En kald februar

Av Jonas Khan

Det var en kald og mørk lørdag i februar da jeg satt hjemme på rommet, og hadde allerede tatt beslutning for å teste ut Amfetamin. Jeg gikk ut av døren, og hoppet på en buss ned til Brugata! Husker at jeg var utrolig anspent, og det var mange nerver som hadde klamret seg fast nederst i magen gjennom hele turen ned til sentrum. Da trikken hadde kommet frem til holdeplassen, hoppet jeg av og begynte å vandre rundt omkring langs de mørke gatene som lå rett ved Brugata.

Det tok minst 1 time før jeg turte å spørre folk om de hadde noe dop å selge. Tilslutt la jeg merke til en mann som stod på ett hjørnet like ved 7-eleven. Husker at han hadde mye skjegg og langt buskete hår. Jeg tok sjansen og gikk bort til denne mannen.

Jeg spurte om han hadde Amfetamin, og da tok han fram en liten plastpose som var fylt med hvitt pulver. Jeg hadde null kjennskap til Amfetamin, enn det jeg hadde sett på tv hvor det kun var framstilt som hvitt pulver. Jeg både luktet og utforsket posen veldig fort før jeg ga han pengene å dro hjem igjen.

Jeg gikk rett inn på rommet mitt å la dopet under senga. Videre spiste jeg mat med min mor og søster. Jeg husker at jeg var veldig anspent, som gjorde at middagen gikk relativt kjapt. Da jeg var ferdig med å spise, gikk jeg rett inn på rommet og låste døren forsiktig.

Jeg hadde noen øl liggende på rommet som jeg begynte å drikke av. En liten stund etter at jeg begynte å bli brisen, var øyeblikket kommet for å prøve ut det hvite pulveret som lå under senga. Jeg angrer veldig nå idag…skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden på ordentlig.

Jeg åpnet posen og la det hvite pulveret strødd ut på en bok, deretter tok jeg fram en 200 lapp som jeg hadde rullet rundt, for så å kunne sniffe dopet slik at det gikk inn gjennom nesen og rett opp i hjernen!

Husker at jeg begynte å bite i kjeven og skrape tennene mine inntil hverandre. Dopet hadde forlengst truffet hjernen, og alt gikk i 100! Jeg la også merke til pupillene mine, de var så store at det så ut som at begge øynene mine var fylt med kull svart farge, slik som djevelen!

Etter noen timer begynte jeg og bli veldig paranoid, og var redd for at mor skulle komme brasene inn døra på rommet ! Jeg ble sittende foran pc’n på rommet hele natten! Klarte heller ikke å sove, føltes ut som om jeg hadde drukket 20 bokser med RedBull… 

Etter som tiden går begynner virkestoffet av dopet å gå ut av kroppen! Jeg svetta noe innmari, og begynte etterhvert å miste kontrollen på pusten. Det førte til at angsten forsterket seg og ble ble 20 ganger verre! Jeg hadde det ikke bra med andre ord! Sånn holdt det på helt til neste dag hadde nådd kvelden igjen.

Jeg gikk inn på rommet, og la meg ned igjen for å sove. Hadde jo ikke fått i meg søvn på over 24 timer. Og der lå jeg da…husker at jeg ble liggende hele natten uten å få i meg noe som helst søvn IGJEN.

Tidlig neste dag da sola begynner å reise seg opp, la jeg merket til at ting ble bare mer og og mer skumlere. Jeg begynte å hallusinere som førte til at jeg hørte masse rare lyder, og kunne se ting og tang som egentlig ikke fantes. Jeg ble værende på rommet, og snudde ryggen til hver gang mor kom inn å lurte på om jeg skulle våkne. Husker at jeg brukte depresjonen som en unnskyldning for at jeg ikke orket å reise meg opp fra senga. Jeg gjorde alt for at de ikke skulle legge merket til hvordan jeg var.

Etter noen døgn klarte jeg endelig å bli meg selv igjen. Til slutt kunne jeg endelig gå ut av huset å gjøre de normale aktivitetene som jeg dreiv med på den tiden.

Det tok ikke lang tid før jeg hadde lyst til å prøve dette ut igjen. Husker at jeg både elsket og hatet den følelsen som rusen ga meg! Jeg elsket å være rusa der og da, men syntes ettervirkningene  som det å hallusinere og hjertebank var utrolig skremmende.

Etter noen uker bestemte jeg meg for å prøve igjen. Da gjorde jeg akkurat som sist, tok kollektivet ned til Brugata å leita etter den rette personen som kunne tilby meg narkotika, og vipps så hadde jeg klart å få tak i dopet som jeg skulle ha, men denne gangen var det noe som skurret merket jeg. Husker at fargen på pulveret brunaktig i konsistensen, og var ikke samme type som den jeg kjøpte bare noen uker tidligere. Men jeg lot ikke det stoppe eller skremme meg til å teste ut dopet som jeg fikk. Jeg klarte også å overbevise meg selv til å tro at det var amfetamin jeg hadde fått fra selgeren.

Jeg løp til den nærmeste toalettet, og brukte tiden der inne til å sniffe opp alt som lå inni posen.

Denne gangen la jeg merke til at rusen var mye mer intens og sterkere, og som gjorde meg helt sløv i motsetning til den forrige. Jeg fikk heller ingen store pupiller, isteden ble øynene bittesmå slik at man nesten ikke kunne se pupillene mine. Det tok heller ikke lang tid før jeg skjønte at det var heroin jeg hadde fått i meg. Han som solgt dette hadde rett og slett lurt meg til å tro at det var Amfetamin som lå i posen, men det stemte aldeles ikke. Sånn er det i denne bransjen, de bryr seg ikke om ditt, om deg og ditt liv.
Jeg husker at fra denne dagen hadde jeg funnet min favoritt rus. 

Jeg ble fort hekta, og iløpet av noen mnd var jeg helt maktesløs ovenfor dette dopet! Jeg måtte bare ha mer og mer, og klarte meg ikke uten. Jeg trodde at heroinen kunne fikse alle problemene i livet. Jeg brukte å sniffe dette en lang stund før jeg startet med å røyke dopet fra sølvpapir.

Husker at rusen ble mye sterkere ved å røyke dette, som gjorde at jeg la fra meg den gamle sniffe-vanen. Det var rett og slett ikke nok lenger å få det inn i nesa! Jeg måtte også få det ned i lungene mine.

Jeg har alltid vært redd for sprøyter. Husker at jeg nesten alltid pleide å besvime bare tanken på å ta blodprøver, og måtte alltid ha med muttern med til legen.

Men narkotika er en slu og mektig fiende av livet, etterhvert som tiden går bestemmer jeg for å sette ett skudd, jeg ville ha den sterkeste effekten av heroin. Og det får man kun ved å bruke sprøyter.

Jeg var veldig redd første gang jeg skulle stikke nåla inn i blodårene. Etter at jeg hadde klart å sette inn den første sprøyten, var det ingen vei tilbake. INGEN kunne stoppe meg fra å sette en ny sprøyte! Det var da jeg virkelig ble fanget inn i den onde sirkelen. Jeg gjorde ALT for å få tak i dopet! Husker også første gangen da en av mine nære la merke til at det var noe fryktelig galt på gang.

Det var en dag jeg skulle få besøk av min kjæreste, og i det jeg åpner døra så sier hun: «Fyfaen, hva har skjedd Jonas? la meg få se på armene dine», jeg nektet for å dra opp genseren, men husker forsatt som det var igår hvor sjokkert kjæresten var når da hun så meg. Hun skjønte allerede der og da, at jeg hadde tatt steget til ett høyere nivå. Jeg var nemlig blitt en sprøyte-narkoman!
Som jeg nevnte tidligere skulle ønske jeg aldri tok beslutningen til å teste ut narkotika. Den har ødelagt meg både fysisk og psykisk. Den har også rammet alle menneskene som jeg er glad i. Familien og kjæresten ble pårørende til det jeg gikk gjennom. Jeg ble maktesløs ovenfor rusen, og alle de nære ble maktesløs ovenfor meg.

Jeg gjorde ALT for å få tak i dopet. Jeg stjal, manipulerte og var rett og slem mot alle som brydde seg om meg. Den glade Jonas fantes ikke lenger. Han hadde blitt til en slu monster styrt av heroin og amfetamin. Jeg har gått igjennom et rent helvete, og gjort masse syke ting som jeg angrer veldig på nå idag. Jeg lekt med døden, men heldigvis fikk jeg hjelp til slutt takket være familien og min kjæreste.

Jeg har jo nevnt i de andre innleggene mine at jeg har slitt mye med angst, depresjon osv. Grunnen til at jeg nevner dette er fordi jeg tror at det kan ha spilt en rolle på hvorfor jeg valgte å teste ut narkotika. Jeg tror at de som sliter mye med ting som omhandler psyken kan ha en større sårbarhet for å utvikle rushavhengighet. Fordi det er jo nettopp det vi gjør…bruker rusen for å flykte fra virkeligheten. Men vil bare understreke at at det var JEG selv som tok dette valget, og alt er MIN feil.

Gode nyheter:

- rusfri fra heroin over 1 år
- rusfri ca. 6 mnd. 

Har det også mye bedre med meg selv nå idag og tilbringer mye av tiden min med familie og kjæreste.

Narkotika er en slu fiende av livet
Den tar fra deg alt du har bygget opp her i livet, og ødelegger din verdighet som menneske. Du glemmer hvem og hva du er, og blir en person du ikke ønsker å være. Du glemmer alle følelser som virkelig betyr noe, f.eks kjærlighet fra din mor, far eller din kjæreste blir borte. Det eneste du tenker på er narkotika og rus. ALT det andre blir som sagt borte!

Jeg tror faktisk at jeg hadde vært død nå idag hvis ikke hadde fått den hjelpen jeg trengte for å komme meg ut av denne onde sirkelen. Jeg hadde enten endt opp død, eller så hadde jeg sittet i fengsel for ett eller annet..

Hensikten med innlegget idag er å vise dere hvorfor avhengigheten kan utvikle seg, og hva som skjer når man blir fanget i en ond sirkel. – Det kunne ha vært deg!

Jonas Khan skriver om egne erfaringer med rus og psykisk helse. Han har sin egen blogg.