En ærlig historie om veien vil et lykkeligere liv

Av Anonym

Om det finnes flere der ute som er som meg, vil jeg gjerne dele en liten del av min historie på veien mot et lykkeligere liv. Jeg har vel egentlig funnet ut at lykke ikke finnes et sted langt der fremme. At lykke ikke er et mål man kan nå om man bare jobber hardt nok. Lykke handler om å leve her å nå. Lykke for meg handler om å føle meg god nok akkurat slik jeg er. Jeg er lykkelig når jeg kan gå på gaten, uten å være redd, uten å ha angst. At jeg kan gå smile for meg selv og være lykkelig i mitt eget sinn uten å være redd for hva andre tenker om meg. Lykke for meg er den gode samtalen, når jeg kan være med venner eller familie og dele meningsfulle tanker og følelser. Lykke er å kunne le hjertelig, uten å bry seg om hva andre tenker. Lykke er for meg å gå på trening fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler jeg må. Lykke er å tørre å være seg selv, selv om enkelte kan oppfatte deg som litt gal.

Jeg blir fortsatt deprimert, slik vil det nok alltid være, men jeg kan oftere enn før føle på denne lykkefølelsen. Jeg er blitt flinkere til  å lytte til meg selv, og akseptere mine følelser. Jeg har innsett at negative følelser ikke er noe skummelt og skremmende, men kroppens signaler om at noe ikke er helt som det skal. Jeg har begynt å lytte til kroppen min. Men det er ikke lett, jeg har over 20 års erfaring med destruktive tankemønster. Slikt endres ikke over natten, men det er helt greit. Jeg forventer for en gangs skyld ikke at jeg skal klare alt på en gang, jeg vet at det ikke bare er å ta seg sammen, jeg har innsett at dette tar tid, og at det er en livslang prosess. En prosess som handler om å bli venn med seg selv, og om å opprettholde vennskapet livet ut.

Hadde jeg lest det som er skrevet ovenfor når jeg var deprimert hadde jeg tenkt; så enkelt er det ikke. Men det er så enkelt, og likevel så vanskelig. Jeg er så glad for at vi i dagens samfunn kan snakke om disse vanskelige tingene. Åpenhet og sårbarhet gjør at vi kan forstå hverandre. Følelser er universelle, vi snakker alle følelsenes språk om vi våger å lytte innover. Jeg er overbevist om at de fleste av, selv om vi tilsynelatende lever perfekte liv, har noen problemer eller at kommer til å oppleve motstand på en eller annen måte her i livet.  Vi må våge å være åpen om vår sårbarhet. Da tror jeg verden blir et bedre sted, og jeg tror vi får det bedre som mennesker. Men jeg har alltid vært herlig naiv, og begynner å bli stolt av det.

Denne teksten handler i stor grad om å være deprimert, og det handler om veien ut av depresjon. Det handler om hvordan mange ikke forstår at depresjon er en sykdom, at det ikke bare er å ta seg litt sammen. At det ikke alltid handler om tenke positivt. At for mange er ikke lykke alltid et reelt valg.

Mediene overøser oss med gode ideer: ”10 tips for et lykkelig liv”, ”Hemmeligheten til et lykkelig liv”,  og ”Slik lever lykkelige mennesker”. Jeg vet ikke hvordan andre tolker det, men for meg er disse rådene er konstant påminnelse om at jeg ikke strekker til. Ikke bare det at jeg ikke er lykkelig, men medienes enkle råd for hvordan få et lykkeligere liv får meg til å få enda dårligere samvittighet. Jeg skammer meg, skammer meg over at jeg ikke klarer å være lykkelig. Tenk positivt sier folk, det går over sier folk, så spør de kanskje om jeg har prøvd mindfulness, de kjenner nemlig noen som prøvde det, og de fikk det mye bedre. Når noen sier slik har jeg mest lyst til å bare gå, jeg har lyst å skrike til dem. Si til dem at hadde det vært så enkelt hadde jeg også vært lykkelig for lenge siden.

Enkle råd til et lykkelig liv? Ikke for meg, men hva vet jeg, jeg har jo aldri vært som disse lykkelige menneskene. Langt ifra. Og i følge disse rådene er det hele tydeligvis min egen feil. For man kan velge å være lykkelig. Man må bare velge å være snill mot meg selv, være snill med andre. Man må bare trene, sove nok, man må ha et godt kosthold, man må være sosial, og for gudsskyld ikke tenkt negativt, ikke la seg knekke av negative tanker. Til de som får dette til; gratulerer! Jeg ønsker dere all hell og lykke. Eller til deg som kjenner noen som kjenner noen som har fått det til; helt fantastisk! Det er kjempe bra at folk får det bedre. Men vær så snill og ikke påtving meg, og andre som lider av depresjon deres velmenende enkle råd! For det er ikke enkelt, det er alt annet en enkelt.

Å være i en depresjon kan faktisk ikke forstås før du har opplevd det. Til vanlig er jeg et oppegående menneske. Jeg er godt likt, jeg er flink på skolen, flink til å jobbe, og jeg forsøker å være et medmenneske for andre mennesker. Til vanlig er jeg en livsglad person som elsker å reise, elsker å oppleve nye ting, liker å bli kjent med nye mennesker, og det gir meg glede å hjelpe andre. Det vet også de som står meg nærmest. Så jeg skjønner godt at det har tatt tid for dem å forstår meg. Jeg har jo ikke engang forstått meg selv. Problemet med å være deprimert er ikke nødvendigvis at du er så lei deg. Problemet med depresjon er at meningen med livet forsvinner. Alle tingen som før gjorde deg glad betyr plutselig ingenting. Menneskene du er glad i betyr ingenting, for i mitt sinn vet jeg jo at jeg bare er et brysomt menneske som bare opptar plass på kloden. De sier de bryr seg, men jeg vet jo at jeg bare er til bry. Ingen liker den jeg egentlig er, dette deprimerte tomme skallet som er fullstendig tømt for livsglede. Hva er vitsen med livet? Jeg får det ikke til likevel, fordi jeg er en idiot. Jeg burde ta meg sammen, jeg burde skjerpe meg

Til dere som gir velmenende råd: vær så snill å la være, for jeg er så fullstendig klar over alt sammen. Jeg vet at jeg burde trent, jeg vet at jeg burde komme meg ut, jeg er så fullstendig klar over at jeg ikke burde la meg knekke av motstand, og at jeg burde tenke positivt. Det er så klinkende klart for meg at jeg burde være flinkere, at jeg burde ta meg sammen. Det er faktisk noe av det eneste jeg er klar over. Men å være klar over disse tingene når en er deprimert gjør bare alt så mye verre. Jeg takler ikke livet, jeg klarer ikke å ta meg sammen. Jeg klarer ikke å være lykkelig, og det hele er tydeligvis min egen feil. Velmenende råd fra venner, familie, bekjente og mediene gir meg jo svaret, og svaret er enkelt. Det hjelper dessverre så lite når jeg allerede føler meg fullstendig mislykket.

Så hva kan man gjøre? Jeg vet ikke, jeg har funnet min andre, andre har sin. Jeg vil ikke fortelle noen hvordan man gjør det. Fra egen erfaring er jeg ikke glad i at folk forteller meg hvilke vei jeg burde gå. Dessuten vet jeg nemlig heller ikke hvordan man gjør det. Jeg tror alle har sin egen vei. Men jeg kan fortelle om min kamp, for ja, det har vært en kamp. En kamp som til tider har virket så umulig, at når jeg tenker tilbake på det er jeg overrasket over at jeg klarte det. Siden tenårene har jeg hatt depresjoner. Min strategi var å flykte fra det. Flykte inn i forhold, flykte ut av et forhold, flykte til et nytt sted, et nytt land, flykte hjem igjen, flykte gjennom rus, flykte gjennom fest eller flykt gjennom trening. Er det noe jeg er god på er det å flykte. På utsiden ser jeg ut som en person som har det bra, en person som fikser livet. Men jeg gjorde ikke det, og angsten og depresjonen tok meg alltid igjen. Og det ble verre og verre for hver gang. Etter hvert som jeg ble eldre, ble jeg mer og mer bevist mine egne mønstre. Jeg ble bevist at jeg flykter. Det føles ikke godt når livsløgner bryter sammen, og det er mildt sagt. Det å være bevist er rett og slett det verste man kan være. For jeg vil jo ikke leve som en flyktning hele livet. Ingen vil jo det. Jeg ble nødt til å gjøre noe.

Det er i det øyeblikket jeg innser at jeg flykter problemene kommer. Nå har jeg tatt fra meg selv min egen overlevelsesstrategi, og jeg har ingen redskaper for å takle meg selv. Jeg bestemmer meg for å gi opp, jeg bestemmer meg for at jeg ikke klarer mer. Dette er halvannet år siden, så prosessen min har vært lang.

Jeg slutter på universitetet, jeg flytter hjem til familien. Det eneste jeg gjør om dagene er å gå tur i fjellet, sove, spise… i helgene drikker jeg meg full, veldig full. Jeg fester hele helgen, og kanskje noen ukedager også. Jeg går på nachspiel til langt på natt, jeg er med mennesker som ikke er bra for meg. Alkoholen er min trøst, når jeg drikker forsvinner smerten. Derfor drikker jeg mye, for jeg ønsker ikke bare å døyve smerten, jeg ønsker å slå den i hjel. Når jeg drikker har jeg det bra. En måned blir til to, tiden går fort når du lever i fornektelse, til slutt er det gått et halvt år.  Jeg klarte vist ikke å ta meg sammen likevel. Jeg lurte meg selv og flyktet hjem for så å falle i gamle vaner. Egentlig visste jeg dette, jeg orket bare ikke å tenke på det, for jeg visste også at jeg ikke hadde overskudd til å ta tak i meg selv. På det tidspunktet hatet jeg meg selv, jeg avskydde meg selv, jeg følte meg verdiløs. Det var så mye å ta tak i at jeg ikke viste hvor jeg skulle begynne. Det var en god venninne som fikk meg på rett spor igjen. Hun fortalte at hun var oppriktig bekymret for meg. Jeg respekterer henne, og fant ut at det var på tide å prøve igjen. Denne gangen skulle jeg klare det. Nok en gang ta seg sammen, prøv på nytt.

Tilbake til Bergen, tilbake til skolen, jeg skulle slutte å drikke alkohol, begynne å trene. Bli et nytt å bedre menneske. Det viste seg å være vanskelig. Det gikk en stund. Men problemene lå og boblet under overflaten. Jeg mestret ikke skolen, jeg mestret heller ikke å holde meg borte fra alkohol, jeg klarte ikke å bli et bedre menneske. Jeg prøvde og prøvde, men fikk det ikke til. Jeg forsøkte å snakke med venner og familie. Men du som er så flink? Dette kommer til å ordne seg. Jeg snakket med fastlegen min, sa jeg trengte hjelp. Jeg fikk beskjed om at det var så lange køer til psykolog, og at jeg virket som en så oppegående og flink jente at dette skulle jeg nok klare. ”Bare gjør en ting om gangen” var rådet jeg fikk. Jeg fortalte venner at jeg ikke lengre kan drikke alkohol. Noen forsto, mange gjorde det ikke. Jeg fikk til svar at det var dumt, jeg som var så morsom når jeg var full. Eller kan du ikke vel bare drikke mindre? Ta deg en pause fra alkoholen, helt greit, men du skal vel drikke av og til?

Ja vel, tenkte jeg. Folk sier jeg er flink, men jeg føler meg ikke flink, jeg føler meg ubrukelig. Jeg sier at jeg trenger hjelp, men folk sier at det kommer til å ordne seg, at jeg er en sterk person, og at det kommer til å går over, bare ikke gi opp. Det føltes ikke slik, jeg viste at jeg trengte hjelp, jeg viste at jeg ikke mestret livet. Det ble for vondt igjen, derfor begynte jeg å drikke igjen, bare litt. Det skulle ikke bli som før. Haha, det ble som før, det ble verre. En måned ble til tre. Jeg hadde ikke oppnådd noen ting. Jeg hadde mer angst og var mer deprimert enn noensinne. Jeg bestemte meg for ikke å gi opp. jeg bestemte meg for at denne gangen må jeg få hjelp, jeg trenger hjelp nå!

Jeg gikk til studentpsykolog. Jeg fortalte henne alt, alle mine tanker og følelser, jeg pyntet ikke på noen ting, jeg la frem den skitne brutale sannhet som jeg aldri før har gjort til et menneske. Det var noe av det skumleste jeg noen gang har gjort. Jeg var livredd. Jeg var livredd for at menneske som møtte meg nok en gang ville si at jeg måtte prøve å tenke positivt, at det kom til å ordne seg, eller om jeg kunne tenke meg å gå på mindfulness kurs. Heldigvis ble det ikke slik. Mennesket som møtte meg sa derimot helt motsatt, at jeg trengte hjelp. Mer hjelp enn hun kunne gi. Jeg ble overrasket, meget overrasket. Det var en utrolig god følelse å bli tatt på alvor, men det var også skremmende å få mine mistanker bekreftet. Jeg tenkte at det var noe alvorlig galt med meg.

Fastlegen min hadde helt rett. Det tok lang til å komme inn til psykolog. Ikke bare skulle jeg til psykolog heller, jeg hadde blitt henvist til en psykolog på en klinikk for rusavhengighet. Jeg følte meg fullstendig gal, som et menneske helt uten håp. Jeg hadde ærlig talt aldri før følt meg verre. Men verre skulle det bli, jeg gravde meg dypere og dypere inn i depresjonen. Jeg kjempet og kjempet, prøvde å holde hodet over vannet så godt jeg kunne. Jeg måtte være flink pike, for guds skyld ikke gi opp! jeg satt på skolen, jeg satt og satt, stirret på et tomt dokument, leste artikler, men ordene festet seg ikke. Jeg begynte å isolere meg. Jeg orket ikke å se andre mennesker, jeg orket ikke å bli påminnet at jeg ikke fikk ting til. Derfor sluttet jeg å gå på skolen. Men det var ikke bedre å være hjemme, jeg bodde i kollektiv, og jeg orket ikke å møte de andre. Jeg orket ikke å høre deres humoristiske kommentarer: Har du sovet helt til nå? Har du ikke vært på skolen i dag?

Et så enkelt spørsmål som “hva har du gjort i dag?” ble en påminnelse på min utilstrekkelighet. Derfor orket jeg ikke lengre å gå ut av rommet med mindre det var helt nødvendig. Jeg orket ikke å snakke i telefon med venner eller familie, de sa bare at det kom til å ordne seg, spurte meg om jeg kom meg på skolen, rådet meg til å prøve å komme meg mer ut. Jeg så på tv-serier, men orket ikke det heller lengre, hva var vitsen? Så var jeg helt isolert. Meg å sengen. Da begynte jeg å gråte, jeg gråt og gråt. Gråt i en uke. Det fantes ingen mening med livet. Jeg ville dø, jeg hadde et oppriktig sterkt ønske om å dø. Jeg ville ikke mer, orket ikke mer. Jeg følte meg så alene. Jeg kjente ikke meg selv igjen, jeg husker jeg kunne stå foran speilet å se på meg selv og ikke kjenne igjen mitt eget speilbilde. Viljen til eget liv var borte.

Nok en gang var det en venninne som reddet meg, en jeg bor med. Hun studerer psykologi, takk og lov for det. Hun følget meg til livskrisehjelpen, og jeg fikk snakke med en psykolog. Det hjalp litt, nok til å få meg over vannflaten igjen. Jeg reiste hjem til familien igjen. Jeg fikk slappet av. Jeg reiste til Bergen igjen. Jeg begynte endelig å gå til psykolog

Alt var vel bedre nå? Jeg var vel ikke lei meg lengre nå? Spurte folk. Nå hadde jeg jo fått hjelp. Men jeg var lei meg, jeg var fortsatt deprimert. Men jeg sa til verden at det gikk bedre, fordi det var det jeg trodde verden ville høre. Man kan ikke alltid syte og klage hele tiden tenkte jeg. Ingen liker folk som klager. Det hjalp å gå til psykolog, men det var en time i uken, resten av tiden var jeg i kamp mot meg selv. Men jeg bestemte meg for å prøve igjen, jeg tok meg sammen, nok en gang. Jeg fullførte intervjuene jeg hadde planlagt til masteroppgaven, jeg var stolt av meg selv. Så begynte jeg å drikke igjen, trodde nok en gang at jeg hadde kontroll. Jeg falt ned igjen, ennå lengre ned. Depresjonens mørke hadde tatt over nok en gang. Jeg følte at de færreste forsto, de sa at jeg var jo så flink, jeg var jo nesten i mål nå. Dette kom jeg til å klare. Jeg følte ikke det. Ikke i det hele tatt.

Jeg gikk til psykologen. Jeg brøt sammen. Fortalte henne at jeg nok en gang hadde feilet. At jeg nok en gang var blitt deprimert. Så sa hun at hun lurte på om jeg kunne være bipolar. Jeg ble helt satt ut. Bipolar? Jeg er offisielt gal tenkte jeg, og jeg har en diagnose som bekrefter det. Men det var dette som endret livet mitt. Etter utredning kom vi frem til at jeg var bipolar, bipolar type to som er en mildere form for bipolaritet. Jeg hadde fått et navn på personligheten min, den følelsesmessige berg -og dalbanene som gikk fra de høyeste fjell til de dypeste daler.

Det føles så utrolig deilig å ha fått diagnosen, jeg føler endelig at det er greit å være meg. Livet er ikke lengre en evigvarende kamp som handler om bare å være litt flinkere, jobbe litt hardere, bare ta meg litt mer sammen, slik at jeg også kan takle ting på samme måte som andre gjør. Det er ingen som ber en blind mann om å prøve litt hardere for å se. På samme måte bør ingen si til en person som har en psykisk lidelse, at en må ta seg sammen. Det fungerer ikke slik. Det eneste som har fungert for meg er å ha støttende mennesker i livet mitt, og jeg er dem evig takknemlig.

Til de menneskene som lot meg gråte, de som skjønte at det eneste som hjelper er å forstå situasjonen slik som den er. De som endelig forsto at jeg var syk. De som alltid var der for meg. De som konstant minnet meg på at jeg var et godt menneske, akkurat slik som jeg er. De som ikke prøvde å få meg til å tenke positivt når jeg var deprimert og de som ikke gav velmenende råd om at jeg burde roe meg ned når jeg var i mine maniske perioder. De som bare forsto min smerte, lyttet og lot meg være i den tilstanden jeg var. Til slutt begynte jeg å tro på dem. Jeg innså at siden folk bryr seg så mye om meg må jeg faktisk være verdt å være glad i. Disse menneskene som har sett meg på mitt aller svakeste, som jeg har fortalt mine sykeste tanker, de er her fortsatt, og de er fortsatt glad i meg. Da jeg innså dette begynte jeg faktisk å bli glad i meg selv, og jeg tror jeg ble det for første gang i mitt liv.

Hadde noen fortalt meg for halvannet år siden at det å bli diagnostisert med en psykisk lidelse skulle gjøre livet bedre, hadde jeg aldri trodd dem. Men det har gjort livet så mye bedre. Det har hjulpet meg å akseptere meg selv. Jeg skal ikke lyve, det tok tid å venne seg til. Det har vært vanskelig å akseptere at jeg ikke er som alle andre, at jeg på mange måter må endre hvordan jeg lever livet mitt. Jeg har igjen sluttet å drikke, og håper at det vil holde. Det føles hvert fall annerledes denne gangen.

På mange måter er jeg heldig, for det er min dype smerte har fått meg til å søke hjelp. Jeg var for glad i livet til å gi opp, og viste at jeg ikke kunne fortsette på samme måte. Einstein sa en gang at ”We can’t solve problems by using the same kind of thinking we used when we created them”.

Sannere ord har jeg aldri hørt. Og endelig gikk det opp for meg. Jeg ropte om hjelp, og jeg har fått den hjelpen jeg trenger. Det beste jeg noen gang har gjort for meg selv var å gi opp. Innse at jeg ikke klarte å tenke meg ut av problemene mine. Plutselig ble jeg å bli mottakelig for hjelp. Jeg tok meg selv på alvor, jeg prøvde ikke å bortforklare, bagatellisere, eller være normal, jeg innså endelig at det ikke var nok å bare ta seg sammen. Og det føles herlig! Jeg er stolt av å være lykkelig og til tider litt gal. Verden trenger også slike mennesker.