Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det

Av Helene Larsen

Jeg likte ikke at mamma støvsugde stua. Jeg likte ikke at møblene flyttet på seg. Jeg likte ikke å dusje annenhver dag da jeg ble tenåring. Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det. Jeg skulle jo få jobb og barn og bil og båt og hytte. Jeg skulle jo ta over skuta (les: livet mitt).

Jeg krympet i stedet for å vokse opp. Jeg utviklet anoreksi og ble liten. Asperger syndrom ble tydeligere, enda vi ikke visste det var det jeg hadde. Jeg ble ikke frisk, men syk. Jeg trengte flere og flere rutiner og taklet forandringer dårligere og dårligere. Jeg ble meg.

Du trodde det skulle gå over. At jeg skulle gå videre. Du trodde jeg hadde en plan for fremtiden. Hvordan behandler man noen som ikke ønsker å leve? Med kjærlighet! Man overøser med kjærlighet og goder, slik at vedkommende føler seg respektert og elsket. Klarer du å overøse noen som tilsynelatende ikke responderer med fremskritt?

Jeg ser på klokka. Hvordan forholder man seg til en som ikke tåler at du kommer fem minutter for sent, undrer du? Jo, man passer tiden, for jeg med Asperger syndrom kan ikke forandre meg helt. Jeg kan justere litt på slingringsmonnet, men jeg får like mye angst hver gang du er for sen. Er du død nå, siden du ikke er her presis? Og hvis ikke, var jeg ikke viktig nok? Ønsket du meg bort? Respekter tiden min, selv om jeg tilsynelatende ikke har noe bedre fore.

Du trodde kanskje det ikke spilte noen rolle at du var borte i dag, at du tok en fridag eller en kopp kaffe før du kom til meg. Si meg, hundre ganger, at du kommer tilbake neste gang, og at fem minutter forsinkelse ikke betyr at du er lei av meg men at noen har huket tak i deg. Vis at du forstår at de minuttene er viktige. Fra eller til, for meg.

Du trodde kanskje jeg skulle vokse fra det, bli normal, dusje hver dag. Jeg dusjer en gang i uka, toppen. Du ser på meg og lurer på om jeg synes det er greit med dusjedag. Ja visst, så lenge jeg vet når den kommer. Du trodde kanskje det ikke spilte noen rolle at du sa det var på torsdag og det ble lørdag. Jeg beklager, men det betydde at jeg ikke var på tapetet, timeplanen eller hva du vil kalle dagsordren. Jeg telte ikke med og du respekterte ikke behovet mitt for forutsigbarhet.

Du trodde kanskje jeg skulle lære meg å sminke meg. Jeg sluttet med det da jeg ble sykere. Som tenåring, brukte jeg maskara. Det er så fint når man gråter. Det blir sorte, små elver på kinnet. Kanskje jeg skal bruke maskara igjen og ligne en klovn. Den tanken får meg til å smile. Mennesker med Asperger syndrom smiler ofte på feil steder. Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om det er et akseptert språk å smile når man ikke vet hva annet man skal si. Jeg burde sitte helt alvorlig nå, men jeg greier det ikke.

Jeg er klovnen. Jeg spiller meg selv. Meg selv er et mislykket menneske som gikk seg bort på veien mellom ungdom og voksen. Jeg blir aldri riktig voksen og jeg kjenner at det gjør vondt å vite at jeg er 31 og ikke 17. Jeg kjenner meg som 14 år og så usikker på hvem jeg er i denne verden som den alderen tilsier. Du vet, som når du er 14, litt for lang i beina og litt for kort i hodet. Å være 31 år da, er ikke lett. Det betyr jo at man har foreldre på omtrent 60. De kunne vært besteforeldre til mine egne barn jeg aldri skal ha. Hvordan snakker man med et menneske som ikke bygger familie om barn? Man tier, for det gjør så vondt når du tråkker meg på tærne. Jeg ønsker meg: Respekt, for akkurat den jeg er. Meg.

Helene Larsen er skribent, pasient, ufør og tidligere journaliststudent. Erfaring med psykiatri fra innsiden og ønsker å opplyse om Asperger syndrom. Hun har også egen blogg: aspergerinformator.com