Du sa du aldri hadde møtt noen som meg før

Av Wenche Rothaug

Jeg har noe å si til deg som kom bort til meg en gang jeg holdt foredrag. Og til alle dere andre som tror som henne. Jeg har tenkt mye på dette korte møtet, på hva du sa. At jeg skulle ha svart: Jo! Du har møtt «sånne som meg før»! Du møter oss på jobben, blant kolleger, i nabolaget, kanskje til og med i venneflokken og familien.

Auditoriet var halvfullt av studenter som tok videreutdanning innen psykisk helse. De fleste hadde jobbet en tid innen psykisk helsevern og visste hvordan livets vrangside kan bryte ned et menneske. I pausen ble jeg oppsøkt av en opprømt student, som utbrøt: «Jeg har aldri møtt noen som deg før!» Da jeg ba henne utdype, sa hun: «Som har vært utsatt for seksuelle overgrep, har utdanning, jobb, hus, mann og barn.» De eneste overgrepsutsatte hun visste om var pasientene hun møtte i jobben. I ettertid har jeg blitt like tankefull som det hun trolig var: Trodde hun at overgrepsutsatte ikke kunne leve «vanlige» liv?

I studietiden delte jeg hybelhus med cirka tredve andre. Av dem jeg ble godt kjent med, var vi fire jenter som hadde samme barndomserfaring. Av en tilfeldig sammenrasket gjeng hadde altså minst tretten prosent overgrepsbakgrunn. En av jentene har jeg siden sett igjen som ansatt i TV2. Studier viser at opptil ti prosent av jentene og opptil ti prosent av guttene opplever minst én seksuell krenkelse før fylte atten. To av tre som utsettes for seksuelle overgrep i barndommen, klarer seg bra og har lite, eller ingen befatning med psykisk helsevern. Jeg havnet i den ene tredjedelen som blir traumatisert og har utviklet kompleks posttraumatisk stresslidelse, og har derfor hatt en del med denne institusjonen å gjøre.

En gang, på en fest i nevnte hybelhus, kom jeg i prat med en medstudent. Han påsto at «Ingen som har vært utsatt for seksuelle overgrep klarer å komme inn på lærerstudiet». Jeg løftet de to øyenbrynene jeg hadde, jeg skulle gjerne hatt flere akkurat da. Jeg sa meg uenig, men sa ingenting om at han snakket med en overgrepsutsatt. Skammen sto i veien. Hans skråsikkerhet forundret meg. Trodde han at alle med overgrepserfaring blir så ødelagte at ingen er i stand til å studere?

Hvor kommer slike fordommer fra? Jeg tror to viktige samfunnsaktører kan gjøre en bedre jobb; mediene og psykisk helsevern. Mediene kan bli bedre på nyanser. Altfor ofte plasseres vi i en offerrolle mange av oss ikke kjenner oss igjen i. Vi har fått barndommen ødelagt, og gjerne resten av livet også. Våre livserfaringer knyttes til institusjoner som rettsvesen, politi, barnevern, rusomsorg, og/eller psykiatri. Det er tungt, smertefullt og alvorlig, men dette er bare en del av virkeligheten. Vi skal ha respekt for de av oss som aldri finner fotfeste i livet sitt, men de fleste av oss gjør faktisk det.

Da Oslos varaordfører, Libe Rieber Mohn, fortalte om en barndom med seksuelt misbruk til TV2 i mars i fjor, fikk vi møte et menneske som har reist seg og kommet seg videre i livet. Hadde flere gjort som TV2 og hadde flere med overgrepserfaring og som innehar posisjoner i ulike deler av samfunnslivet valgt åpenhet, så ville nok synet på oss utsatte vært annerledes også. Nyansene ville ha kommet fram og vist at vi finnes i alle samfunnslag og i alle yrkesgrupper. At vi er hele, sammensatte mennesker, med ressurser, livsglede og ambisjoner. Ikke bare overgrepsutsatte.

Det er ikke alltid lett å velge åpenhet. Trusler, familiehensyn og frykten for ikke å bli trodd er noen barrierer. Jeg kjenner en ansatt i psykiatrien med overgrepsbakgrunn som ikke vil at kollegene skal vite om dette. Hun vet hvilke holdninger som finnes i systemet og er redd hennes profesjonalitet vil bli trukket i tvil. En ressursperson, som med sin åpenhet kunne blitt en enda større ressursperson, blir ikke det av frykt for å miste troverdighet. 

De av oss som ikke finner fotfeste i livene våre, ville fått et bedre liv om vi fikk tidlig og riktig hjelp. Pasienter med komplekse traumelidelser trenger omsorg, langsiktighet og forutsigbarhet. Dette er ikke honnørord i dagens psykisk helsevern hvor tidspresset råder. Man etterspør symptomer, framfor bakenforliggende årsaker. Og man gir oftere kortsiktig terapi og medikamentell behandling, framfor å lytte til og bearbeide traumatiske livserfaringer.

Kilden til lidelser som depresjon, angst, spiseforstyrrelser, psykoser og så videre kan forbli uberørt. Traumetrykket og utryggheten består, sjølforakt, og skamfølelse likeså. Resultatet blir at flere traumepasienter ender som svingdørspasienter og blir sett på som «umulige» å behandle. Det blir lett å mene at det er oss det er noe galt med og ikke behandlingen. Slik omgjøres mennesker til «defekte varer» på pasientsamlebåndet. Slik vokser fordommer fram.

For meg var ti ukers innleggelse ved en nå nedlagt traumeenhet avgjørende. Skjerming, bearbeidelse og det å bli møtt som et likeverdig menneske, utgjorde en stor forskjell. Mange «umulige» pasienter fikk god hjelp her. Jeg fikk blant annet krympet skammen, og sluttet å holde en avgjørende del av livet mitt skjult; overgrepshistorien min. Jeg begynte å tenke; hvorfor skal historien min holdes skjult? Det er ikke jeg som har gjort noe galt!

Åpenhet er ikke riktig for alle, men samtidig er det viktig at flere viser hva vi bærer i ryggsekken. Viser at vi er vanlige mennesker som bærer ei bør det ikke er farlig å snakke om. Åpenhet er veien å gå for og få bukt med stigma og uvitenhet og for å forebygge og avdekke overgrep. Og åpenhet er ikke minst viktig for å motarbeide overgriperne. De trives best med fortielse og fortjener all den mistrivsel de kan få.

Vi kan ikke alle bli varaordførere i Oslo, men vi kan endre vår vara-tilværelse. Bli ordførere i eget liv og motbevise utdaterte fordommer. Vi er så mye mer enn de krenkelsene vi har overlevd. Og det håper jeg du, som var student og snakket med meg for noen år tilbake, også har oppdaget!

Wenche Rothaug er mor, kone, ufør lærer, overgrepsutsatt, skribent, foredragsholder, tabubryter og aktiv i Landsforeningen mot seksuelle overgrep (LMSO).