En blogg uten navn

Av Anonym

 

Jeg er – eller, har nylig vært – en del av den stort sett usynlige underklassen som jobber på midlertidige kontrakter. For noen uker siden fikk jeg beskjed om at jeg ikke ville få ny kontrakt for november, og står dermed nå uten jobb veldig plutselig. Normalt forstyrrer ikke mine plager jobben min noe særlig – det jeg er redd, bekymret og urolig for er på andre områder.

 

La oss ta en viktig del før jeg går videre. Bloggen er anonymisert. Det er ikke fordi jeg selv er redd for å stå frem med psykiske helseplager. Årsaken er todelt. Den ene delen handler om familie og venner som jeg vil omtale i bloggen. Jeg vokste opp på en liten plass og det vil kreve meget lite fantasi for å trekke linjene fra mitt navn og min geografiske bakgrunn til hele familien min. Det ønsker jeg ikke av hensyn til de. Den andre delen handler om deg som leser. Ved å være anonym kan jeg skrive mye mer direkte om meg selv og livet mitt. Det tror jeg vil føre til en bedre leseopplevelse – som tross alt er det mest relevante.

 

Tilbake til nåtiden. Jeg fikk altså sparken. På en måte. Det hører med til historien at jeg jobbet der i nesten nøyaktig to år. I løpet av denne perioden gjorde jeg en veldig god jobb, og gjorde også en del ting utenfor mine egentlige arbeidsoppgaver – til stor fordel for selskapet. Annet enn en ukes sykemelding i fjor og noen vanlige sykedager har jeg ikke vært noen belastning for jobben, snarere tvert imot.

 

Året mitt har vært rimelig drøyt. Min mor har fått kreft (tilbakefall) og legene har gitt opp behandling. Svigerfamilien i utlandet sliter også, med en drittsekk som har lurt min svigermor opp i stry, stjålet penger og herjet med henne følelsesmessig, i tillegg til at min kones nærmeste onkel også er dødssyk. Kona mi sliter med å finne seg jobb utdanning til tross. Og jobben jeg har inntil nylig vært i har kun vært av ren nødvendighet, en dødfødt jobb uten noen fremtid der det stilles krav langt under mine egentlige ferdigheter. Dette sistnevnte, som skrevet tidligere, er ikke noe nytt i livet mitt. Det skal vi snakke om ved en senere anledning.

 

I flere måneder har det vært fullstendig haraball på jobb, med ekstremt mye arbeidspress og underbemanning. Ledelsens forsøk på å styre skuta var ugjennomtenkte løsninger som skapte dårlig stemning og mye frustrasjon både for meg og kollegene. En tirsdag sa det stopp. Da satt jeg foran PCen og forsøkte å skrive en e-post som bare rant ut i sand. Etter en liten pustepause klarte jeg å konsentrere meg nok til å fullføre arbeidsdagen, og dagen etter det igjen – selv om jeg var merkbart redusert. Senere samme dag (dagen etter jeg traff veggen) gikk jeg til psykologen min og fortalte ham om hva som foregikk.

 

Mange stereotyper omgir psykologer, og min oppfyller mange av de. Her er det tankefull skjeggkløing, tvetydige svar og kommentarer, en håndfull ledende spørsmål, mye stillhet – og en klar følelse av at han skjønner meg bedre enn jeg selv gjør, selv om han ikke sier stort. Vi har vært et par, psykologen og jeg, i nesten et år. I løpet av året er det sterkeste utbruddet han har hatt irritert mumling over måkene som som skråler utenfor vinduet slik at han ikke hører hva jeg sier.

 
Iallefall, jeg går til Psykologen den Sindige og forteller han om de siste par dagene. Det blir stille i et par minutter mens han fordøyer dette. Så sier han: “Roar, jeg synes du skal ta en timeout.” Jeg blunket, der på divanen jeg lå. Råd er meget sjelden vare – levert på denne måten med meget bestemt stemme er uhørt. “Altså,” sier jeg nølende til denne nye siden av psykologen min, “Jeg har jo tenkt å ta resten av uka fri og…” Psykologen min avbryter meg. “Nei. Dra til fastlegen din i morgen den dag. Sykemelding i minst en uke. Helst to. Det er min resept til deg.”

Jeg er slik skrudd sammen at jeg ikke er helt rask i oppfattelsen, særlig med følelsesmessige ting. Rent intellektuelt forsto jeg jo, der jeg sto på brygga utenfor kontoret hans etter vi var ferdige, at det måtte være rimelig krise fra hans perspektiv for at han skulle bryte med tidligere oppførsel og komme med rene kommandoer til meg. Men så ille var det vel ikke stelt?

 
Tidlig i terapiforløpet vårt grillet psykologen meg om dop og alkohol. Det han ville helt tydelig frem til var hvorvidt jeg brukte rusmidler for å skape distanse mellom meg selv og det som plaget meg. Jeg har prøvd en del forskjellig, særlig når jeg bodde i Laos, men nei – rusmidler er ikke en del av det jeg driver med nå. Mitt dop er godteri: sjokolade og chips. På denne måten klør jeg min nerve tattoo og holder demonene på avstand. Tror jeg, da, men jeg har lært de siste årene at slik er det vel neppe. Jeg er som nevnt treg i min emosjonelle oppfattelse, men merket en dyp uro, langt unna, etter psykologen hadde bedt meg ta fri. Autopiloten kicket inn og jeg "våknet” etter litt tid i bilen min, godteriposer i passasjersetet, kjørende. I halvannen time, venstre hånd hvilende på rattet, høyre hånd i skytteltrafikk mellom munn og godteriposer. Telemarks uendelige landeveier gir meg like uendelig mange plasser å gjemme meg.

Jeg famlet etter følelser og prøvde å sortere situasjonen. Min standard respons til denne typen motgang ville være å, vel, gå det i mot. I dette tilfellet, tvinge meg selv tilbake på jobb neste uke, fortsette som ingenting hadde skjedd. Slik gjør den sterke, i mitt hode. Den som får til, og ikke gir opp. Å oppnå en slags seier ved å fortsette å ploge i samme spor selv om det er aldri så usunt. Men denne “sterke” måten å gjøre ting på har jeg vært borti før, i mitt livs mange feilslåtte prosjekter. Det har ført meg til dødfødte jobber, overvekt og andre sorger. Jeg ser ikke helheten i mitt eget liv, og ville neppe forstått den om jeg hadde sett den, uansett, men jeg fatter at jeg ikke kan stole på mine egne reflekser når det kommer til å fikse ting. Det har fungert dårlig før. Hva skjer om jeg snur på det, og velger å stole på psykologen min – hvor leder det sporet? Til NAV, kanskje, et liv utenfor samfunnet. Til flere dager krøllet sammen i sengen.

Godteriposene som hoper seg opp og frossenpizza-eskene lager stabler til taket. Kanskje. Eller kanskje ikke. Jeg vet, fakta faen, at hvis jeg prøver “my way” er det “same as last year”, nesten helt sikkert. Sirkelen fortsetter. Å gripe et vagt håp om at psykologen min vil meg vel og ser og skjønner ting som jeg ikke gjør, og stole på ham, derimot … dette er mer skremmende og urovekkende. Det vil innebære en rekke konsekvenser. Jeg må til fastlegen min (enda en ny turnuslege) for å ordne det praktiske i forhold til sykemelding – eller psykemelding, som jeg kaller det. Og da vil jeg også innrømme at jeg ikke takler jobben min slik den er nå, og må dermed til sjefen min for å spørre om muligheten for tilrettelegging, med en mulig konsekvens at de da velger å avslutte kontrakten min og jeg vil stå uten jobb.

Men dette jævla håpet, da. En drøm om et bedre liv, mottatt på en svart-hvitt TV i en fjellheim med knapp dekning. Sprakende lyd og et bilde dekket av hvit støy og horisontale linjer som løper fra topp til bunn av skjermen. “Do you receive?” Vel hjemme samlet jeg det lille av mot jeg har og logget meg inn for å bestille time hos fastlegen.