt til meg, om og om igjen. Ignorere meg, om og om igjen. Slå meg. Klype meg. Lugge meg, Spytte på meg. Ikke se når jeg hadde det vondt. Kjøttklumper har ikke følelser vel? Hvordan kunne hun ikke bry seg om hvor jeg var, hva jeg gjorde, hva jeg opplevde når hun ikke så kroppen min? Var det fordi jeg ikke eksisterte for henne når hun ikke kunne se meg? Eller var hun bare ond? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke hun var i stand til å se meg. Det var utenfor hennes evner. Jeg forstår det nå i dag, for jeg klarer å se henne, på en måte hun aldri vil bli i stand til å se meg.

For han som bidro med sæden for å skape min kropp, var jeg, opplevde jeg, å være usynlig. Jeg var en klump med kjøtt, som han kunne kile og kose med, når jeg kom på besøk. Han trodde kanskje ikke han gjorde meg vondt, men det gjorde han. For han så ikke meg. Jeg som var der inne i kroppen han koste med, jeg som lengtet etter å bli holdt på en annen måte, og trøstet, for min verden var så ensom og skremmende. Jeg som lengtet etter at han skulle få meg til å føle meg trygg, at han skulle ta meg vekk fra kvinnen som hadde født meg, for det var ikke noe godt å være der. Men han så meg ikke.

Hvordan kunne han? Det han gjorde. Det han ikke gjorde. Aldri viste han at han tenkte på hvordan jeg hadde det når han ikke så kroppen min. Pratet ikke med meg, spurte meg ikke om noe. Og en dag flyttet han bare, langt vekk, og jeg hverken så eller hørte noe fra han igjen, på mange, mange år. Jeg tror han var for opptatt av seg selv til å kunne se meg. Hadde nok med seg selv og sin egen ensomhet og frykt. Jeg har forstått litt om hans liv etter at jeg selv ble eldre. Jeg ser han, selv om jeg aldri ser, eller vil se kroppen hans igjen.

For naboene i den lille byen jeg vokste opp i, var jeg usynlig. Jeg opplevde det som om de så på meg, på samme måte som de så på kvinnen som hadde født meg. Med avstand, og avsky. Kvinnen jeg kom ut av, var en outsider, en raring, en som gikk og pratet høyt med seg selv, som kjeftet på naboer og vilt fremmede uten tilsynelatende gyldig grunn, en som skremte bort alle som prøvde å etablere kontakt, en einstøing. Jeg var hennes kjøtt og blod, og ingen snakket med meg om hvordan jeg hadde det hos den kvinnen. Når de banket på døren på grunn av husbråk, så var de bare interessert i at det skulle bli stille i leiligheten jeg bodde i. Ingen så meg. Jeg var usynlig.

På barneskolen var jeg usynlig. Klarte ikke å bli ordentlig venn med noen, jeg kunne ikke de sosiale kodene, de syntes nok jeg var rar. Og jeg visste at jeg var annerledes enn dem, men jeg visste ikke hvorfor, eller hvordan, så jeg holdt meg bare for meg selv. Lærerne mine så meg heller ikke, jeg gjorde da heller ikke noe vesen av meg, var klassen stille flittige mus, så hvorfor skulle de se meg?

For han som voldtok kroppen min, når jeg var 13 år, var jeg usynlig. Jeg var en klump med kjøtt, en fitte han ville ha, og som han tok, uten å ense at jeg skrek og gråt. Han holdt fast den kjempende kroppen min, og kvelte skrikene mine med hånden sin, mens han pløyde seg inn med makt og revnet den lille rest av uskyld jeg hadde igjen i meg. Og når han var ferdig, og jeg lå og gråt, med et underliv som verket av smerte, fortalte han meg at jeg var så deilig, at han hadde hatt det så godt. Usynliggjøringen var komplett. Jeg fantes ikke. Hva jeg ville betydde ingenting, hva jeg følte betydde ingenting. Jeg var bare en klump med kjøtt, som kunne skaltes og valtes med av andre kropper.

Likevel prøvde jeg desperat å bli sett. Om og om og om igjen. På den eneste dysfunksjonelle måten jeg hadde lært. Men ingen så meg. Jeg ga kroppen min til gutter jeg likte.  Det var en slags syk logikk i meg, at hvis de ville ha kroppen min, likte de meg. Men det var ikke sånn. Jeg skjønte det ikke, at det jeg gjorde, ikke ville gjøre at de ville bry seg om hva jeg tenkte og følte, at de ville like meg. Jeg trodde de likte meg, men de pratet ikke med meg, glemte meg i det øyeblikket de forlot sengen vi hadde delt. Likevel skjønte jeg det ikke. Jeg var blitt usynlig for meg selv også.

Bare kroppen min var virkelig. Når den ble sett, tatt på og verdsatt for det den kunne gjøre, da ble jeg sett, trodde jeg. Da kunne jeg glemme at jeg egentlig var usynlig. Og når jeg ble voldtatt igjen, av en mann som i hvert fall må ha vært over 50 år, og jeg var 15, så protesterte jeg ikke engang. Jeg bare lå der, som om jeg var død, og ventet på at han skulle bli ferdig. Med en kropp som føltes som om den ikke tilhørte meg, død og følelsesløs, like død som jeg følte meg innvendig av å være usynlig.

Noe skjedde da jeg flyttet, eller flyktet, hjemmefra som 16 åring. Jeg lukket døren til barndommen, og alt som hadde skjedd og kastet nøkkelen. Fortrengte det. Jeg begynte å bli litt mer synlig. Guttene jeg likte begynte å prate mer med meg, og jeg traff han som skulle bli far til mine barn. Han så meg. Faktisk var han så lite interessert i kroppen min, at jeg ble utålmodig, for selv om han så meg, trodde jeg at han ikke så meg om han ikke viste at han ville ha kroppen min. Jeg var tross alt, blitt usynlig for meg selv, og forsto ikke helt at han så meg, selv om jeg følte det. 

Jeg følte meg sett, og begynte gradvis å bli synlig for meg selv igjen. Og når jeg ble mor, ble jeg enda mer synlig. For barna mine betydde det ingen ting hvordan kroppen min så ut, eller hva jeg gjorde av fysiske ting. Jeg var moren deres, og det holdt at jeg elsket dem. Og den kjærligheten jeg viste dem, var meg, kom fra meg, den jeg var og er, uavhengig av min kropp. Jeg følte meg levende, ordentlig levende og virkelig for første gang i mitt liv. Men det varte ikke så lenge. Jeg måtte begynne å arbeide igjen når mitt andre barn var 10 måneder. Måtte stenge av de følelsene som gjorde at jeg følte meg levende, for å klare å gå fra barna, for å bruke kroppen min til å skaffe penger. Måtte bli usynlig igjen. Måtte klistre et smil på ansiktet, selv om jeg savnet mine barn så det gjorde vondt og lurte på hvordan de hadde det alle timene jeg var borte. Men det gikk da på et vis, jeg så barna hver dag, de holdt meg ankret i den jeg egentlig var.

Inntil jeg ble skilt. Og usynligheten holdt på å spise meg opp når barna var borte, ingen ankere, ingen påminnelser. På jobb var jeg usynlig, hjemme var jeg usynlig. Ute på byen en kveld, traff jeg en mann, som var intenst oppmerksom mot meg. Og jeg følte meg sett. Mens i virkeligheten skulle jeg bli mer og mer usynlig når vi viklet oss inn i en femten år lang destruktiv dans med hverandres respektive skygger. Og først nå, når dansen har kommet til veis ende, klarer jeg å se hvor dårlig han behandlet meg, helt til det siste, selv om det ble mer og mer subtilt. Men jeg lot han slippe unna med det, så lenge jeg trodde det samme som han. At han var mer verdt enn meg. Han var jo mann, mens jeg bare var en kvinne. Menn er mer verdt enn kvinner. Det var en tro vi begge delte innerst inne. I mange år.

Et eller annet sted underveis, på forholdets absolutte nullpunkt, begynte jeg å våkne til live, begynte i terapi, åpnet den lukkede døren til barndommens traumer, begynte reisen mot full synlighet. Begynte å kreve å bli sett for den jeg var, prøvde og prøvde, å nå frem til han. gang på gang. Tilsynelatende begynte han å se meg. Inntil kroppen min var sterkt svekket, og jeg fant meg selv sittende og krangle til langt på natt for min rett til å gå å legge meg å sove når jeg trengte å hvile. Og endelig, endelig skjønte jeg, at han hadde aldri sett meg, var ikke i stand til å se hele meg. Så jeg gikk, for siste gang. Min stakkars utslitte, misbrukte kropp åpnet til slutt øynene mine helt. Slik at jeg så han, slik jeg så meg selv. Det var ingen overgriper, ikke et offer, bare to skadeskutte mennesker med totalt forskjellig syn på hva og hvem vi er. Og han hjalp meg, til å fullt ut omfavne hele meg, min kropp og dens behov, og min soleklare rett til å selv avgjøre hva som er best for mitt velvære. Det er min kropp, og bare jeg kjenner hvordan det er å leve i den. Likedan er det bare jeg som kjenner hvordan det påvirker meg, alt jeg har sett, hørt, følt tenkt og drømt i mitt liv. Det er faktisk bare jeg selv, som kan se hele meg.

Så, det var min selv-diagnose. Psykiatrien har gitt meg bipolar lidelse og kompleks PTSD, Somatikken, vel, ingenting, hvilket har vært frustrerende, for jeg bor i denne kroppen, og klarer utmerket å kjenne at den ikke fungerer som den skal. Men, jeg er ikke frustrert lenger, det spiller ingen rolle hva slags navn, eller diagnose som blir tildelt min uhelse. Jeg gjør det jeg kan for å ta vare på meg selv, fysisk og psykisk, og så er det som det er. Jeg lider ikke, så lenge jeg tar de hensyn som er nødvendig å ta, for meg, i hverdagen. Og det er mange hensyn jeg må ta, både på grunn av angst-reaksjoner som trigges av bestemte situasjoner og mennesker, og fordi jeg har en kropp som trenger mer hvile enn «normalt», men det er til å leve med. Leve godt til og med.