Eldre og psykisk helse – når glemselen tar overhånd og jeg husker detaljene
Helene Larsen: Langsomt legger døden seg i rommet, på veggene, i korridorene, i spisesalen. Så skjønner de andre at Harriet ikke kommer hit til matbordet mer.
Langsomt legger døden seg i rommet, på veggene, i korridorene, i spisesalen. Så skjønner de andre at Harriet ikke kommer hit til matbordet mer. Det er ingen som trenger å si noe og pleierne har taushetsplikt.
Det klirrer i bestikk for å dekke over stillheten. Nå skulle Harriet vært her. Hun var aldri redd for å si sannheten. Rett fra levra. Den skrumpet nok inn den også. Hun lignet en liten rund rosin, Harriet. Hun var min farmor. Jeg er fjorten og nesten voksen. Hun døde med å puste ut to ganger.
Farmor ble senil, men hun kjente igjen meg. Pappa derimot, ble hennes egen far innimellom. Det var vanskelig å ikke kunne hjelpe henne og trygge henne i nuet. For jeg kunne ikke gi henne sin pappa. Han var jo død for ”hundre” år siden.
Hun så pappa i ansiktet, men det var ikke sønnen sin hun så. Jeg vet ikke engang om hennes far hadde briller. Det har sønnen. Kunne hun se forskjellen? Jeg speilet meg i brilleglass.
Jeg hadde min pappa å klamre meg til hvis det skulle ha vært et dårlig besøk. Men det var stort sett gode besøk. Min farmor spiste kamfer drops og smilte med gebisset. Alle har en psykisk helse. Farmor også. Demens faller ofte inn under psykiatrien, men hun var bare på et vanlig aldershjem, også etter diagnosen Senil.
Jeg, med Asperger syndrom, var ømfintlig på forandringer. Farmor måtte være den samme hele tiden. Jeg likte ikke den dagen hun sluttet å si sitatet sitt ”Tiden går og vi går med.” Hun stoppet ved ”Tiden går.” Jeg fullførte for henne. Og så satt vi der sammen og visste at døden snart skulle hente henne.
Jeg tar vare på de gamle bildene i hodet mitt. Med Asperger syndrom har jeg en svært god langtidshukommelse. Det er korttidshukommelsen jeg sliter med som ung kvinne. Det er så mange inntrykk hele tiden, til og med på sykehuset, at det blir vanskelig å sortere ut. Men min farmor bor i veggene, i gulvet, i taket. Tiden går og vi går med.
Helene Larsen er skribent, pasient, ufør og tidligere journaliststudent. Erfaring med psykiatri fra innsiden og ønsker å opplyse om Asperger syndrom. Hun har også egen blogg: aspergerinformator.com
